Tror jeg har gjort noe dumt

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med min eksmann. Han og jeg er ikke venner og kommer aldri til å bli det. I mine øyne er han en talentløs tufs og har skapt mye hodebry for meg. Jeg har økonomi som er stabil og tjener bra nok til å ikke få bidrag. Han har ikke jobbet på over to år og har heller ikke betøat bidrag. Dette fortalte jeg min sønn og det resulterte i at han sendte sin far en melding hvor han skrev at han ikke ville ha kontakt. Jeg har vært åpen om hva jeg synes om han evne til å være pappa ovenfor sønnen vår. Jeg mener han skuffer sønnen vår, det mener ikke han.

Er det gått for langt når gutten ikke vil ha kontakt fordi far ikke betaler bidrag til meg? Sønnen vår merker det ikke på noe som helst måte, foruten at jeg blir sint og prater om det

Anonymous poster hash: 64bdb...a16

[Molimaki]

Jeg mener, at man ikke skal prate dårligt om den andre foreldre til barna, uanset hva.

Jeg vet ikke hva som ligger til grunn for at du og faren ikke kan prate sammen, men syntes ikke det er okei og blande barnet ind i dette.

Barn skal tidsnok finne ut av hvordan mor eller far egentlig er, hvis der er grunn til det, helt av seg selv.

[Kontormus]

Nuvel, det er kanskje ikke helt i henhold til idealet. Men jeg skal tilstå at jeg har gjort noe lignende selv, men da var barnet tenåring. Og etter det jeg hører er jeg visstnok ikke den eneste som har meninger om den andre parten.

Men i grunnen så syns jeg at foreldrene selv må sørge for at de har et godt forhold til barna sine. Når de blir større skjønner de mer og gjør seg opp meninger likevel.

Når det gjelder bidrag så er det en forskjell på om man ikke er i stand til å være med på å forsørge barnet sitt, eller om det skyldes manglende vilje. Sistnevnte er ikke akkurat gode foreldreegenskaper, og er som oftest begrunnet med at en vil straffe den andre forelderen. For større barn er nok ikke det tiltalende.

[Gjest Chloè]

Når man faktisk velger å få barn med en mann, så bør du som mor holde deg for god til å snakke dritt om en mann du en gang elsket, til barnet som ikke akkurat fikk velge foreldre. Man skal holde seg for god til å snakke dritt om den andre personen,uansett.

[Kontormus]

Når man faktisk velger å få barn med en mann, så bør du som mor holde deg for god til å snakke dritt om en mann du en gang elsket, til barnet som ikke akkurat fikk velge foreldre. Man skal holde seg for god til å snakke dritt om den andre personen,uansett.

Veldig naivt!

Det beste er å ikke gi den andre noen grunn til å prate dritt, det er faktisk mulig det også.

[Gjest Chloè]

Veldig naivt!

Det beste er å ikke gi den andre noen grunn til å prate dritt, det er faktisk mulig det også.

Hva er naivt?

[Kontormus]

Hva er naivt?

For det første så har folk en tendens til å forandre seg, og at det er årsaken til at en endrer syn på noen. For det andre så oppstår slike konflikter fordi det er barnet (som står en nærmest) som rammes hardest, og da er det vanskelig og være positiv på vegne av den andre.

[AnonymBruker]

Når man faktisk velger å få barn med en mann, så bør du som mor holde deg for god til å snakke dritt om en mann du en gang elsket, til barnet som ikke akkurat fikk velge foreldre. Man skal holde seg for god til å snakke dritt om den andre personen,uansett.

Nåja.. Når den ene parten har sveket den andre, så skal det mye til for å holde seg nøytral. Spesielt om det har gått utover barnet.

Anonymous poster hash: 71246...ad7

[AnonymBruker]

Husker da jeg var rundt 12 år, og mamma ikke fikk nok bidrag av pappa. Hun fortalte det til meg og søsteren min, og vi sendte en melding til pappa om ditt og datt. Jeg gjorde det bare for å glede mamma. Følte meg helt forferdelig etterpå, og ingenting jeg skrev av det var sant i det hele tatt.

