Gå til innhold

Spiseforstyrrelser - blir man noen gang helt frisk?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Håper ikke denne tråden automatisk blir stengt, kun fordi den omhandler spiseforstyrrelser. Det burde være mulig å diskutere dette på lik linje som andre sykdommer?

Som 13-åring utviklet jeg spiseforstyrrelser, mye som en reaksjon på traumatiske hendelser i livet mitt. Det handlet altså ikke den gangen om vekt og utseende, men om behov for kontroll i livet. Da jeg var ca 18-20 år var jeg tilbake på en sunn vekt, men nå som 25-åring innser jeg at jeg i alle de siste 12 årene har vært svært opphengt i mat og nå i de siste årene også i vekt. Mat og kropp er virkelig i tankene mine 24 timer i døgnet og jeg er så sliten av det.

Det jeg sitter og funderer på, er om det er mulig å bli helt kvitt en spiseforstyrrelse? Kan man noen gang slippe helt fri? Er det noen her som virkelig kan si at de helt ærlig aldri får tilbakefall og nå anser seg som friske? Eller er det sånn at man aldri blir frisk, men at symptomene (selve handlingen; spiser lite/kaster opp/overspiser) kan forsvinne - enten for godt eller for en periode?



Anonymous poster hash: 97d17...17f
Videoannonse
Annonse
Gjest Gjest
Skrevet

Jeg tviler på at man kan bli helt frisk. Før hadde jeg bulumi. Fra jeg var 12-15. Og nå kaster jeg opp en sjelden gang hvis jeg føler jeg har spist formye. Så det "henger" i meg ennå.

AnonymBruker
Skrevet

Det finnes håp. Riktignok er det et seigt problem som til tider hjemsøker meg den dag i dag. Jeg var bare 11 da problemet begynte å ulme, og så eksploderte det da jeg var rundt 13 år. Nå er det mange, mange år siden, og jeg føler meg helt fin den dag i dag. Jeg trodde aldri at jeg kom til å ha det så bra som jeg har det i dag. Det betyr likevel ikke at jeg har kvittet meg med all bagasjen fra barndommen. Arrene på sjela er der fortsatt, og jeg kan ha gode og dårlige perioder. Jeg sliter fortsatt av og til med å knytte meg til personer, særlig kjæresten min.

Fokuset på mat og kontroll er ikke helt borte, men det dominerer i det minste ikke livet mitt og handlingene mine. Jeg har ikke lenger den stemmen i hodet som forteller meg de grusomste ting om mat. Selv om jeg fortsatt (til en viss grad) har det kontrollbehovet, er det mer automatisk enn at det er noe jeg tenker over. På den måten plager det ikke meg, men jeg prøver fortsatt å følge med på om denne automatikken dreier meg i positiv eller negativ retning.

Jeg ser på meg selv som frisk. Riktignok er jeg ikke hundre prosent frisk, og jeg tror aldri det vil gå helt over, når jeg tenker over det. Men det viktigste for meg nå er at jeg er sunn, at jeg har energi, at livskvaliteten er god og at jeg har klart å finne gode mennesker jeg kan betro meg til. Jeg føler meg ikke fanget lengre, på tross av mine begrensninger. Det er kanskje vanskelig å forklare, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

Det tok innsats å komme dit jeg er nå, og det var mange ganger jeg knakk sammen og bare ville dø. Jeg har fortrengt veldig mye fra den tiden, noe som gjør det vanskelig å vite akkurat hva det var som fikk meg på rett kjøl igjen.



Anonymous poster hash: de853...99f
AnonymBruker
Skrevet

JA, man kan bli frisk. Men det krever enormt mye av deg. Du må være bevisst på mønstre, tørre å spise "farlige" ting, tørre å legge på deg og ikke minst bearbeide de traumene du har.

Det er veldig få som klarer det, men det går an.

Hilsen frisk :)



Anonymous poster hash: 2ce10...98c
  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tror man kan bli langt bedre av spiseforstyrrelser, men har du vært skikkelig syk er det vanskelig å bli 100% frisk. Tror noen alltid kommer til å ha et anstrengt forhold til mat selv om de blir erklært frisk av leger.



