Psykologi profesjon

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurte på om noen som enten studerer eller vet noe om profesjonsstudiet i psykologi kan hjelpe meg med noen spørsmål.

- Hvordan er studiet? Er det veldig tungt?

- Hvordan ser arbeidsmarkedet ut for psykologer fremover, og hva kan man forvente i lønn?

- Hvis valget stod mellom profesjonsstudiet i psykologi og juss, hva ville dere valgt mtp videre jobbmuligheter? (Forutsetningen er å få jobbe med mennesker)

Tusen takk for alle svar

Anonymous poster hash: 19fad...f4a

[Kajal]

Vil si studiet er middels tungt. Ikke så mye lesing som f.eks. juss eller medisin, men kan være personlig utfordrende til tider.

Arbeidsmarkedet er godt, men det er litt vanskeligere å få jobb i store byer som Oslo og Bergen. Man begynner som regel på 450-500 000 i lønn og stiger omtrent 200 000 etter man er ferdig med spesialisering. Dette gjelder i kommunale og statlige stillinger. Det går an å tjene mer penger om man ønsker det, f.eks. innenfor rekruttering, arbeids- og organisasjonspsykologi o.l.

[AnonymBruker]

Vil si studiet er middels tungt. Ikke så mye lesing som f.eks. juss eller medisin, men kan være personlig utfordrende til tider.

Arbeidsmarkedet er godt, men det er litt vanskeligere å få jobb i store byer som Oslo og Bergen. Man begynner som regel på 450-500 000 i lønn og stiger omtrent 200 000 etter man er ferdig med spesialisering. Dette gjelder i kommunale og statlige stillinger. Det går an å tjene mer penger om man ønsker det, f.eks. innenfor rekruttering, arbeids- og organisasjonspsykologi o.l.

Virkelig? Jeg leser at startlønn er på rundt 400.000 og at psykologspesialist starter med 500.000... :S

Hvordan tror dere lønnsforskjellene er mellom psykologer og jurister..?

Anonymous poster hash: 19fad...f4a

[Kajal]

Det må være gamle lønnstrinn. Vet hvertfall at minste startlønn er rundt 450 000.

[AnonymBruker]

Hvordan er 450.000 i forhold til andre yrker? Mye tall på nett er utdatert.

Anonymous poster hash: 70067...b42

[AnonymBruker]

Vil si studiet er middels tungt. Ikke så mye lesing som f.eks. juss eller medisin, men

kan være personlig utfordrende til tider.

Arbeidsmarkedet er godt, men det er litt

vanskeligere å få jobb i store byer som

Oslo og Bergen. Man begynner som regel

på 450-500 000 i lønn og stiger omtrent

200 000 etter man er ferdig med

spesialisering. Dette gjelder i kommunale

og statlige stillinger. Det går an å tjene

mer penger om man ønsker det, f.eks.

innenfor rekruttering, arbeids- og

organisasjonspsykologi o.l.

Hvordan vet du at det ikke er like mye å lese på psykologi som juss eller medisin? Har du studert det selv? Jeg studerer selv medisin, men tenker mye på at jeg har lyst til å studere psykologi. En annen ting er at det er mye praksis og ferdighetstrening iallefall på medisin, men også på psykologi tror jeg. På juss er det stort sett ren teori som skal tilegnes. Du er nok mere fri til å lese og jobbe på egen hånd da.

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

[Gjest tb_xtra]

Jeg studerer profesjonsstudiet i psykologi og er snart ferdig med mitt første semester. Først og fremst må jeg si at jeg stortrives. Det har hittil vært intenst med blokk undervisning, dvs at vi har ett fag og gjør oss ferdig med det m/ eksamen. Vi har allerede hatt 3 eksamener i år. Det er mye lesing og mange lange dager, spesielt i dette første semesteret. I tillegg har vi en flott linjeforening som gjør mye faglig ved siden av studiet.

Arbeidsmarkedet tror jeg holder seg ganske stabilt. Det er mer fokus på mental helse enn tidligere, spesielt rus og psykiatri. Jeg forventer å starte på rundt 400.000 når jeg er ferdig utdannet.

Jeg hadde faktisk valget mellom å studere psykologi profesjon og jus, der valget falt på psykologien (som du ser). Dette tror jeg er et ganske personlig valg og en vurdering du må ta selv. For meg ble det avgjørende mennesker og arbeidsmuligheter. Jus er tørt og mye teori, og jeg anser jobbmulighetene som psykolog bedre enn for som jurist.

[AnonymBruker]

Vil si studiet er middels tungt. Ikke så mye lesing som f.eks. juss eller medisin, men kan være personlig utfordrende til tider.