Jeg synes ikke du burde snakke stygt om han til sønnen din. Endte til slutt med at jeg og søsteren min ble utrolig sint på mamma. Vi likte jo pappaen våres, og han var så god mot oss når vi var der. Det at han ikke betaler bidrag skal ikke dere blande ungen deres inn i. Unger blir utrolig lei av å høre på at foreldrene ikke er enige, og for min del førte det halvveis til skolefravær og depresjon.

Synes ting som har med penger å gjøre bør dere kunne ordne opp i, uten å dra sønnen deres inn i det. Han har ikke noe med det å gjøre, og det legger bare ekstra tyngde på han.

Anonymous poster hash: d468c...d4f

[AnonymBruker]

- Jente 24

Anonymous poster hash: d468c...d4f

[Gjest Chloè]

For det første så har folk en tendens til å forandre seg, og at det er årsaken til at en endrer syn på noen. For det andre så oppstår slike konflikter fordi det er barnet (som står en nærmest) som rammes hardest, og da er det vanskelig og være positiv på vegne av den andre.

Det skjønner jeg godt, men man skal holde seg for god til det. Jeg har en mor som følte for å snakke dritt om min far da det gikk dårlig i ekteskapet deres, en far som jeg elsker over alt på jord å det gjorde vondt å høre sånne ting om han - selv om han hadde såret henne. Å det endte akkurat sånn som anonym skriver over her , jeg ble bare sint på mamma. Så når man har tatt valget å få barn med akkurat den mannen, så må man kunne skille deres forhold fra foreldrerollen.

[Kontormus]

Det skjønner jeg godt, men man skal holde seg for god til det. Jeg har en mor som følte for å snakke dritt om min far da det gikk dårlig i ekteskapet deres, en far som jeg elsker over alt på jord å det gjorde vondt å høre sånne ting om han - selv om han hadde såret henne. Å det endte akkurat sånn som anonym skriver over her , jeg ble bare sint på mamma. Så når man har tatt valget å få barn med akkurat den mannen, så må man kunne skille deres forhold fra foreldrerollen.

Skjønner det når det er foreldrene som har en konflikt, men noen ganger sårer den ene av foreldrene barna sine og da er det ikke så lett å snakke pent om den andre. Faktisk så kan det bli dobbeltsvik. Eksempelvis der hvor far ignorerer at de har barn og viser dem null interesse. Typisk nok er det kanskje flest av de med betalingsvegring i denne kategorien.

[Atrix]

Utrolig enig i dette .... barna bør holdes utenfor de voksnes konflikter.

Å fortelle negative ting, uansett om det føles urettferdig for deg, tvinger barna inn i en valgposisjon om å velge side i forhold til noe det egentlig ikke er nødvendig at de skal måtte velge side i forhold til og i mange tilfeller ikke ønsker å velge side i forhold til.

Hva hvis du selv hadde hatt 2 bestevenninner som begge snakket dritt om hverandre og som krevde at du skulle ta deres parti. Hadde du foretrukket at de hadde holdt deg ute av konflikten og at du hadde sluppet å velge side, eller hadde du foretrukket å måtte velge side hver gang en av de hadde gjort noe som irriterte den andre? ... og der er svaret..

Husker da jeg var rundt 12 år, og mamma ikke fikk nok bidrag av pappa. Hun fortalte det til meg og søsteren min, og vi sendte en melding til pappa om ditt og datt. Jeg gjorde det bare for å glede mamma. Følte meg helt forferdelig etterpå, og ingenting jeg skrev av det var sant i det hele tatt.

Jeg synes ikke du burde snakke stygt om han til sønnen din. Endte til slutt med at jeg og søsteren min ble utrolig sint på mamma. Vi likte jo pappaen våres, og han var så god mot oss når vi var der. Det at han ikke betaler bidrag skal ikke dere blande ungen deres inn i. Unger blir utrolig lei av å høre på at foreldrene ikke er enige, og for min del førte det halvveis til skolefravær og depresjon.