Anonymous poster hash: 0e223...d66
  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Ja jeg mener du kan bli frisk. det krever jo en del innsats for og komme dit. Hadde bulimi i 20 år og har nå vært frisk i 10 år. Det var ganske alvorlig til tider og følte jeg aldri så lys i tunnellen. Men fikk veldig god hjelp av psykriatrisk sykepleier i lang tid og kom meg på beina igjen. Det beste er og ta en dag av gangen og ikke se for langt framover det er da man blir frustret, det ble jeg. Men da hjelpen kom og jeg fikk endret tankegangen så gikk det raskt framover. Ønsker deg lykke til, du klarer dette :)



Anonymous poster hash: 930ac...e3f
AnonymBruker
Skrevet

Selv tror jeg ikke man kan bli helt frisk, jeg frykter og tror at det er tanker som alltid vil være der.

(...)

Jeg ser på meg selv som frisk. Riktignok er jeg ikke hundre prosent frisk, og jeg tror aldri det vil gå helt over, når jeg tenker over det. Men det viktigste for meg nå er at jeg er sunn, at jeg har energi, at livskvaliteten er god og at jeg har klart å finne gode mennesker jeg kan betro meg til. Jeg føler meg ikke fanget lengre, på tross av mine begrensninger. Det er kanskje vanskelig å forklare, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

(...)


Anonymous poster hash: de853...99f

Det du sier her er vel det "beste" man kan håpe på? Å lære seg å leve med det på en god måte, hvor det tar liten plass i livet. Det er dit jeg håper jeg klarer å komme. Jeg tror som sagt ikke at det er tanker og handlinger som noen gang forsvinner helt og for alltid, men å lære seg å leve med det må være en fin andre løsning.

Men dere som sier at dere er "friske", men som ikke er helt kvitt tankene; hvordan påvirker det dere i hverdagen? På hvilken måte merker dere at det "henger" i dere?

Er det noen av dere som har svart som har klart å bli friske på egen hånd? Eller tror dere man er avhengig av profesjonelle for å bli det som dere definerer som frisk? Har du fått hjelp etter at du var "medisinsk" frisk?



Anonymous poster hash: 97d17...17f
Skrevet

Innlegget ditt var som å lese om meg selv, TS. Jeg er også 25, utviklet anoreksi som 12-åring, ble "frisk" da jeg var 15, men utviklet deretter bulimi da jeg var 16-17. Ble bedre da jeg bikket 18/19, men selv om jeg spiser forholdsvis ofte, ser jeg at kostholdet mitt ikke er spesielt normalt, og jeg får alltid dårlig samvittighet etter å ha spist mat med mye kalorier i.

Jeg har nok ikke hatt i nærheten like mange problematiske tanker som deg de siste årene, for meg dukker tankene opp i forbindelse med måltider. Tror nok det er mulig å bli tilnærmet frisk, men som psykiateren min sa (han er en av Norges fremste på spiseforstyrrelser), kan spiseforstyrrelser sammenlignes med alkoholisme. Man kan få situasjonen under kontroll - men et hundre prosent problemfritt forhold til mat kan det være vanskelig å etablere - men; og dette er et viktig men, man kan få tankene såpass i sjakk at man lever greit med spiseforstyrrelsen.

Skrevet

Jeg har hørt om mange som har blitt frisk, og har fått høre at alle kan bli frisk (men det betyr jo ikke at alle blir det). På den andre siden, så er det vel ganske normalt å ikke ha en 100% normalt forhold til mat, selv for de som aldri har hatt en spiseforstyrrelse. Det finnes forskjellige grader av det, og det kommer jo an på hvor stor innvirkning det har på livet ditt. Kanskje vil den alltid være i bakgrunnen, men så lenge du har en godt liv ellers, og er obs på triggere, så vil den nok ikke plage deg så mye.

Skrevet

Og det er kanskje viktig å huske på at det ikke er legen som kan si når du er frisk, det er noe man selv føler på. Frisk i kroppen og frisk i hodet er to forskjellige ting. De fleste jeg har hørt om som kaller seg friske, sier de ikke følte det selv før flere år etter at legen hadde sagt det.

