Glis**_** Skrevet 23. juni 2013 #1 Skrevet 23. juni 2013 Føler psykiatrien blir mer og mer innskrenket og det satses mer og mer på poliklinisk behandling og dagtilbud. Men hva med de som har behov for langt tettere oppfølging, innleggelser? det er kø og det er press fra man kommer inn på en avdeling. Flere opplever hvertfall dette. To uker eller seks uker blir fastbestemt på forhånd, og vanskelig å forskyve ved behov. Man blir vel ikke friske av å gå ut og inn av psykiatrien og innleggelser? For noen vil det nok hjelpe og det er det behovet de har. Kanskje innlagt noen uker for å komme seg eller slutte på medisiner osv. Skal da ikke være ett samfunn der det blir satt tid i panna på de som virkelig trenger hjelp? Det er kø rundt om og mange plasser skal man halvere sengepostene.. Ikke fordi det ikke er behov, men pga penger. Hva tjener man på det? At flere liv går tapt?... Det er vondt å lese historier der mennesker i kriser ikke får den hjelpa som skal til, fordi Norge er grådige. Synes det er synd for vi bor i verdens rikeste land. 1
AnonymBruker Skrevet 23. juni 2013 #2 Skrevet 23. juni 2013 Samfunnet i Norge blir mer og mer kapitalistisk. Alt skal ut på anbud. Også psykiatrien. Det handler mer om å tjene penger enn det handler om å hjelpe mennesker. Hjelper man mennesker så er det bare en god bieffekt av at man tjener de pengene man ønsker å tjene. Ved å prøve å hjelpe mennesker. Uten at man egentlig bryr seg om man faktisk gjør. Anonymous poster hash: c58dc...016
Glis**_** Skrevet 23. juni 2013 Forfatter #3 Skrevet 23. juni 2013 Forferdelig at det skal være sånn i ett av verdens rikeste land, at penger og sparing er mer verdt enn menneskene som lever her, betaler er syke og kanskje mister livet fordi de ikke får hjelp. 2
AnonymBruker Skrevet 23. juni 2013 #4 Skrevet 23. juni 2013 Må så være at vi er verdens rikeste land, men likevel lar vi eldre som har dårlig råd pga alt for lav pensjon, få fryse ihjel fordi de ikke har råd til strømmen om vinteren. Jeg har vært et sted som heter Fekjær. Der ble pasientene brukt som ren arbeidskraft. Plassen var en ren arbeidsleir. Det er ikke overdrivelse eller noen form for dårlig spøk, det er fullt blodig alvor. For all del, arbeid er godt for sjelen. Men der var det ikke så mye frivillighet. Klaget man eller sa man ikke hadde energi, ikke orket, så ble man dyttet ut med beskjed om at man hadde å jobbe likevel, man klarte jo det. Ikke var det noen oppbyggende jobb man følte man fikk noe ut av, det var slaveri som eieren av stedet tjente på. Plassen er privateid, kommunen leier av en privatperson. Maten er billig og dårlig. Dopapiret er grått og hardt. Toalettet i underetasjen ble tett oftere enn det var i bruk nettopp fordi dopapiret var for hardt så det tettet igjen avløpet. Men noe annet papir var ikke aktuelt, fyren tjente jo overskuddet, det kunne han putte i egen lomme. Dette er mennesker som er syke på samme måte som noen som har brukket benet er syk. Men i stedet for å få den hjelpen som skal til for at folk skal bli friske gjøres det som må til for at kapitalen skal komme eierne til gode. Anonymous poster hash: c58dc...016
Glis**_** Skrevet 23. juni 2013 Forfatter #5 Skrevet 23. juni 2013 Det er grusomt og uverdig Norge er ett godt land å bo i så lenge man ikke er syk eller ikke klarer seg økonomisk! Skammelig 1
Cammomille Skrevet 23. juni 2013 #6 Skrevet 23. juni 2013 Jeg har erfaringer fra den andre siden. Har alltid følt meg hørt, forstått og respektert som psykisk syk. Får innleggelse som avtales lengde underveis og som tilpasses meg som pasient. Synes det er trist å møte mennesker som ikke har gode opplevelser. :-(
Gjest Hyssingen Skrevet 23. juni 2013 #7 Skrevet 23. juni 2013 Jeg har erfaringer fra den andre siden. Har alltid følt meg hørt, forstått og respektert som psykisk syk. Får innleggelse som avtales lengde underveis og som tilpasses meg som pasient. Synes det er trist å møte mennesker som ikke har gode opplevelser. :-( Samme her
Gjest Gjest Skrevet 23. juni 2013 #8 Skrevet 23. juni 2013 Dere to siste som har fått god hjelp: Hvordan får dere det til? Jeg har måttet tigge og mase og argumentere for å bli tatt på alvor i psykiatrien. Og jeg føler at siden jeg har bedt om å bli innlagt, mener de at jeg ikke trenger innleggelse, siden jeg er så oppegående at jeg foreslår innleggelse selv. Jeg passer visst ikke inn i det vanlige bildet på en pasient, føler jeg. De sier at jeg er normal, men lidelsene inni meg trenger jo ikke vises på utsiden. Får man lettere hjelp hvis man hører stemmer? Jeg tror diverre det...
