Hvordan spørre om hjelp...

[AnonymBruker]

...når man er så vant til å være glad hele tiden?

Jeg sliter så forferdelig med depresjon, og det har jeg gjort siden jeg var 13 (er 21 nå). Angsten har kommet de siste årene. Jeg er helt alene, har ingen å snakke med, tør ikke å møte nye folk. Det var bedre før. Eller, jeg lurte kanskje bare meg selv til å tro det. Nå i det siste har jeg grått hver kveld fordi jeg er så ensom og så lei og teit og dum. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er så vant til å være den som er glad hele tiden. Den som aldri kommer med sur mine på jobb, den som alltid smiler og er hyggelig. Men jeg lurer jo alle sammen, til og med meg selv. Jeg er ikke glad hele tiden, tvert i mot. Men jeg er så redd for at alle skal være skuffet eller synes mindre om meg hvis de vet at jeg sliter, og derfor klarer jeg ikke å spørre om hjelp. Til noen. Jeg har hjemmepsykolog (av andre grunner), men vi snakker aldri om noe jeg sliter med. Jeg tør ikke si det heller selv om jeg vet jeg burde det. Jeg vil ikke se skuffelsen i øynene til noen som helst, uansett hvem det er. Jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst, jeg er redd for å bli sett på som dum.

Jeg kan ikke fortsette sånn. Er det noen som har gode tips?

Anonym poster: c370b9aa7647eaa774583ab751d82227

[Gamerfrue]

Åh, dette er en fæl situasjon å være i. Jeg havnet i kjøret en høst for et par år siden, og jeg følte faktisk akkurat den samme skyldfølelsen som du gjør! Mitt problem var at jeg er fryktelig dårlig til å fake, så selv om jeg prøvde å virke like glad som før, gikk det overhode ikke. Dette var også det som hjalp meg, tror jeg, for da slapp jeg å prøve å fake så lenge og kunne få litt hjelp av venner og bekjente.

Men jeg følte faktisk også et press på å komme meg tilbake i godt humør, for familiens skyld - dette kjenner kanskje du også litt på?

Kjære TS - det er ingen som kommer til å bli skuffet over deg for at du sliter, og i hvert fall ikke din psykolog. På ingen som helst måte. Du kommer til å slite enda mer med å være noe for alle andre som du ikke er, og akkurat nå virker det som om du bruker utrolig mye energi på å skjule noe som du burde ha brukt energi på å jobbe med og lege. Jeg foreslår at du, før psykologen din kommer neste gang, har klart å manne deg opp og bli kjent med tanken om at du endelig skal klare å si dette til noen. Det kommer til å være et helvete fordi du har holdt det inne så lenge, men hvis du virkelig skal klare å bli bedre, så tror jeg absolutt at å ha noen å prate med er første steg på veien!

Du kommer ikke til å bli sett på som verken dum eller useriøs, det er jeg 100% sikker på.

Lykke lykke lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for tips.

Jeg skjønner selv at jeg er nødt til å få det ut, eller så går det ille. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. "Hehe, vet jeg er glad hele tiden, men egentlig lyver jeg, jeg har det jævlig". Jeg er så redd for å høres dum ut som jeg sa. Føler at jeg er for gammel til dette "tullet".

Anonym poster: c370b9aa7647eaa774583ab751d82227

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på å skrive brev, men det er så kleint. Jeg gjorde det når jeg var 14 fordi jeg da som nå var så ufattelig sjenert. Jeg satt der helt stille mens psykologen leste det, også så hun skikkelig trist på meg og sa "åherregud, stakkars deg". Kanskje det er der det kommer fra.

Anonymous poster hash: c370b...227

[AnonymBruker]

Du burde skrive brev om det er lettere for deg å åpne deg for hjemmepsykologen slik. For det er slik du kan få hjelp. Har selv slitt med å åpne meg, og for meg hjalp det veldig å skrive ned og vise til lege og senere psykolog. Ikke slit med det alene.

Anonymous poster hash: 63689...d2d

[AnonymBruker]

Kanskje jeg skulle skrevet brev til fastlegen som jeg ikke har møtt enda. Det er det som er så skummelt, å vise folk jeg kjenner at jeg er falsk. Men jeg får angst bare jeg tenker på det, å måtte sitte der helt stille mens noen leser sannheten om "dobbeltlivet" mitt.

TS

Anonymous poster hash: c370b...227

[Elanore]

Du er ikke falsk, du har bare forsvarsmekanismer slik som veldig mange andre har. Det å ta på seg en maske for å beskytte seg mot et antatt onde, er ikke det samme som å være en falsk person.

[Gjest seleneluna]

Jeg skjønner deg godt. Og dette med å frykte for at man ikke blir trodd høres kanskje helt dumt ut, men jeg opplever at det faktisk er tilfelle. Etter mange år med angst og depresjon har jeg nå jobb, kjæreste og alt virker tilsynelatende å være helt topp. Da jeg betrodde meg til venner og familie om at dette slett ikke var tilfelle ble jeg møtt med motargumenter. Jeg ble fortalt at jeg tok feil og at jeg virket å være helt frisknog tilfreds med tilværelsen. Hallo! Det er jo nettopp likegyldighet og manglende glede over gledelige ting som gjør meg deprimert!

[AnonymBruker]

Så fint at jeg ikke er den eneste som føler det på den måten. Jeg har så angst overfor dette, ironisk nok. Angst for å fortelle noen at jeg sliter med angst og trenger hjelp. Hvis jeg ikke blir tatt på alvor (om jeg klarer å skrive dette forbanna brevet) vet jeg ikke hva jeg gjør.

Kan noen fortelle meg om det er lurest å gi brevet til de i hjemmepsykiatrien, eller til fastlegen min? Jeg lener meg mot fastlegen siden jeg ikke kjenner henne...

Anonymous poster hash: c370b...227

[Gjest seleneluna]

Formålet er at en skal henvise seg til fastlegen, uansett hva det dreier seg om. Du kan komme langt med en bra fastlege - nesten utrolig hva de kan gjøre om de finner det for godt. Men igjen, det varierer stort.

Hvis du føler det enklere å gå gjennom fastlegen anbefaler jeg deg nettopp det. Du får ta det deretter. Ingen vet hvordan hun/han vil imøtekomme ett slikt brev, evt innholdet i det.

[AnonymBruker]

Da tar jeg det med fastlegen heller. Nå må jeg bare mote meg opp til å faktisk skrive det. Og ikke tenke at det går ille.

Anonymous poster hash: c370b...227