Synes ting som har med penger å gjøre bør dere kunne ordne opp i, uten å dra sønnen deres inn i det. Han har ikke noe med det å gjøre, og det legger bare ekstra tyngde på han.

Anonymous poster hash: d468c...d4f

[Sweet77]

Nåja.. Når den ene parten har sveket den andre, så skal det mye til for å holde seg nøytral. Spesielt om det har gått utover barnet.

Anonymous poster hash: 71246...ad7

Ja, det er nok vanskelig. Men man skal likevel ikke snakke dritt om den andre til barna. Det handler ikke egentlig om "å holde seg for god til", men om å være glad i barna sine. Gir man etter og snakker dårlig om den andre forelderen så viser man egentlig at man bryr seg mer om seg selv enn om barnet.

Det er en annen situasjon om den andre forelderen gjør ting barnet selv reagerer på eller ikke er snill med barnet. Da skal man bekrefte barnets virkelighet, selvfølgelig, men det er IKKE det samme som å falle for fristelsen til å smøre på ekstra eller legge til "tilleggsopplysninger". Der må man rett og slett ta seg i nakken.

Om barnet opplever sterk urimelighet f.eks så har det ofte behov for å evaluere opplevelsen med deg og få vite at det ikke er feil når de tenker at det var dårlig gjort eller kanskje til og med slemt. Men dette er ikke en gullgruve for den andre forelderen til å få ut sin frustrasjon. Selv her skal man, som ansvarlig forelder, heller hjelpe barnet til å bearbeide slik at forholdet ikke får en større skade enn det bhøver å få, og da hjelper det jo ikke på om man begynner å øse ut av seg selv isteden.

Det er en del av det å være voksen og ansvarlig, rett og slett. Så TS, jeg syns du skal snakke med sønnen din om dette en gang til. Om det ikke er alvorlige ting han har gjort mot sønnen din så forsøk heller, for sønnen din sin skyld, å bygge bro. Å ikke betale barnebidrag er en situasjon mellom dere voksne.

Om det ikke er sønnen din selv som har opplevd skuffelser så synes jeg heller ikke noe om at du har "vært åpen" med ham om det. Siden du som omsorgsperson har stor påvirkningskraft så risikerer du å forme opplevelsen hans heller enn at det er selvopplevd, og da skaper du konflikt mellom ham og den som er viktigst i livet hans ved siden av deg selv. Så forsøk å se på situasjonen igjen med litt mer nøytrale øyne, og forsøk å skape en relasjon isteden dersom det er mulighet for det. For her (men bare basert på HI) syns jeg det har gått for langt.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Generelt sett bør man ikke fortelle noe negativt om den andre forelderen til barnet. Jeg er klar over at det kan være vanskelig av og til, men man bør strebe etter å unngå å snakke slikt til det.

Barn bør heller ikke få vite for mye om økonomien ens. Det kunne hendt at det begynte å bekymre seg over farens økonomi nå uten at det kunne ha gjort noe for ham, og det er jo faktsk faren som skal hjelpe barnet økonomisk via moren. Ikke motsatt.

Barna er ikke noen man skal betro seg til om voksenting som blant annet økonomi.

Endret 21. juni 2013 av Mrs. Random Nick

[AnonymBruker]

Min mor opplevde mer dritt fra min far enn man omtrent skulle tro var mulig, men hun snakket aldri negativt om han.

Når jeg derimot fant ut av meg selv hvordan han var (i ungdomsalder og enda mer i voksen alder) så kunne vi snakke om det. Nå har jeg og faren min ingen kontakt, men det har jeg valgt helt selv. Er glad min mor ikke fortalte meg noe da jeg var barn, for jeg tror det hadde vært utrolig vanskelig å takle, og jeg er glad jeg fikk en "naiv" oppvekst med min far (dvs. at jeg slapp å vite ting før jeg var mentalt klar for å takle det).

