Min pomeranian liker meg ikke.

[Gjest Tinkerbell]

Jeg har en 7 måneder gammel valp som jeg elsker meget høyt, men desverre så liker ikke han meg. Han tror at det er min mor som er matmoren, det gjør vondt at jeg ikke er favoritten lengre.

Jeg er jo ikke hjemmeværende som min mor, så hun har jo veldig mye tid til å bare kose og leke med ham. Hun har nøkkel til min leilighet, og i det siste så har hun tatt med valpen min hjem når jeg har vært borte. Jeg var veldig takknemelig for hjelpen jeg fikk på begynnelsen, men i det siste så er jeg ikke like takknemelig. Jeg blir mindre likt for hver dag, og det er så trist. Jeg får ikke lov til å ta på ham, og han kommer ikke mot meg lengre.

Jeg er heller ikke slem mot han, det er jeg som har fått han husren, lært han triks, vært med på valpekurs, og steller og ordner ham. Når det bare er meg og han så leker vi mye, jeg pleier å kaste pinne eller ball ute, ofte går vi i skogen, eller på fotballbanen i nærheten for å kaste ball. Jeg prøver så godt jeg kan på å være en god mor for ham, men uansett hva jeg gjør så er min mor favoritten.

Idag så sa jeg til min mor at hun må slutte å ta han med hjem til seg, for det funker ikke lengre. Men hun er jo også veldig glad i ham hun og, egentlig så er hele familien det. De har kjøpt en fin hundeseng, et stort hundetelt som han kan ha i hagen sånn at han kan kjøle seg ned i den når det blir for varmt. Og de har masse leker tilgjengelig som han kan leke med, de har tom. fått nytt gjerde sånn at han ikke kan komme seg ut av hagen. Alt dette er jo fordi mine foreldre er veldig snille, fantastiske herlige mennesker. Men dette er jo mitt barn, han skal jo like meg mer enn dem. Jeg har seng og leker til han jeg også, jeg har ikke hage, men jeg tar han med mye ut om det er i skogen eller på et grønt område. Jeg koste mye med han før, men han liker ikke at jeg tar på ham lengre, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har dere noen tips på hvordan jeg kan få han til å like meg igjen? Jeg får vondt inni meg når det er sånn som nå, for jeg vil jo han ikke noe vondt, og han har det jo vondt når det er bare meg og han.

[AnonymBruker]

Kanskje du skal si til din mor at han blir forvirret når han har to hjem? Kjøp en hund til henne også, så får hundren din en venn

Anonymous poster hash: 6c898...485

[Gjest sweetsugar]

Jeg håper ikke du tror jeg er frekk nå, men hva annet trodde du kom til å skje når din mor er den som bruker mest tid på den ?

Når man har fått en valp, så synes jeg det er viktig å vise hvem som er eieren, og ikke la noen andre komme til den på dagtid, og ta den med hjem, å bruke masse tid på den. Det er din hund, ikke moren din sin. Er veldig kjipt, men har man hund MÅ man ha tid til den, og hvertfall ikke la andre være mer med den en du er selv.

Du må nokk bare be moren din slutte å ta den med til seg, og jeg tror ikke moren og hunden din bør være sammen med mindre du er der, og heller ikke så ofte. En hund knytter seg fort til eieren sin, og den kan knytte seg veldig godt. Veldig kjip situasjon, men jeg anbefaler deg å holde denne hunden litt unna moren din en stund.

Lykke til

[AnonymBruker]

Og jeg er motsatt. Jeg synes, for hundes del, er best om den er mest sammen med din mor. Fordi den helt klart trives best der. Synd, men hunder er ærlige. De kan ikke bestikkes til å elske noen. De bare følger sitt hjerte på en helt ærlig måte. Og det må jo da være det beste for hunden?

Jeg skjønner at du blir sjalu og lei deg også altså. Jeg hadde også blitt det.

Anonymous poster hash: db5fc...518

[Gjest Tinkerbell]

Jeg kommer ikke til å kjøpe en hund til henne, det kan hun jo gjøre selv hvis hun vil.

Sweetsugar, du er ikke frekk, du har helt rett. På begynnelsen så gikk det fint, jeg er ikke så mye borte. Men jeg har jo en jobb, ellers er jeg hjemme. Men syntes det hele ble ble litt vanskelig når hun begynte å ta han med hjem, jeg vet jo at hun bare har positive intensjoner, så jeg prøvde å ikke si så mye til det.
Når jeg fikk han så tok jeg han med til jobb, så han var ikke alene, jeg har jobbet mye med han når det gjelder alenetrening. Så det handlet aldri om å ikke å ha tid til ham, det startet med at når han først skulle være alene hjemme at hun skulle lufte ham, sånn at han ikke plutselig ble alene.

Jeg har sagt klart å tydelig ifra, sa at jeg ville ha tilbake nøkkelen, men det prøvde hun å fleipe bort.

