barnevernet

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter barnevernet som veldig personavhengig. Har såvidt vært borti dem gjennom at foreldrene mine var fosterforeldre, og det ble tatt mange rare avgjørelser som ikke alltid var det beste for barnet. Men de har det jo ikke lett heller, når de må forholde seg til parter som lyver om kapp, de må jo bare urdere så godt de kan.

Til deg som har barnevernsak: Ta imot hjelp, vær ærlig, gjør så godt du kan og bruk nettverket ditt for alt det er verdt. Om det skulle saken er grunnløs kommer det forhåpentligvis til å ordne seg for deg. Om det er noe kritikkverdig får du være glad for at du får hjelp, for barnets skyld.

Du virker ikke som en god mor i mine øyne når du nekter å se deg selv fra utsiden. Du vet du er en god mor. Javel. Hva er en god mor? Er du sikker på at du gjør alt så riktig som du selv vil ha det til? Hele deg oser "jeg kan alt, bv tar feil! " vel, ikke alle er ment å ha barn lille venn. Hvordan han er i barnehagen med kompetent personale kan være ganske annerledes enn han er sammen ned sin mor. Dette er grunben til at jeg skjønner hvorfor bv flytter barn fra hjemmet. Foreldre som er verdensmestere og nekter å se forbedringspotensial er ikke til det beste for barnet!

Huff, slike innlegg kan være utrolig sårende for mottakeren. Det KAN være et problem, men det MÅ ikke være det med denne jenta. De fleste av oss vet at vi er gode mødre, uten at det gjør oss dårlige av den grunn.

Anonymous poster hash: 7dedb...e0d

[AnonymBruker]

Hvordan tolker du meg slik?

Hvordan skal man ellers tolke det?

Anonymous poster hash: 4e002...ac5

[Gjest Gjest]

Hvordan skal man ellers tolke det?

Anonymous poster hash: 4e002...ac5

er det noe å tolke?

[Gjest Thea]

Jeg er en ressursterk voksen dame, er utdannet barne og ungdomsarbeider og sosionom. Har en høy stilling.

Har blitt meldt til bv 3 ganger grunnet inkompetanse hos mennesker som arbeider med sønnen min, for alt måtte jo være min feil........

Min sønn er høytfungerende autist, har opplevd så mye inkompetanse at det er skremmende, hver eneste gang jeg har møtt hos bv har jeg forsvart han og oss med nebb og klør. Har lært dem om autisme, deres adferd og hvorfor de reagerer som de gjør.

Hadde ikke jeg hatt gode papirer, mennesker som kan gå god for meg og at jeg kan snakke for meg tror jeg faktisk min sak hadde vært stygg...

Og det føles så j urettferdig når jeg alltid har stilt opp, satt barnet foran meg selv, jobbet med han og "gjort alt etter boken" dvs, en høytlesende, tilstedeværende mamma som har gitt omsorg, stimuli, faste rutiner og ikke minst trygghet.

En gang jeg møtte bv, og satt på venterommet kom det en liten flokk bv pedagoger og så på meg fra vinduet, ( de visste vel at jeg var sosionom og ville se hvem jeg var ) det føltes forferdelig nedvergende.... og jeg tenkte for meg selv, hvor blir det av de etiske retningslinjene jeg lærte om på høyskolen??

[AnonymBruker]

Jeg har stort sett bare positivt å si om barnevernet, men så har jeg også mine erfaringer som samarbeidspartner, og ikke som f.eks motpart i barnevernssak.

Det jeg ser, er at barnevernet har for knappe ressurser, slik at saksbehandler ikke får fulgt opp sakene sine som de bør og ønsker. Min erfaringer er at det ventes for lenge før det gripes inn, og at dette handler om tid og ressurser. Få ting provoserer meg mer enn mennesker som hevder at barnevernet tar barn fra foreldre nærmest for moro skyld, uten bevis, uten ordentlige grunner i det hele tatt, som om det skulle være en hobby, eller som om hver omsorgsovertagelse ga dem provisjon. De er overlesset av saker, og har nok ikke behov for å trå til der det ikke er grunnlag.

Jeg har hatt en del kontakt med biologiske foreldre som har mistet omsorgen for barna sine, og manglende evne til å se sin egen utilstrekkelighet er gjennomgående. Det sier seg jo selv. Man greier ikke se feil man ikke vet er feil. Og selvsagt har man et stort behov for å forsvare seg når man først har havnet i en slik situasjon, som jo må være noe av det verste som kan ramme foreldre. Og visst søker man å finne andre å skylde på enn seg selv, og hvem er da nærmest, om ikke dem de føler at ene og alene har skylden for den forferdelige situasjonen de befinner seg i: barnevernet.

En ting jeg synes er fortvilende, er at det ofte er dårlig kommunikasjon mellom barnevernet og foreldre. Barnevernet bør være tydeligere på hva de vil, hva de forventer av foreldrene, forklare gangen i prosesser tydeligere, og være ærlige og tydelige på hva de tenker underveis i saken. Jeg vet foreldre f.eks mener at barnevernet ikke har satt inn hjelpetiltak for dem, også viser det seg at det faktisk har vært prøvd forskjellige ting, bare at foreldrene aldri skjønte at dette var hjelpetiltak.