Arbeidsmarkedet er godt, men det er litt vanskeligere å få jobb i store byer som Oslo og Bergen. Man begynner som regel på 450-500 000 i lønn og stiger omtrent 200 000 etter man er ferdig med spesialisering. Dette gjelder i kommunale og statlige stillinger. Det går an å tjene mer penger om man ønsker det, f.eks. innenfor rekruttering, arbeids- og organisasjonspsykologi o.l.

Hei! Kan du si litt mer om hvordan studiet kan være personlig utfordrende?

Anonymous poster hash: 3ec38...991

[AnonymBruker]

Hvordan er miljøet på profesjonsstudiet i psykologi? Er det hyggelige inkluderende mennesker? Eller litt sånn spisse albuer av folk som vil opp og frem (slik som på medisinstudiet)? Hvordan tror dere miljøet er blant psykologistudenter versus medisinstudenter?

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

[Gjest tb_xtra]

Miljøet er fint med mange forskjellige mennesker. Vi er et relativt stort kull med folk i alle aldre. Nå vet jeg ikke hvordan miljøet på medisin er, men vil tro miljøet vil ligne litt med samme type mennesker.

[AnonymBruker]

Miljøet er fint med mange forskjellige mennesker. Vi er et relativt stort kull med

folk i alle aldre. Nå vet jeg ikke hvordan

miljøet på medisin er, men vil tro miljøet

vil ligne litt med samme type mennesker.

Æsj, så kjipt da, at du tror psykologistudiet tiltrekker samme type mennesker som medisinstudiet. Mange kjipe mennesker på medisin. Fint at du trives da, men jeg ble litt skeptisk :-) Jeg hadde kanskje trodd at psykologstudenter og psykologer hadde litt andre verdier enn medisinstudenter og leger (konkurranseorienterte-spisse albuer-karrieresugne-status/prestisjefokus), at de var mer i balanse med seg selv. På medisin har vi feks flere stresstest-eksamener bare for å se om du takler å jobbe under sterkt tidspress. Jeg oppfatter at det er en ganske tøff kultur blant leger på sykehusene, mye hierarki, du skal ikke vise svakhet eller være syk selv, håpløst å være hjemme med syke barn for da er du tydeligvis ikke motivert nok til å jobbe som lege. Ser du samme tendensen blant psykologer ..? I så fall skuffende..

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

[Gjest tb_xtra]

Slik jeg opplever de medisinstudentene jeg kjenner syns jeg de er velbalansert, men litt vel nerd. Vil nok ikke si at psykologstudentene er konkurranseglade i lik grad? Nei, ser nok ikke de samme tendenser mtp. sykdom. Tror de fleste her er ganske aksepterende - det er greit å være syk eller ha det litt tungt en stund selv om du er profesjonsstudent.

Da jeg sa jeg trodde medisinstudenter og psykologstudenter var like mente jeg med tanke på dedikasjon og ståpåvilje. Du skal ville det for å komme inn. De fleste her har et ønske om å hjelpe mennesker, mange er også interessert i litt alternative temaer og glad i livet!

[AnonymBruker]

Slik jeg opplever de medisinstudentene jeg kjenner syns jeg de er velbalansert,

men litt vel nerd. Vil nok ikke si at

psykologstudentene er konkurranseglade i

lik grad? Nei, ser nok ikke de samme

tendenser mtp. sykdom. Tror de fleste her

er ganske aksepterende - det er greit å

være syk eller ha det litt tungt en stund

selv om du er profesjonsstudent.

Da jeg sa jeg trodde medisinstudenter og

psykologstudenter var like mente jeg med

tanke på dedikasjon og ståpåvilje. Du skal

ville det for å komme inn. De fleste her

har et ønske om å hjelpe mennesker,

mange er også interessert i litt alternative

temaer og glad i livet!

Godt å høre at det er dedikerte mennesker også på psykologi. På medisin opplever jeg at mange er veldig dedikerte i faget, men kanskje ikke alltid i like stor grad til pasientene. Har snakket med noen psykologstudenter noen ganger, det virket for meg som om de iallefall hadde et litt mere positivt menneskesyn enn mange av mine medstudenter. Alt for ofte vinkles det i medisinen at det nærmest er pasientens feil at de ble syke. De psykologstudentene jeg snakket med virket litt mere rolig og avslappet til livet, litt som du sier at de virket glad i livet. På medisin er det flust av folk som er hyperstrrssa til enhver tid, leser døgnet rundt og er generelt mere forknytt. Kanskje kulturen på medisinstudiet og mellom leger er en del annerledes enn på psykologi. Det var iallefall det jeg gjorde meg noen tanker om :-) På medisin er det omtrent ingenting som er gyldig fravær for å være borte fra undervisning (bortsett fra egen død). Jeg tror sånne tøffe holdninger preger miljøet både på studiet og etter studiet. Venner av meg som er leger forteller at overleger elsker å drite ut assistentleger på morgenmøtet :-) Mange har veldig behov for å markere seg, og dersom du sier nei til en ekstravakt kan du få påpekt at du bare går i vikariat og at du bør tenke deg godt om før du sier nei. Jeg synes det er litt trist at det er sånn. Vet selvfølgelig at det varierer fra sted til sted, men likevel. Jeg synes det virker som om psykologer tar litt bedre vare på hverandre, at det ikke er like mye kniving om å være best.

