Gå til innhold

Sorgen etter 22. juli var ikke for alle..


Fremhevede innlegg

Skrevet

http://www.aftenposten.no/kultur/Sorgen-etter-22-juli-var-ikke-for-alle-7235828.html#.Uck1m9Y4Xcc

En interessant artikkel, syns jeg, og litt godt å lese at det var flere som meg. Jeg var sjokkert over handlingen, men jeg følte ingen direkte sorg, og jeg deltok heller ikke i noe rosetog. Jeg reagerte selv på mange uttalelser både i det offentlige og blant mine venner på Facebook, og satt igjen med en litt flau smak i munnen.

Hva mener du - er det legitimt å si at man ikke sørget etter 22. juli?

  • Liker 6
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

At du satt igjen med en flau smak i munnen synes jeg er spesielt.



Anonymous poster hash: 0ac7d...3ee
  • Liker 9
Skrevet

Fordi?

AnonymBruker
Skrevet

Jeg reagerte mer med sjokk og synes det var forferdelig det som skjedd. Kan ikke tenke meg hva foreldrene har gått igjennom. Det hele føles veldig urettferdig. Etter min mening så er dette utført av en gal person som jeg synes vi skal holde oss for god til å trekke inn i politikk.

Dessverre så følte jeg ganske raskt at disse markeringene ikke ble politisk nøytrale og jeg ikke fikk lyst til å delta. Jeg synes Eskil raskt begynte å trekke inn politikk, til tross for at både Jonas og Jens ikke ville at dette skulle bli politisk.

I ettertid så har også AUF overtatt helt styringen av 22. juli markeringen.

http://www.dagbladet.no/2012/05/31/nyheter/innenriks/breivik/utoya/auf/21864981/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10073509



Anonymous poster hash: d28a1...c70
  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

Etterdønningene av 22 juli gir meg også en bismak. Jeg så folk som oppfordret til samhold og solidaritet samtidig som de angrep rettsstaten og ønsker lynsjing, fjerning av rettsprinsippet og dødsstraff. Jeg så folk oppfordre til åpenhet samtidigsom gigantiske tilstelninger bble organisert av auf'ere og ru'ere landet rundt. Når man vet hvordan slike massesuggerende arrangement kan påvirke og kontrollere blir det nærliggende å se andre store folkehav oppigjennom europeisk historie med partipolitiske symboler og krav om å "holde sammen". Man skaper en front så steil mot andre meninger at få tør åpne kjeften.

Når man i tillegg så statspolitikere sole seg i oppmerksomheten rett før et valg mens ungdomspolitikere hadde i hui og hast satt nye vervekampanjer i trykk få dager etter terroraksjonen. Da får man en viss bismak samt spør seg selv hva som egentlig er poenget med alt som skjedde etterpå. Jeg tror mange ikke klarer å skille egen vinning fra det individuelle folk trenger og vil ha.

Anonymous poster hash: e0aad...fe8

  • Liker 10
Skrevet

Nettopp. Og det er det jeg føler er mangel på ekthet som gjør at jeg føler litt avsmak. Jeg føler at mange deltok fordi det var forventet, ikke fordi det var ekte sorg.

...eller kanskje det bare er jeg som er kynisk.

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

Jeg også var av de som satt hjemme og ikke deltok i noen tog. Jeg var sjokkert og rystet og tok avstand fra det han gjorde. Leste mye i nettavisene og historiene og ble jo rørt over deres historie og følte medfølelse.

Fordi jeg ikke deltok i noen tog, så er det ikke dermed sagt jeg ikke brydde meg.

Men en ting reagerte jeg på og det er at arbeiderpartiet brukte 22.juli for alt det var verdt!! Og minnemarkeringen var jo mest for arbeiderpartiet, familie fikk komme til et gitt tidspunkt..Helt feil spør du meg. Så Arbeiderpartiet har jeg langt opp i halsen!!!



Anonymous poster hash: 0e361...17d
  • Liker 5
Gjest Maria_Marihøne
Skrevet

Om det var sorg jeg følte etter 22. Juli vet jeg ikke. Jeg ble ikke personlig berørt av hendelsen. Men tårene mine var ekte. Og jeg deltok ikke i rosetoget for å bli sett. Men for å vise at jeg tok avstand fra handlingene og fordi det var godt å være sammen med andre som følte det samme.

Men så var jeg ferdig og prøvde å legge det bak meg. Men det var ikke lett for jeg følte at media spesielt skulle ha oss til å føle og sørge lenge etterpå. Man fikk liksom ikke lov til å gå videre.

Jeg skjønner godt hvis de som faktisk mistet noen føler at de ikke fikk ha sorgen sin i fred. Det er litt...merkelig, at "alle" skulle føle sorgen like intenst som de som sto midt oppi det. Spesielt såpass lenge etter.

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Det jeg sitter igjen med er at det ikke er blitt mindre rasisme.

Det ble fokusert på "mer demokrati".. Men hva med mangfold?

Rasismen på nett har eskalert, det er hvertfall blitt lov å hetse samer. Og jeg velger faktisk å være anonym på grunn av frykt for reaksjoner.



Anonymous poster hash: 81467...3fb
  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Det jeg sitter igjen med er at det ikke er blitt mindre rasisme.

Det ble fokusert på "mer demokrati".. Men hva med mangfold?

Rasismen på nett har eskalert, det er hvertfall blitt lov å hetse samer. Og jeg velger faktisk å være anonym på grunn av frykt for reaksjoner.

Anonymous poster hash: 81467...3fb

Og forresten, ja jeg hadde sorg. Fordi det kunne vært meg eller min familie, fordi vi er samer. Å kjenne på det hatet, det gjør vondt.

Anonymous poster hash: 81467...3fb

Skrevet

Folk flest sin reaksjon på 22. Juli, hovedsaklip via sosiale medier, ga meg bismak i munnen. Jeg ble direkte flau. Norske flagg på profilbildene, masse hjerter og teite copy-paste oppdateringer.

Kleint. Skjønner ikke hvordan de får det til. Naturligvis stiller det seg annerledes om en nær venn, eller et familie medlem ble drept på øya, eller i Oslo. Men om min kamerat, eller søster døde den dagen hadde jeg da for faen ikke skrevet idiotiske oppdateringer på facebook. Syns hele "reaksjonen" var så falsk som det kan bli.

  • Liker 2
Skrevet

http://www.aftenposten.no/kultur/Sorgen-etter-22-juli-var-ikke-for-alle-7235828.html#.Uck1m9Y4Xcc

En interessant artikkel, syns jeg, og litt godt å lese at det var flere som meg. Jeg var sjokkert over handlingen, men jeg følte ingen direkte sorg, og jeg deltok heller ikke i noe rosetog. Jeg reagerte selv på mange uttalelser både i det offentlige og blant mine venner på Facebook, og satt igjen med en litt flau smak i munnen.

Hva mener du - er det legitimt å si at man ikke sørget etter 22. juli?

Det må da være legitimt nok. Hvorfor skulle det ikke være det?

22. Julil rammet mange direkte, og gjennom familie, venner og kolleger, siden ofrene kom fra hele landet. Men hvorfor skulle en person som ikke kjente noen av ofrene, og heller ikke noen av de mange pårørende og vennene, ha en sorgreaksjon?

Jeg kan også se hvordan det er mulig å se det offentlige skuespillet og de følelsesmessige reaksjonene folk "skrøt på seg", og sitte igjen med en flau smak i munnen.

Jeg syns ikke man skal være nødt til å be om unnskyldning for de følelsene man faktisk har i en slik sak, enn si late som man har følelser man slett ikke har.

  • Liker 3
Gjest Hyssingen
Skrevet (endret)

Ble selvfølgelig sjokkert og trist, brukte mye tid på å lese om det.

Men utover det så gjorde jeg ikke noe.

Føler det hele ble falskt og uekte. Hvem i alle dager stod i rosetoget, eller var med på minnemarkeringene og faktisk trodde på det som ble sagt om samhold og mangfold?

Når 22Julistøvet la seg, så var det rett tilbake til å være like kald, kynisk og innelukket som før.

Og en annen ting som forundrer meg, dette er litt generelt og ikke bare linket til 22/7.

Det er hvor mange som plutselig blir personlig venn med en avdød.

Hvorfor gjør enkelte det?

Eks:

X og Y hadde ingenting med hverandre å gjøre. De så hverandre på en random fest innimellom, men det var det. Så dør Y.

X oppfører seg som om de hadde vært bestevenner, og styrer og ståker og gråter.

Så veldig mye av det den 22

Endret av gulmelon
  • Liker 2
Skrevet

Det må da være legitimt nok. Hvorfor skulle det ikke være det?