Til AB over, jeg kommer ikke til å gi han opp, dette er en hund jeg er veldig glad i, jeg har det vondt selv nå pga. hvordan situasjonen er. Mine foreldre reiser mye, de er borte i lengre perioder når de først er ute å reiser så uansett kommer han til å være med meg når de er borte i flere måneder. Jeg vil gjøre mitt beste på å få han til å bli "min" igjen, jeg vil ikke vurdere å gi han fra meg. Kanskje jeg kan starte med å ta han med på jobb igjen, så igjen jobbe med han når det gjelder alenetrening. Jeg er villig til å gjøre alt, men ikke å gi han opp.

Det jeg lurer på er om det er muligheter for at ting kan bli som før? Eller kommer han bare til å savne henne fremover.

Endret 26. juni 2013 av Tinkerbell

[AnonymBruker]

En hund har ikke savn slik vi kjenner det. De lever her og nå og gjør det beste ut av situasjonen. Så lenge den er hos deg så forholder den seg til deg - de tenker ikke "hos de får jeg slik og sånn men det gjør jeg ikke her". Så om den er hos deg er den kun hos deg. Men den reagere på noe med ditt nærvære. Kanskje du stresser litt med at den skal like deg? At du har en annen holdning ovenfor hunden enn din mor, er sikkert. Hva er hun som ikke du er? Mer avslappet? Mer frigjort? Gladere? Tenk litt på dette. Hunden forholder seg til deg mentalt og ikke materialistisk.

Anonymous poster hash: db5fc...518

[Gjest Gjest]

Selg hunden til din mor og kjøp en ny og ikke la henne borti den.

[Sheltay Retrac]

Ta ham med på jobb, så tar nok moren din hintet etterhvert når det ikke er noen hund hjemme. Da kan hun jo bare stå der med nøkkelen sin. En hund knytter seg til den den tilbringer mest tid med, så du må bare vinne den tilbake.

Moren din får kjøpe seg en egen hund om hun vil ha det. Skjønner jo at tanken var god, men når hun nærmest overtar hunden fungerer det jo ikke for deg lenger.

[Gjest Tinkerbell]

Jeg har snakket en del med henne både igår og idag, jeg føler meg så frustrert over hele situasjonen. Jeg har heller ikke så lange vakter på jobb, siden jeg også kan jobbe hjemme. Jeg skal gjøre mitt beste på å vinne han tilbake, for jeg vil ikke gi han opp. Nå har moren min fått beskjed om å holde seg unna, så får jeg se hvordan han reagerer på det. Han har i hele dag ligget i sengen sin, har tatt han med ut, kastet pinne, og da har han virket glad. Men med en gang vi har kommet inn igjen så har han bare lagt seg i sengen sin.

Hvis jeg ser at han er veldig lei seg så skal jeg selvfølgelig ikke la han lide, men jeg må bare prøve en gang til. Jeg føler ikke at en ny hund vil fikse problemet, det er han som er barnet mitt. Men så vil man jo det beste for sine barn, så i verste fall så må jeg vurdere å gi han til moren min om dette ikke løser seg

Endret 26. juni 2013 av Tinkerbell

[Gjest sweetsugar]

En hund har ikke savn slik vi kjenner det. De lever her og nå og gjør det beste ut av situasjonen. Så lenge den er hos deg så forholder den seg til deg - de tenker ikke "hos de får jeg slik og sånn men det gjør jeg ikke her". Så om den er hos deg er den kun hos deg. Men den reagere på noe med ditt nærvære. Kanskje du stresser litt med at den skal like deg? At du har en annen holdning ovenfor hunden enn din mor, er sikkert. Hva er hun som ikke du er? Mer avslappet? Mer frigjort? Gladere? Tenk litt på dette. Hunden forholder seg til deg mentalt og ikke materialistisk.

Anonymous poster hash: db5fc...518

Hunder føler kansje ikke direkte savn, men en hund kan fint merke at eier er borte, og det kan gå utover den og stemningen kan bli dårlig hjemme. En hund som går å tripper, å ser etter eieren sin, spiser dårlig, osv.

[Gjest sweetsugar]

Jeg har snakket en del med henne både igår og idag, jeg føler meg så frustrert over hele situasjonen. Jeg har heller ikke så lange vakter på jobb, siden jeg også kan jobbe hjemme. Jeg skal gjøre mitt beste på å vinne han tilbake, for jeg vil ikke gi han opp. Nå har moren min fått beskjed om å holde seg unna, så får jeg se hvordan han reagerer på det. Han har i hele dag ligget i sengen sin, har tatt han med ut, kastet pinne, og da har han virket glad. Men med en gang vi har kommet inn igjen så har han bare lagt seg i sengen sin.

Hvis jeg ser at han er veldig lei seg så skal jeg selvfølgelig ikke la han lide, men jeg må bare prøve en gang til. Jeg føler ikke at en ny hund vil fikse problemet, det er han som er barnet mitt. Men så vil man jo det beste for sine barn, så i verste fall så må jeg vurdere å gi han til moren min om dette ikke løser seg

Foreslår at du trener han på dagtid, eventuelt lær han "søk" leken, så får han brukt hodet sitt litt. Lange turer, gjør ting som gjør at han glemmer moren din, ha litt drakamp med han, og om han går å legger seg, la han være for seg selv. La ting komme i hans tempo. Se det ann 1-2 uker

[AnonymBruker]

Hunder føler kansje ikke direkte savn, men en hund kan fint merke at eier er borte, og det kan gå utover den og stemningen kan bli dårlig hjemme. En hund som går å tripper, å ser etter eieren sin, spiser dårlig, osv.