AnonymBruker
Skrevet

For å beskrive hvordan jeg føler at jeg er frisk. Hvis det påvirket hverdagen min 100% før, så påvirker det meg 5-7 % nå. Jeg tenker selvsagt på det, men jeg sammenligner følelsen av å være frisk og chubby foran å være tynn og syk. Den første er desidert best og det prøver jeg å si til meg selv hver gang jeg tenker "ååå, hun var tynn, jeg vil også bli så tynn!". Nå er det jeg som vinner disse innvendige kampene hver gang, i stedet for at spiseforstyrrelsen vinner. Det har tatt år, med besluttsomhet og terapi. Men det er helt og holdent verdt det! Når man blir vant til at man har høyere vekt, og man får kjenne at det ikke er farlig, pluss at en ernært kropp klarer å tenke mer rasjonelt... Det er en fantastisk følelse :)



Anonymous poster hash: 2ce10...98c
AnonymBruker
Skrevet

Jeg lurer på hvordan det er andre mennesker jeg - de som aldri har hatt noen spiseforstyrrelse. Tenker de liksom aldri slike tanker som meg?

For eksempel har jeg en del venninner som kan spise ei hel plate sjokolade og flirer "oisann, der fikk jeg vel i meg en dagsrasjon med kalorier!", men det virker ikke som om de tenker mer over det. Selv må jeg vurdere hver rute sjokolade jeg tar, og spiser jeg mer enn to så har jeg det vondt med meg selv.

Føler "normale" mennesker på det samme? Kanskje er jeg egentlig like frisk som de rundt meg, men jeg bare vet det ikke?



Anonymous poster hash: 97d17...17f
AnonymBruker
Skrevet

Jeg også har hatt Bulimi fra jeg var 15-21, er nå 25 år. Anså meg selv som "frisk" for 1-2 år siden, men nå har jeg fått litt tilbakefall. Jeg er fortsatt livredd for å legge på meg, og i perioder der livet mitt er litt ute av "kontroll", merker jeg fort at tankene og mønstrene kommer tilbake. Men har tro på at man kan bli 95 % frisk, men ikke 100 %. Man vil vel alltid være litt opphengt i mat/trening/kosthold?! Jeg føler det slik selv.

Når det er sagt TS, er du ikke langt på nær frisk om tankene og handlingene tar så mye plass i hverdagen din. Jeg hadde slik som du hadde det før jeg også, men da var jeg ikke frisk !! Mat og kosthold skal ikke ta plass i tankene dine. Du skal kunne tenke på det når du er sulten, og har behov for mat. På lik linje som de som ikke har diagnosen. Går du til psykolog? Om ikke annet anbefaler jeg boken "Sterk/svak" for alle som har slitt med spiseforstyrrelse, for der er mange nyttige tips og metoder man kan bruke i hverdagen for å få endre tankemønster.

Hilsen en som ikke er frisk enda. Men føler jeg er på god vei (bortsett fra i dag...) :(



Anonymous poster hash: d093e...c4c
Gjest Blomst83
Skrevet

Forskning viser at ca. 60 % av personer med spiseforstyrrelse som kommer i behandling blir friske. Av de som ikke blir friske blir ca. halvparten bedre, men fortsetter å ha noen symptomer eller andre psykiske plager. For den andre halvparten vil spiseforstyrrelsen bli en vedvarende lidelse.

Gjest Blomst83
Skrevet (endret)

edit:Dobbelpost

Endret av Blomst83
Gjest Gjest_Snerk
Skrevet

Man kan vel bli relativt frisk, men tankene og skyldfølelsen vil nok alltid være der godt gjemt et sted, mener jeg.

AnonymBruker
Skrevet

Innlegget ditt var som å lese om meg selv, TS. Jeg er også 25, utviklet anoreksi som 12-åring, ble "frisk" da jeg var 15, men utviklet deretter bulimi da jeg var 16-17. Ble bedre da jeg bikket 18/19, men selv om jeg spiser forholdsvis ofte, ser jeg at kostholdet mitt ikke er spesielt normalt, og jeg får alltid dårlig samvittighet etter å ha spist mat med mye kalorier i.