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

[Gjest tb_xtra]

Høres ut som du har funnet forskjellene, dog litt vel negativ holdning til medisinerne Du vil alltid ha de som er ekstremister. I bunn og grunn kan jeg vel oppsummere deg med at psykologstudentene er nok litt mer "menneskelig" (?) Vi blir trent opp til å se hele mennesket med medisinsk bakgrunn og psykisk bakgrunn. Vi kan ikke degradere

[PoteGjesp]

Jeg har hørt en del om masterutdanningen i psykologi, og de kan visst ikke bruke psykologitittelen, men hva er egentlig forskjellen mellom master og profesjon?

[Gjest tb_xtra]

Master er en 5-årig universitetsutdannelse med bachelor 3 år og 2 år med påfølgende mastertittel.

Profesjon i psykologi er en separat utdannelse på 6 år som fører til den beskyttede tittelen cand.psych - psykolog. Forskjellen mellom utdanningene er hovedsaklig at profesjon fokuserer på klinisk arbeid, mens master gjerne fokuserer på forskning og undervisning. Dette er et grovt skille og begge utdanningene kan brukes til veldig mye forskjellig, men en med master i psykologi kan altså ikke jobbe med klinisk behandling av pasienter.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har funnet forskjellene, dog litt vel negativ holdning til medisinerne

Du vil alltid ha de som er ekstremister. I

bunn og grunn kan jeg vel oppsummere

deg med at psykologstudentene er nok litt

mer "menneskelig" (?) Vi blir trent opp til å

se hele mennesket med medisinsk

bakgrunn og psykisk bakgrunn. Vi kan

ikke degradere

Så du synes jeg var litt for negativ mot medisinerne :-) Kanskje ikke det beste utgangspunktet for å bevege seg inn i det yrket selv..he he. Dog hvis du leser forskning på feltet om hvordan leger har det, er det ikke oppløftende lesing. Utbrenthet er veldig vanlig hos leger, men nesten totalt fraværende blant psykologer.

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

[Gjest tb_xtra]

Så du synes jeg var litt for negativ mot medisinerne :-) Kanskje ikke det beste utgangspunktet for å bevege seg inn i det yrket selv..he he. Dog hvis du leser forskning på feltet om hvordan leger har det, er det ikke oppløftende lesing. Utbrenthet er veldig vanlig hos leger, men nesten totalt fraværende blant psykologer.

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

Nja, har hørt om utbrenthet hos psykologer også, noe av grunnen til at du hører så lite om det har nok noe å gjøre med størrelsen på yrkesgruppen. Forstår godt at legene blir slitne av og til!

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at det ikke er like mye å lese på psykologi som juss eller medisin? Har du studert det selv? Jeg studerer selv medisin, men tenker mye på at jeg har lyst til å studere psykologi. En annen ting er at det er mye praksis og ferdighetstrening iallefall på medisin, men også på psykologi tror jeg. På juss er det stort sett ren teori som skal tilegnes. Du er nok mere fri til å lese og jobbe på egen hånd da.

Anonymous poster hash: 4e76b...a81

Du har åpenbart heller ikke studert juss? Selvsagt er det litt teori, men ukene blir stort sett brukt til praktiske oppgaver av ulike slag som skal løses. Greit nok at vi ikke har noe "fysisk" praktisk som f.eks. utplassering, men "stort sett ren teori" er det ikke.

Anonymous poster hash: 97de6...b40

[Kajal]

Hei! Kan du si litt mer om hvordan studiet kan være personlig utfordrende?

Anonymous poster hash: 3ec38...991

Fordi man studerer hva det vil si å være menneske, er det vanskelig å ikke tenke på seg selv og sitt eget liv mens man studerer. Man blir kanskje konfrontert med en del ting man ellers kunne gått gjennom livet uten å tenke stort på. Men det er veldig givende og selvutviklende! I tillegg bruker man jo seg selv som verktøy som psykolog, og det kan derfor gå ekstra inn på en om en ikke føler at en får til å hjelpe en pasient, for eksempel. Men jeg ville ikke byttet studiet med noe, bare så det er sagt. Hvis man kjemper seg gjennom det vanskelige kommer man sterkere ut på andre siden