Har ei venninne som nylig har gått fra sin mann, og hun snakker så utrolig mye negativt om sin eksmann foran barnet. Det gjør meg så trist, og jeg forstår godt at datteren deres sliter ekstra mye med skilsmissen pga det.

Anonymous poster hash: 55632...07e

[AnonymBruker]

Min mor opplevde mer dritt fra min far enn man omtrent skulle tro var mulig, men hun snakket aldri negativt om han.

Når jeg derimot fant ut av meg selv hvordan han var (i ungdomsalder og enda mer i voksen alder) så kunne vi snakke om det. Nå har jeg og faren min ingen kontakt, men det har jeg valgt helt selv. Er glad min mor ikke fortalte meg noe da jeg var barn, for jeg tror det hadde vært utrolig vanskelig å takle, og jeg er glad jeg fikk en "naiv" oppvekst med min far (dvs. at jeg slapp å vite ting før jeg var mentalt klar for å takle det).

Har ei venninne som nylig har gått fra sin mann, og hun snakker så utrolig mye negativt om sin eksmann foran barnet. Det gjør meg så trist, og jeg forstår godt at datteren deres sliter ekstra mye med skilsmissen pga det.

Anonymous poster hash: 55632...07e

Nesten så jeg skulle tro du er min datter!

Jeg har hatt et mildt sagt problematisk forhold til min eks i alle år, men har ALDRI sagt noe negativt til datteren vår om han. Nå er hun voksen og har funnet ut av alt det negative selv. De har i dag et nesten ikke-eksisterende forhold.

Vi har snakket masse sammen om hennes oppvekst og hun er i dag glad for at jeg ikke sa noe den gang, men lot henne få ha en oppvekst hos en pappa som var den store helten.

Tror aldri det gjør noe godt for noen at barna skal bli involvert i problemen mellom mor og far.

Anonymous poster hash: 3e896...5f0

[Gjest Gjest]

Det er veldig godt å lese poster som Flair sin, hadde bare min mor tatt råd som dette, hadde vi kanskje hatt en relasjon.

Pappa gjorde langt verre ting enn å la være å betale for seg, for å si det mildt. På tross av dette var han en viktig støtte for meg som barn. Ja, han var fæl mot mamma, men ikke mot meg. Mamma fortalte meg både det ene og det andre, og det eneste som skjedde, var at jeg ble revet mellom de to. Det var grusomt å måtte være ansvarlig for hennes følelser og økonomi. Selv om det ikke var det hun sa til meg, var det hva jeg som liten opplevde at hun trengte.

Jeg vil bare, som andre påpeke at dersom du gjør dette, setter du dine behov forran barnet ditt sine behov. Veldig stygt av deg, TS. Når det er sagt: du sprø om du har gjort noe dumt. Det betyr at du har en åpning for at du har dummet deg ut. Om du snur er det fint, ting kan fikses og det viser at du har noe min mor aldri hadde.

[Stinelin]

Har ikke erfaring med dette, men mener at barna skal holdes utenfor foreldrenes konflikter.

Så ja, jeg synes du gjorde noe dumt da du snakket med han om dette.

[Kattugla]

Skjønner det når det er foreldrene som har en konflikt, men noen ganger sårer den ene av foreldrene barna sine og da er det ikke så lett å snakke pent om den andre. Faktisk så kan det bli dobbeltsvik. Eksempelvis der hvor far ignorerer at de har barn og viser dem null interesse. Typisk nok er det kanskje flest av de med betalingsvegring i denne kategorien.

Jeg har erfaring med det, både av egen erfaring og andres. Det eneste som skjer er at det ødelegger barnets selvfølelse, barnet er jo fremdeles glad i sin far (eller mor hvis det går den veien) og det er vondt nok å være skilsmissebarn, selvom man ikke også må høre på foreldrene snakke dritt om hverandre. Det er dårlig gjort og går først og fremst utover barnet - som har ikke skilt seg og er like glad i begge foreldrene - som havner i en lojalitetskonflikt. Hvis man har behov for å snakke ut om sin eks, kan man ta den samtalen med voksne venner eller familie.