Jeg har nok ikke hatt i nærheten like mange problematiske tanker som deg de siste årene, for meg dukker tankene opp i forbindelse med måltider. Tror nok det er mulig å bli tilnærmet frisk, men som psykiateren min sa (han er en av Norges fremste på spiseforstyrrelser), kan spiseforstyrrelser sammenlignes med alkoholisme. Man kan få situasjonen under kontroll - men et hundre prosent problemfritt forhold til mat kan det være vanskelig å etablere - men; og dette er et viktig men, man kan få tankene såpass i sjakk at man lever greit med spiseforstyrrelsen.

Begynner etternavnet hans på U? :)

Anonymous poster hash: cc346...a6b

AnonymBruker
Skrevet

Jeg hadde spiseforstyrrelser fra jeg var 14-19. Etter det har jeg følt meg frisk, men kanskje mer opptatt av kropp og vekt enn andre. Spiser jeg mye en dag må jeg trene og på et diett i et par dager. Men spiser til vanlig normalt og ikke noe jeg tenker på hele tiden. Kunne aldri sultet meg eller begynt å kaste opp igjen.

Anonymous poster hash: ff244...5ac

AnonymBruker
Skrevet

Jeg også har hatt Bulimi fra jeg var 15-21, er nå 25 år. Anså meg selv som "frisk" for 1-2 år siden, men nå har jeg fått litt tilbakefall. Jeg er fortsatt livredd for å legge på meg, og i perioder der livet mitt er litt ute av "kontroll", merker jeg fort at tankene og mønstrene kommer tilbake. Men har tro på at man kan bli 95 % frisk, men ikke 100 %. Man vil vel alltid være litt opphengt i mat/trening/kosthold?! Jeg føler det slik selv.

Når det er sagt TS, er du ikke langt på nær frisk om tankene og handlingene tar så mye plass i hverdagen din. Jeg hadde slik som du hadde det før jeg også, men da var jeg ikke frisk !! Mat og kosthold skal ikke ta plass i tankene dine. Du skal kunne tenke på det når du er sulten, og har behov for mat. På lik linje som de som ikke har diagnosen. Går du til psykolog? Om ikke annet anbefaler jeg boken "Sterk/svak" for alle som har slitt med spiseforstyrrelse, for der er mange nyttige tips og metoder man kan bruke i hverdagen for å få endre tankemønster.

Hilsen en som ikke er frisk enda. Men føler jeg er på god vei (bortsett fra i dag...) :(

Anonymous poster hash: d093e...c4c

Går til psykolog, men føler ikke det hjelper særlig (går dit opprinnelig for andre årsaker). Jeg har nok kanskje ikke helt fått henne til å forstå hvor galt det står til - det synes jo ikke på meg (enda). Takk for bokanbefaling - psykologen min har faktisk anbefalt bøker av samme forfatter til meg tidligere, men synes det er vanskelig å lese slike bøker med samboeren i hus. Spiseforstyrrelsen er kun mitt område.

Forskning viser at ca. 60 % av personer med spiseforstyrrelse som kommer i behandling blir friske. Av de som ikke blir friske blir ca. halvparten bedre, men fortsetter å ha noen symptomer eller andre psykiske plager. For den andre halvparten vil spiseforstyrrelsen bli en vedvarende lidelse.

Dette var i grunn veldig dystre statistikker. Jeg vet ikke helt hva som menes med "behandling"?

Anonymous poster hash: 97d17...17f

Gjest Blomst83
Skrevet

Dette var i grunn veldig dystre statistikker. Jeg vet ikke helt hva som menes med "behandling"?

Anonymous poster hash: 97d17...17f

Uff skrev det lange innlegget,og i det jeg skulle poste hang macen seg opp så da måtte jeg selvfølgelig restarte den noe som resulterte i at innlegget forsvant :( Men skal prøve senere i dag om jeg får til å skrive et nytt.Følte det var så mye meg hadde å si i forhold til innlegget ditt,men som sagt er jeg innlagt og kreftene er ganske så svekket og det kognitive har tatt natta for lengst.

Gjest
Dette emnet er låst for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...