Har det vondt akkurat nå.

[AnonymBruker]

Visste ikke hvor jeg skulle poste dette.

Jeg vet dette går over, men må bare få det ut;

Jeg føler meg helt tom, jeg føler meg ulykkelig, det føles som jeg falt ned i et hull, og jeg gjør alt for å komme opp, men ingentin hjelper. Jeg har vært her før, jeg vet at det kommer til å gå noen dager så blir det bedre. Men det er en helt uutholdelig følelse, jeg føler meg unispirert, jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, for ingenting gir meg noe.

Har vasket rommet mitt, kjøpt blomster, kjøpt noe god mat å spise, satt på en tv-serie, vært med en venninne igår, betalt mine regninger, dusjet, ordnet håret, sminket meg, tatt annsiktsmaske. Jeg gjør alt for å ikke la dette påvirke meg for mye. Alt er som det skal rundt meg, men alikevel føler jeg meg tom og tiltaksløs, ingen ting gir meg glede. Noe lindrer litt, men ingenting som får vekk klumpen i magen min, jeg føler meg stressa og klarer ikke slappe av. Verden ser grå ut, jeg ser at ting er som de pleier, men jeg klarer ikke finne noe glede i det som skjer rudnt meg.

Dette er litt som følge av at jeg savner en veldig, har hatt kjærlighetssorg i et år, det begynte å bli bedre, men nå kom det tilbake igjen. Jeg elsker han forsatt, jeg savner han hver dag. Og det er så vondt, for nå føles det som at det eneste jeg vil er å ligge under en dyne og at han holder rundt meg og trøster meg, men det vil nok ikke skje. Og det føles så urettferdig.

Jeg sliter også til tider litt med angst, og har hatt en depresjon tidligere, noen ganger får jeg disse dagene hvor jeg faller helt ned. Er egentlig en optimistisk person, tenker optimistisk, men når disse dagene hvor jeg bare faller ned kommer, så klarer jeg nesten ingentin, alt er tiltak som ikke gir meg noe, jeg klrer ikke tenke klart føler jeg. Jeg er sliten, men stressa. Men jeg vet det går over, av erfaring, så jeg prøver å holde på den tanken.

Noen som kjenner seg igjen, har noen råd?

Anonym poster: 399f0f32f293d896123cbb54831196f8

[pantora]

Kjenner meg igjen ja.. Og har ingen råd utover det du skriver at du har gjort allerede. Høres ut som du gjør alt det "rette" mens du venter på at det skal gli litt over. God klem til deg

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg igjen. Høres ut som en behandlingstrengende depresjon om du har hatt det sliki et år. Samtaleterapi og medisiner kan hjelpe (så oan man slutte med medisiner når man har kommet over kneika).

Kjærlighetssorg kan vare lenge, men omdet er så tungt og langvarig som du beskriver kan profesjonell hjelp være veldig viktig. Fastlegen kan være første post. Frhåpentligvis har du en fastlege med innsikt i psykisk helse, som kan henvise videre til psykolog og/eller psykiater.

Anonym poster: 96bcfe98a6bd1200b977bbe435b22064

[AnonymBruker]

jeg går til psykolog, men ikke så ofte da jeg ikke har funnet en jeg liker her jeg bor (har vært hos to men har ikke hatt noen kjemi/følt at de forstår meg, deprimerende å oppleve dette, så tar litt energi å gå til enda en ny å fortelle om mine problemer) har en i nærheten av mitt barndomshjem så går til hun når jeg er hjemme, men det er jo ikke så ofte.. så burde kanskje finne noe mer jevnlig.

Har det ikke sånn som dette i et år, men faller ned i slike mørke groper hvor jeg føler jeg kaver veldig mye med tanker som ikke går annet enn i sirkel, ca. ca. 1-2 ganger i løpet av ca. 3 mnd (var oftere nærmere bruddet), nå kommer det opp igjen da jeg igjen begynne å skjønne at jeg har mistet han jeg elsker, og nok må klare meg ut. Tror jeg. vanskelig å vite hvorfor jeg får det sånn, om det er kjærlighetssorg, eller andre ting.

Anonym poster: 1e04874ac7012f12221c5237ac69e438

[AnonymBruker]

Jeg slet med forferdelige kjærlighetssorger selv etter korte, ustabile forhold, langt verre enn det som er normalt. Har også et ustabilt følelsesliv med sterke følelser og en tomhet og redsel for å være alene. Jeg ble i mange år feildiagnostisert med "bare depresjon" og møtt med å endre tankemønster. Men så fkk jeg endelig skikkelig hjelp, og det viste seg at eg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline type). Da kan man bli ekstremt knekt av slike brudd.

Riktig diagnose er viktig for riktig hjelp. Og så er det greit å vite om man vil jobbe kognitivt (kognitiv terapi, ta utgangspunkt i nåtiden, ikke gruble, men også fortrenge følelser) eller psykodynamisk (gå litt mer i barndommen, finne ut hvorfor man reagerer som man gjør i dag, og så få en dypere forståelse av ting). Selv har psykodynamisk terapi hjulpet meg mye mer, for kognitiv terapi er litt preget av en amerikansk tenkning om en "quick fix"/mekanisk/skjematisk tilnærming. Så valget av psykolog ut fra både kjemi og teoretisk tilhørlighet er viktig for en del.

Anonym poster: 96bcfe98a6bd1200b977bbe435b22064

[AnonymBruker]

Huff, høres ut som meg når jeg var deprimert for noen år siden.

En ting som helt sikkert hjelper på depresjon er å gå turer i skog og mark. Det kan virke slitsomt før du går, men du vil merke at du er mye lettere til sinns når du kommer inn igjen etter en tur. Dette er råd som jeg fikk av min psykolog og min lege.

Oppsøk også gode venner eller familie som bryr seg om deg av og til så du slipper å sitte alene med de mørke tankene. Det kan virke slitsomt før du drar ut, men du har igjen for det i lengden.

Jeg vet ikke om du leser bøker, men jeg vil tipse deg om å lese bøker som handler om å fokusere på positive tanker og unngå å tenke negativt. Disse bøkene hjalp meg totalt ut av den depressive tilstanden jeg var i for noen år siden, og når jeg faller for fristelsen å tenke negative tanker, kobler jeg meg inn på dette, og depresjonen glir bort. Det er virkelig verdt et forsøk.

Anonym poster: d25bd2c6d813cb2395d1dcf3382173a6