Cammomille Skrevet 24. juni 2013 #9 Skrevet 24. juni 2013 Dere to siste som har fått god hjelp: Hvordan får dere det til? Jeg har måttet tigge og mase og argumentere for å bli tatt på alvor i psykiatrien. Og jeg føler at siden jeg har bedt om å bli innlagt, mener de at jeg ikke trenger innleggelse, siden jeg er så oppegående at jeg foreslår innleggelse selv. Jeg passer visst ikke inn i det vanlige bildet på en pasient, føler jeg. De sier at jeg er normal, men lidelsene inni meg trenger jo ikke vises på utsiden. Får man lettere hjelp hvis man hører stemmer? Jeg tror diverre det... For meg så har det hvertfall vært en selvfølge å være ærlig og åpen om min situasjon og mine problemer til mennesker det angår. Dvs, jeg skal si som sant er, MEN heller ikke smøre på i tykkere lag. Jeg har klart dette så langt, og tror det er med på å gi meg tiltro inn i systemet. Hvis man alltid sier det som det er, så slipper man å bli kontrontert med noe man ikke husker helt hvordan var osv senere. Ellers kan det godt hende jeg har hatt veldig flaks, eller rett og slett er skikkelig dårlig ;-) Tror nok det er en kombinasjon av dette, at jeg blir tatt på alvor. Man skal bruke systemet, men ikke misbruke det :-)
AnonymBruker Skrevet 24. juni 2013 #10 Skrevet 24. juni 2013 Jeg opplevde å få god hjelp da jeg var ny i psykiatrien, og det ble antatt at jeg hadde en relativt mild diagnose som var enkel å kurere. Jo lengre jeg har fått behandling, jo mer alvorlig og kompleks har sykdommen min vist seg å være, og jo vanskeligere blir det å få hjelp. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å få et tilbud som passer for meg, og hva jeg skal gjøre for å bli tatt på alvor. Anonymous poster hash: 13074...5df 1
Gjest Gjest Skrevet 24. juni 2013 #11 Skrevet 24. juni 2013 For meg så har det hvertfall vært en selvfølge å være ærlig og åpen om min situasjon og mine problemer til mennesker det angår. Dvs, jeg skal si som sant er, MEN heller ikke smøre på i tykkere lag. Jeg har klart dette så langt, og tror det er med på å gi meg tiltro inn i systemet. Hvis man alltid sier det som det er, så slipper man å bli kontrontert med noe man ikke husker helt hvordan var osv senere. Ellers kan det godt hende jeg har hatt veldig flaks, eller rett og slett er skikkelig dårlig ;-) Tror nok det er en kombinasjon av dette, at jeg blir tatt på alvor. Man skal bruke systemet, men ikke misbruke det :-) Men når ord ikke finnes....når man ikke får formidlet...når man har et skrik inni seg som ord ikke er i nærheten av å bære. å forsøke å sette ord på det yter det ikke rettferdighet. Klart jeg kunne skreket og gått berserk, men så var det den folkeskikken og høfligheten som sitter i ryggraden da...
mandel92 Skrevet 24. juni 2013 #12 Skrevet 24. juni 2013 Jeg føler meg heldig, jeg har fått god hjelp i psykiatrien. Har aldri måtte vente lenge eller mase for å få hjelp. Hvordan? Jeg vet ærlig talt ikke, jeg vil aldri si at jeg har vært alvorlig psykisk syk, og noen ganger lurer jeg på om de så på meg som sykere enn det jeg faktisk var? Første gangen jeg var innlagt var jeg en meget lukket person, som svarte "vet ikke" på omtrent alt som ble spurt om og så sa at ting gikk "bra" uansett hvor jævlig det enn måtte være, likevel tok de seg tid til å hjelpe meg, prate med meg, de forsøkte virkelig å nå inn til meg, og det har hjulpet meg veldig! Alle innleggelsene mine har vært langvarig, snakk om måneder, og har aldri følt meg "kastet ut" og har opplevd og ha fått forlengelse av oppholdet fordi det var det jeg trengte, uten at jeg har trengt å mase til meg noe som helst. Men samtidig har jeg hørt om mange andres erfaringer, folk som ikke får hjelp, folk som blir tvangsinnlagt i en uke, og så ut igjen til ingenting, og ofte ender det veldig tragisk.