Jeg vet f.eks om en ung jente som mente seg fratatt muligheten til hjelpetiltak, omtrent i samme setning som hun fortalte at hun hadde vært til jevnlige møter med barnevernet hvor tema hadde vært råd, veiledning og samtaler rundt konkrete situasjoner i forhold til barnet. Jeg vet ikke helt hva jenta mente at hjelpetiltak skulle være for noe (det kan f.eks være råd og veiledning, støttekontakt, besøkshjem og økonomisk hjelp), men hun må jo ha følt seg nokså overrumplet da omsorgsovertagelse plutselig ble et faktum, mens hun antagelig mente hun hadde mer tid, eller ikke hadde fått den formen for hjelp hun kanskje mente hun trengte for å fungere som mor. Hadde noen tatt seg ordentlig tid til å forklare henne hva hjelpetiltak innebærer, og hvordan prosessen foregikk, så hadde hun antagelig vært like fortvilt over det som skjedde, men hun hadde kanskje ikke følt seg lurt, og hun ville ikke sittet på nett og spredd usannheter om barnevernet.

Anonymous poster hash: 2b2f6...50b

[Timseh]

Jeg er veldig glad vi har bv i Norge, men det er veldig trist at de ikke grep inn i hjemmet vårt. De har vært der flere ganger, andre har meldt til bv, men allikevel skjedde det ingenting. Hadde en grusom oppvekst. Har tilgitt min mor, men jeg glemmer det aldri.

[AnonymBruker]

Det spørs hvem man får som saksbehandler. Her ble faren meldt til bv , samværet stoppet øyeblikkelig, men jeg har følelse at jeg aldri blir kvitt disse menneskene. Samtaler, rådgiving, tlf ringing...jeg prøvde å fikse samvær under tilsyn, men nei det gikk ikke an heller. Plutselig finner de ut at barnet har sosiale vansker, drar føttene når han går osv. Han leker med ungene i nabolaget hver eneste dag og det med føttene skjønner jeg ikke helt. BUP fant ingenting, skolepsykologen sier at han er en smart oppegående gutt...

Faren reiser, koser seg og jeg må gå gjennom alt driten- for ingenting !

Anonymous poster hash: 0315c...671

[AnonymBruker]

Det spørs hvem man får som saksbehandler. Her ble faren meldt til bv , samværet stoppet øyeblikkelig, men jeg har følelse at jeg aldri blir kvitt disse menneskene. Samtaler, rådgiving, tlf ringing...jeg prøvde å fikse samvær under tilsyn, men nei det gikk ikke an heller. Plutselig finner de ut at barnet har sosiale vansker, drar føttene når han går osv. Han leker med ungene i nabolaget hver eneste dag og det med føttene skjønner jeg ikke helt. BUP fant ingenting, skolepsykologen sier at han er en smart oppegående gutt...

Faren reiser, koser seg og jeg må gå gjennom alt driten- for ingenting !

Anonymous poster hash: 0315c...671

Eh, faren reiser og koser seg, men han får da ikke se barnet sitt? Du sitter igjen med all dritten, for ingenting? Du har da sønnen din hos deg!

Jeg mener barnevernet gjør mye riktig, men det skjer selvsagt feil der også. Dessverre for barna er det ofte at foreldrene får beholde omsorgen for lenge. Det skal mye til for å ta fra foreldre omsorgen, og når en slik prosess tar lang tid kan et barn bli ødelagt...

TS: Ta imot hjelpen fra barnevernet, slutt å tenke på dem om ondskapsfulle folk som vil ta fra deg barnet ditt. At du er 23 år er neppe årsaken til at de er innblandet.

Anonymous poster hash: 343aa...6f8

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig person- og stedsavhengig, om man får hjelp eller tvert imot fra barnevernet. I et område i nærheten av der jeg bor, ble det nettopp foretatt store utskiftninger innen barnevernet, pga inkompetanse og ukultur i løpet av de siste ti årene, og det ble påvist svært mange saksbehandlingsfeil og grove overtramp som har gjort stor skade og traume for mange, mange mennesker.

Samtidig som jeg leste dette, er det en bekjent av meg som kjemper mot barnevernet på en annen kant av landet, og når jeg hører hennes historie, tror jeg kanskje det er flere steder i landet det er stor ukultur hos barnevernet. I allefall på små steder, der bygdedyret er våkent og snuser rundt, og det kanskje ikke er så mye utdannelse hos de ansatte som det er i større byer.

Det med hjelpetiltak i stedet for omsorgsovertakelse, er det som slår meg som det viktigste. Det hadde vært tryggere å være i kontakt med barnevernet hvis man ikke måtte regne med å bli fratatt ungen på grunn av det. Men det er sikkert mye dyrere?

Anonymous poster hash: 2bfff...840

[Gjest Ischariot]

Her er et sterkt kritisk innlegg i Dagbladet, skrevet av en som jobber (eller har jobbet) der:

http://www.dagbladet.no/2013/07/02/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/barnevernet/27992897/

Kommentaseksjonen er også verdt å lese.