Hunden merket at den trygge hjørnesteinen i dens liv er borte. Hvorfor føler hunden seg tryggere på moren enn på eieren? Hva gjør moren, som ikke eieren gjør? Jeg tror det ligger noe her. For hunden er jo mest sammen med eieren til tross for at den er en del hos moren. Jeg tror eieren må gå litt i seg selv og se om hun gir hunden den tryggheten den trenger.

Å ha dyr betyr at man må tørre å gå litt i seg selv og se hva slags holdning man har ovenfor dyret. Blir det for mye masing og stress kanskje? Eller for lite oppmerksomhet? For mye usikkerhet?

Anonymous poster hash: db5fc...518

[Gjest Gjest]

Det kan ha med kjemi mellom TS og hund å gjøre.

[AnonymBruker]

Mener du virkelig at det er bedre at hunden er hjemme alene for at den skal "like" deg bedre, enn at den er sammen med moren din? Er du helt blåst? Selvfølgelig er det bedre for hunden å være sammen med noen som tar seg av den!

Anonymous poster hash: 637cb...390

[AnonymBruker]

Det kan ha med kjemi mellom TS og hund å gjøre.

Så klart. Eieren utstråler ikke det hunden trenger. Kjemi. Ergo eieren må gå i seg selv og se hva hun gjør som ikke moren gjør. Det er ikke snakk om protoner og nøytroner når man snakker om kjemi mellom to parter, men på hva man utstråler og hva man trenger/søker.

Anonymous poster hash: db5fc...518

[Gjest Tinkerbell]

Mener du virkelig at det er bedre at hunden er hjemme alene for at den skal "like" deg bedre, enn at den er sammen med moren din? Er du helt blåst? Selvfølgelig er det bedre for hunden å være sammen med noen som tar seg av den!

Anonymous poster hash: 637cb...390

Tøffe deg AB, som har gjemt deg bak en PC-skjerm, og i tillegg kaller fremmede folk på nettet "blåst". Så kul er du liksom

Om du hadde lest innlegget mitt ordentlig så hadde du også fått med deg at jeg skal ta med meg hunden på jobb. Jeg har hjemmekontor i tillegg så han skal ikke være alene hjemme, men selvfølgelig skal en hund lære seg å være alene i hjemme i noen timer. Tror du min mor kan ta han med på shopping, til legen eller på lange båtturer? Dessuten så er hun mye i utlandet, om vinteren kan det ta opp til 3-4 måneder før hun er tilbake igjen i Norge. Er du så naiv at du tror alle hundeeiere er hjemme 24 timer døgnet rundt?

Endret 26. juni 2013 av Tinkerbell

[Gjest Tinkerbell]

Til dere andre som har svart, jeg synes dette er vanskelig nok, og jeg prøver å tenke på alt som skal og bør tenkes på. Når jeg skrev her så tenkte jeg at jeg kunne kanskje få noen gode råd, som jeg også har fått av noen av dere.

Hos min mor så bor det to personer til, min far og min bror. Så det er to hele personer til som leker, duller og koser med ham. De har et veldig stort hus og en enda større hage, så han har muligheten til å leke og løpe mer der. Som jeg skrev i mitt første innlegg så er det jeg som har lært han opp, det er jeg som har vært den som har trent med ham. Familien min har bare kost seg meg ham, de har ikke vært strenge når han har gjort ting han ikke skal gjøre, kanskje det kan være det. Kan hendde jeg har vært litt stresset av og til, men ikke pga. av ham, men av og til pga. jobb eller andre hverdagslige ting som kan stresse en person. Jeg kan være sliten en dag, full av energi en annen dag, jeg er bare en person og kan på ingen måte være tre hele personer. Men jeg er nok mye mer strengere enn det min familie er mot ham, det har altid vært sånn, at jeg har vært den litt for seriøse. Men jeg er på ingen måte slem, jeg koser, leker, går turer og roser han masse når han er flink.

Takker for mange gode svar

[AnonymBruker]

Tror ikke du kan bli for streng. De liker å vite hva de har å forholde seg til. Men det kan kanskje ha noe med at du innimellom er stresset. Kanskje. Det er vel bare du som kan vite dette.

Jeg håper jo uansett at ting faller mer på plass for dere.

Anonymous poster hash: db5fc...518

[Gjest Gjest]

Tinkerbell.

Vi har alle vært der.

[AnonymBruker]

He's just not that into you.

Du må jobbe med selvfølelsen din. Vær glad på valpen og din mors vegne fordi de koser seg sammen nå. Slik du skriver dette så er det du som vil være den stabile, den som alltid er der og den som etterhvert vil få ett nært bånd med bikkja. (Og du har hundevakt om du trenger det)

Anonymous poster hash: b0226...1c7