Barnet mitt vil ikke til far.

[AnonymBruker]

Jeg har et problem. Som bare blir større. Barnet mitt på fem år uttrykker helt tydelig at han ikke vil være hos sin far. Han ønsker å være bare her. Uttrykker veldig klart for å være fem år hvorfor det er slik. Det foregår ingenting straffbart hos far, men gutten liker seg ikke der. Liker ikke far sier han. Er bare glad i mor.

Hva kan jeg gjøre? Har prøvd etter beste evne å forebygge at det skulle bli slik, og det er en evig kamp å motivere og å stille far i et positivt lys. Far anstrenger seg overhodet ikke, tar det som en selvfølge at han skal "ha" barnet. Trekker på skuldrene av barnets følelser. Dette er ikke lett.

Anonym poster: c0fe672d731d2f10a2d6ec1df5b3cd19

[Kontormus]

Det er helt vanlig, og går nok i perioder. Hvertfall var det slik hos oss.

Det kan være barnets måte og protestere mot strukturen, man kan jo tenke seg selv hvordan vi hadde opplevd det om andre bestemte at vi skulle være et annet sted enn der vi hadde funnet roen og trivdes.

Det er nok vanskelig for far også selv om han ikke viser det, og det naturlige er at han gjør det han kan for at barnet skal være mere tilfreds med og være hos far.

[Gjest Marmot]

Jeg tenker at enkelte ting kan ikke små barn bestemme selv, og dette er ett eksempel. Det triste her er jo at far ikke bryr seg, men så lenge han ikke gjør noe straffbart, er han faktisk i sin fulle rett til å "styre" sin husholdning slik det passer ham.

[Gjest Gjest]

Hvorfor blir ikke barns følelser tatt hensyn til lurer jeg på??!! Når barna absolutt ikke vil noe, så er det jo alltid en grunn til det. Hvis voksne ikke vil noe, så gjør de det ganske enkelt ikke. Kanskje du skulle ta en prat med pappaen og si at du er bekymret. Kanskje en annen samværsmåte, f.eks bare en overnatting. Eller at du kan hente gutten hvis han vil hjem. Da ville han få mer trygghet for at hans følelser blir akseptert også. Hvis dette er en far det går an å samarbeide med da.....

[AnonymBruker]

Hvorfor blir ikke barns følelser tatt hensyn til lurer jeg på??!! Når barna absolutt ikke vil noe, så er det jo alltid en grunn til det. Hvis voksne ikke vil noe, så gjør de det ganske enkelt ikke. Kanskje du skulle ta en prat med pappaen og si at du er bekymret. Kanskje en annen samværsmåte, f.eks bare en overnatting. Eller at du kan hente gutten hvis han vil hjem. Da ville han få mer trygghet for at hans følelser blir akseptert også. Hvis dette er en far det går an å samarbeide med da.....

Barns følelser bør hensyntas, men det hender også at man rett og slett må presse gjennom ting fordi de ikke vet sitt eget beste. Få barn hadde lært å svømme eller sykle dersom man alltid skulle gitt ved første motstand. Jeg skjønner godt at man ikke skal utsette barnet for mulige traumatiske opplevelser, men å ta hensyn til barnets trass er ikke nødvendigvis en god løsning.

De fleste barn har slike faser, men er i ettertid glade for at de ikke fikk bestemme alt selv, for da kunne de lukket dører de taper mye på å lukke. Barn vet stort sett ikke like mye som voksne, og derfor er det noen ting de ikke får bestemme selv.

Anonym poster: 0475371c2947e0de5146c95734fa66ee

[Gjest Nusseli]

Hvorfor blir ikke barns følelser tatt hensyn til lurer jeg på??!! Når barna absolutt ikke vil noe, så er det jo alltid en grunn til det. Hvis voksne ikke vil noe, så gjør de det ganske enkelt ikke. Kanskje du skulle ta en prat med pappaen og si at du er bekymret. Kanskje en annen samværsmåte, f.eks bare en overnatting. Eller at du kan hente gutten hvis han vil hjem. Da ville han få mer trygghet for at hans følelser blir akseptert også. Hvis dette er en far det går an å samarbeide med da.....

