Trenger virkelig hjelp!

[AnonymBruker]

Nå har det seg slik at jeg har gått 1 år helse og sosialfag på vgs, før jeg hoppet av og begynte å jobbe noen år. Dermed ble jeg utsatt for en overfallsvoldtekt, og begynte å slite psykisk. Jeg har vært under NAV's vinger i flere år nå, men etter hardt arbeid med meg selv i samarbeid med psykolog og medisiner har jeg endelig blitt stødig nok til å prøve å starte livet mitt. Jeg er 28 år, og har generell studiekompetanse. I år har jeg søkt på sykepleie. Men jeg har en ekkel og vond følelse av at jeg ikke burde begynne med den utdannelsen. Jeg vet jeg er en omsorgsperson som elsker å hjelpe og ta vare på andre. Jeg har kjempestor interesse for helse og omsorg. Men jeg tenker at det å utdanne meg til yrkeslærer innen helse- og sosialfag hadde vært en veldig mye bedre idè! Jeg er så fortvilet nå, fordi jeg føler at jeg har fått en så viktig del av livet mitt ødelagt. Og jeg angrer så mye på at jeg hoppet av vgs. når jeg var ung og dum. Jeg er som sagt 28 nå, og føler at tiden begynner å renne ut for meg! Og hvis jeg må fullføre vg2 (barne- og ungdomsarbeider eller helsefagarbeider f.eks) nå, og praksis i tillegg, vil jeg jo være 31 når jeg kan BEGYNNE på yrkesfaglærer utdannelsen, og da er jeg jo 34-35 når jeg er ferdig! Jeg vil bare sette i gang arbeidslivet med noe jeg trives med jeg!

Har noen av dere noen tanker eller idèer rundt dette? Det er bare kaos i hodet mitt. Og jeg tør nesten ikke å lufte tankene mine for familien min en gang. De blir sikkert bare sinte fordi jeg endrer mening om hva jeg vil enda en gang.. Huff, føler meg som en gigantisk skuffelse..

Anonymous poster hash: 6e2d3...ebf

[AnonymBruker]

TS her:

Der er jo også forsåvidt for sent å søke vgs nå, og jeg vet ikke om jeg kan begynne på vgs. i alder av 28 heller, så jeg må vel sikkert vente 1 år med å søke det uansett... :-/

Ergo, da tar det enda lenger tid.

Anonymous poster hash: ecc0c...1ba