Gjest Gjest Skrevet 24. juni 2013 #13 Skrevet 24. juni 2013 Jeg vet om en konkret ting jeg gjorde, for å hindre meg selv i å få hjelp. Man blir så destruktiv at man vil spolere og sabotere for seg selv. Så bare for å plage meg selv, svarte jeg uærlig på MARDS-testen, og skåret lavt. Hvis jeg ikke hadde vært så deprimert, hadde jeg ikke hatt så stor selvforakt, og dermed hadde jeg scoret høyere på MARDS, paradoksalt nok, og dermed kanskje fått en innleggelse, som jeg innerst inne håpet på. Behandlere må se bak ordene!!
super-s Skrevet 24. juni 2013 #14 Skrevet 24. juni 2013 Det er så tragisk. Helt enig med deg, Glis! 1
Gjest gjest xx Skrevet 24. juni 2013 #15 Skrevet 24. juni 2013 Jeg vet om en konkret ting jeg gjorde, for å hindre meg selv i å få hjelp. Man blir så destruktiv at man vil spolere og sabotere for seg selv. Så bare for å plage meg selv, svarte jeg uærlig på MARDS-testen, og skåret lavt. Hvis jeg ikke hadde vært så deprimert, hadde jeg ikke hatt så stor selvforakt, og dermed hadde jeg scoret høyere på MARDS, paradoksalt nok, og dermed kanskje fått en innleggelse, som jeg innerst inne håpet på. Behandlere må se bak ordene!! Men behandlere er heller ikke tankelesere. Når du svarer uærlig på tester, så er det ikke så merkverdig at du ikke får hjelp. Hva er egentlig poenget med å hindre seg selv hjelp, når man først har søkt hjelp?
Gjest Gjest Skrevet 24. juni 2013 #16 Skrevet 24. juni 2013 Men behandlere er heller ikke tankelesere. Når du svarer uærlig på tester, så er det ikke så merkverdig at du ikke får hjelp. Hva er egentlig poenget med å hindre seg selv hjelp, når man først har søkt hjelp? Tenk deg om. Man er ikke rasjonell når man er så langt nede. Man er syk i hodet, av depresjon, og det er nettopp det som er problemet. Å gå til psykolog er ikke som å gå i banken. Det er følelser. Det såre redde indre barnet og greier. Har du aldri opplevd den indre kampen ved å sabotere for deg selv, fordi du har hatt det vondt så lenge at du tror til slutt at det er meningen at du skal ha det vondt? Å nekte seg selv det man så sårt lengter etter er en kjent syk strategi for å skade seg selv. Ikke fysisk selvskading, men psykisk selvskading.
Gjest Gjest Skrevet 24. juni 2013 #17 Skrevet 24. juni 2013 Men behandlere er heller ikke tankelesere. Når du svarer uærlig på tester, så er det ikke så merkverdig at du ikke får hjelp. Hva er egentlig poenget med å hindre seg selv hjelp, når man først har søkt hjelp? Men ellers er jeg enig i at det må være vanskelig å være behandler altså. Man må bruke følelsesantennene og ikke bare det rasjonelle. Beklager at det ble understreket, det forrige.
Gjest Raggy Skrevet 24. juni 2013 #18 Skrevet 24. juni 2013 Det er like greit å innfinne seg med at det er sånn for frustrasjonen over hvordan tilbudene fungerer gjør bare helsa værre. Årevis med venting er det jeg har opplevd og jeg blir avvist og må kjempe for å få hjelp. Heldigvis har jeg klart å søke hjelp men mine tanker går til alle de som ikke evner å klore seg frem i systemet, tragisk.....
Gjest Hyssingen Skrevet 24. juni 2013 #19 Skrevet 24. juni 2013 (endret) Jeg har ikke gjort noe spesielt. Gikk til legen og ba om henvisning, frem til jeg fikk psykolog hadde jeg samtaler med fastlegen, og etter en måned hadde jeg psykolog. De gangene jeg har vært innlagt har jeg spurt psykologen om han/hun kunne skaffe meg en plass, og det har de gjort og jeg har blitt innlagt innen en måned. Har bodd i fire kommuner og tre fylker, og alle stedene var det ikke noen problemer med å hverken få psykolog eller innleggelser. Så jeg har vært heldig og bare seilt igjennom. Hører ikke stemmer eller noe sånt. Har "bare" angst og depresjon med uspesifisert spiseforstyrrelse. edit: det svaret her er til gjest som skrev innlegget under meg lenger opp i tråden Endret 24. juni 2013 av gulmelon
Gjest Gjest Skrevet 24. juni 2013 #20 Skrevet 24. juni 2013 Jeg har ikke gjort noe spesielt. Gikk til legen og ba om henvisning, frem til jeg fikk psykolog hadde jeg samtaler med fastlegen, og etter en måned hadde jeg psykolog. De gangene jeg har vært innlagt har jeg spurt psykologen om han/hun kunne skaffe meg en plass, og det har de gjort og jeg har blitt innlagt innen en måned. Har bodd i fire kommuner og tre fylker, og alle stedene var det ikke noen problemer med å hverken få psykolog eller innleggelser. Så jeg har vært heldig og bare seilt igjennom. Hører ikke stemmer eller noe sånt. Har "bare" angst og depresjon med uspesifisert spiseforstyrrelse. edit: det svaret her er til gjest som skrev innlegget under meg lenger opp i tråden Takk for svar Sånn burde det vært for alle!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå