Den vestlige verdens selvmedlidenhetsmentalitet

[Feeky]

Den vestlige verden har gjort fremskritt teknologisk, sosiologisk og livskvaliteten er bedre enn noen sinne på papiret. Dette er områder hvor mange afrikanske og arabiske land ligger milevis bak oss.

Likevel er det ingen områder i verden hvor folk virker å mene at livet er dritt som det er i vesten. Antall folk med depresjon øker drastisk i vesten og det er ingen større årsak til arbeidsudyktighet enn depresjon, som er den mest kostbare av de psykiske lidelsene. Selvmordsraten i vestlige land er høyere enn det er i afrikanske land, selv om vårt liv (igjen, på papiret) gjennomsnittlig er mye bedre enn livet til den gjennomsnittlige afrikaneren.

Hva tror dere er årsaken til dette?

Jeg mener ikke å skylde på noen med depresjon og si det er deres egen feil at dere er depressive, bare så det er sagt. Er bare et interessant tema.

Kraftig inspirert av dette

[AnonymBruker]

Kapitalisme. Alle jevnfører seg med det å ha mer, alle føler seg mindreverdige, en føler aldri at en er god nok.

Anonymous poster hash: b511b...5e7

[AnonymBruker]

Du trekker nok spikeren greit på hodet når du sier "på papiret". Levestandarden er unektelig bedre i vesten enn i ganske mange andre land, men samtidig er det slik at absolutt ikke alle har det like greit heller. Fremgang, teknologisk utvikling og velstand har sin pris, og det er mange som jobber svært mye for å opprettholde det, og skrua i arbeislivet strammes stadig til med krav om økt effektivitet, mer jobbing (for de som er i arbeidslivet vel og merke) og resultater. Det går faktisk veldig hurtig i svingene på mange norske arbeidsplasser og det er stadig flere som ikke takler tempoet og faller utenfor.

Anonymous poster hash: 20414...ab9

[Annabel]

Mennesker i vesten dømmer hverandre så ekstremt, og mange har null interesse av å bygge andre opp, men virkelig nyter å dra dem ned. Selv om mange liker å nekte for det, grunner som oftest dette i bitterhet og misunnelse, noe som står så forferdelig sterkt i vårt materialistiske samfunn.

Mens menneskene i de dårligere stilte landene kjemper for det helt grunnleggende vi tar forgitt, skal vi ha mest mulig penger, unødvendige dubeditter, status, og et vakkert utseende, og ofte er det ingen grense på hva som er nok. Mye vil ha mer, sies det, og mange oppnår ikke den tilfredsstillelsen de søker og lar det uviktige de ikke har gå dem til hodet. Livet kan fort føles som en konkurranse om å være mest mulig vellykket, og når man føler man har tapt eller innser at man ikke engang er kvalifisert til å delta, kan det i seg selv være med på å trykke dem ned.