22. Julil rammet mange direkte, og gjennom familie, venner og kolleger, siden ofrene kom fra hele landet. Men hvorfor skulle en person som ikke kjente noen av ofrene, og heller ikke noen av de mange pårørende og vennene, ha en sorgreaksjon?

Jeg kan også se hvordan det er mulig å se det offentlige skuespillet og de følelsesmessige reaksjonene folk "skrøt på seg", og sitte igjen med en flau smak i munnen.

Jeg syns ikke man skal være nødt til å be om unnskyldning for de følelsene man faktisk har i en slik sak, enn si late som man har følelser man slett ikke har.

Nei, jeg vet ikke. Men jeg satt med følelsen av at jeg var totalt blottet for empati fordi jeg ikke følte noe spesielt.

  • Liker 1
Skrevet

Sorg er et sterkt ord. Jeg kjente ingen der. Dvs jeg kjente en som overlevde bombingen, men hun lever jo.

Jeg var i sjokk når jeg så det og jeg gråt mange nok tårer og jeg hadde vel ikke akkurat blitt lei meg dersom Breivik datt ned trappen og brakk nakken.

Men sorg? Nei. Jeg har empati med de pårørende og de overlevende. Jeg kan ikke sette meg inn i hva de går gjennom. På lik linje som jeg har empati med barn som dør av sult i Afrika, men barn som er traffickingofre, med foreldre som må selge barna sine for å overleve osv osv osv. Men jeg driver ikke å sørger over all dritten i verden. Sorg er personlig i min verden. Sorg er noe man har når noe skjer en selv.

  • Liker 3
Skrevet

Nettopp. Og det er det jeg føler er mangel på ekthet som gjør at jeg føler litt avsmak. Jeg føler at mange deltok fordi det var forventet, ikke fordi det var ekte sorg.

...eller kanskje det bare er jeg som er kynisk.

Det kan vel være mange grunner til å delta i slike arrangementer, annet enn genuin sorg.

Det var nok mange som følte behovet for å ta offentlig avstand fra disse forferdelige handlingene. Og da syns jeg at demonstrasjonstog og synlige tegn som haugene av roser er en ganske god markering av akkurat det.

  • Liker 3
Skrevet

*klipp* Sorg er personlig i min verden. Sorg er noe man har når noe skjer en selv.

Nettopp. Helt enig.

  • Liker 1
Skrevet

Nei, jeg vet ikke. Men jeg satt med følelsen av at jeg var totalt blottet for empati fordi jeg ikke følte noe spesielt.

Jeg tror nok tvert imot at det er ganske normalt når det ikke rammer en selv. Da vil ikke reaksjonen være emosjonell. Som Silfen sier, man kan ikke sørge over all verdens elendighet. Den føelsen er reservert for det som rammer en selv eller ens nærmeste. Jeg syns det er helt greit, og har ikke akkurat noe agg til dem som ikke gråt øynene ut på seg i tiden etter 22. Juli.

  • Liker 1
Skrevet (endret)

Jeg var i utlandet da det skjedde, kjente ingen som ble skadet eller drept, men allikevel hadde jeg en relativ voldsom reaksjon. Dette med at det rammet ungdom og regjeringsbygg i Norge var for meg utenkelig på forhånd, så min "sorg" kom kanskje mest av sjokket over uskylden som forsvant.

Jeg forstår godt at mange følte et behov for å samles og markere at de tok avstand fra handlingene og vise sympati med de som ble berørt. Nå var ikke jeg på noen av markeringene siden jeg var utenlands, men siden en veldig stor del av de som ble rammet var medlem i en spesifikk organisasjon, så har jeg heller ikke noe problem med å se at markeringene lett bar preg av det. Det kan godt hende det er feil, men når de berørte i all hovedsak tilhører en organisasjon, så tror jeg det skal mye til at det ikke blir slik.

Endret av Wolfmoon
  • Liker 7
Skrevet

Det kan vel være mange grunner til å delta i slike arrangementer, annet enn genuin sorg.

Det var nok mange som følte behovet for å ta offentlig avstand fra disse forferdelige handlingene. Og da syns jeg at demonstrasjonstog og synlige tegn som haugene av roser er en ganske god markering av akkurat det.

Joda, for all del, og den impulsive reaksjonen likte jeg. Men jeg føler at det ble utnyttet til det pinlige, og da mistet de meg igjen.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...