Håller verkligen med dig här! Blir faktiskt lite chockad över svaren över. Ja, barn har sina perioder och detta kan förhoppningsvis gå över. Fram tills dess så tycker jag att mor borde ha sin son helt tills sonen faktiskt börjar be om att få vara hos far, eller ha mindre tid hos far.

Jag vet att detta inte alls är lätt i praktiken, hur man än vrider och vänder det så är inte lovverket/ barnvernet osv skapt på det sättet att barns bästa kommer först. Idiotiska föräldrar som inte förstår!!! Här menar jag alltså far till barnet. Du som mor verkar ju vara väldigt duktig. Det är inte lätt att veta barnets bästa men inte ha någon utväg. Jag är i en liknande situation och det är en kamrat av mig också, har man delad omsorg och den ena föräldern är ansvarslös så finns det lite man kan göra.

[Gjest Nusseli]

Barns følelser bør hensyntas, men det hender også at man rett og slett må presse gjennom ting fordi de ikke vet sitt eget beste. Få barn hadde lært å svømme eller sykle dersom man alltid skulle gitt ved første motstand. Jeg skjønner godt at man ikke skal utsette barnet for mulige traumatiske opplevelser, men å ta hensyn til barnets trass er ikke nødvendigvis en god løsning.

De fleste barn har slike faser, men er i ettertid glade for at de ikke fikk bestemme alt selv, for da kunne de lukket dører de taper mye på å lukke. Barn vet stort sett ikke like mye som voksne, og derfor er det noen ting de ikke får bestemme selv.

Anonym poster: 0475371c2947e0de5146c95734fa66ee

På TS så verkade ju inte som tross då. Det verkade som om detta var något som hade pågått över längre tid och att barnet är väldigt klar på varför han inte vill dit.

[Gjest Gjest]

Skal samvær stoppe så må barnet utredes. Det er ikke grunnlag for og stoppe samvær. Det blir for enkelt

Det er en samværsordning og fen skal følges. Følger ikke mor denne overholdes ikke avtalen. Hvilke konsekvenser det kan få er bl.a opp til barnets far. Som sagt uten noen utredning på barnet fortsatt samvær. Hardt og brutalt? Slik er det andre veien også når den andre ikke følger avtalen

[Gjest Marmot]

Hvorfor blir ikke barns følelser tatt hensyn til lurer jeg på??!!

Dersom mor nekter samvær fordi femåringen "Ikke har lyst", gjør hun noe ulovlig, som i verste fall kan føre til at hun mister hovedomsorgen. Det er foreldrenes ansvar å sørge for at samvær gjennomføres, og heller ikke vi voksne kan alltid gjøre som vi vil, noen ting må vi bare.

[Gjest Gjest]

Skal samvær stoppe så må barnet utredes. Det er ikke grunnlag for og stoppe samvær. Det blir for enkelt

Det er en samværsordning og fen skal følges. Følger ikke mor denne overholdes ikke avtalen. Hvilke konsekvenser det kan få er bl.a opp til barnets far. Som sagt uten noen utredning på barnet fortsatt samvær. Hardt og brutalt? Slik er det andre veien også når den andre ikke følger avtalen

Ja... Her ser vi konsekvensen av fars "rettigheter"... Skjærer ikke alle over en kam, men veldig, veldig ofte er far vanskelig å samarbeide med. For i hans verden skal barn tvinges dersom de ikke vil, mors følelser for barnet er ofte mer myke.

[Gjest Gjest]

Dersom mor nekter samvær fordi femåringen "Ikke har lyst", gjør hun noe ulovlig, som i verste fall kan føre til at hun mister hovedomsorgen. Det er foreldrenes ansvar å sørge for at samvær gjennomføres, og heller ikke vi voksne kan alltid gjøre som vi vil, noen ting må vi bare.

det er foreldrenes ansvar å sørge for at barna har det bra.

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for alle svar. Det er ikke snakk om trass her. Barnet har på mange måter resignert, han vet at han må. Men han undrer seg hele tiden overfor både meg og andre ( familie, barnehagepersonell o.l) hvorfor han MÅ til pappa når han bare vil være hjemme.

Dialog med far om dette nytter ikke, han fnyser og mener at JEG skaper problemet. Om han bare visste hvor mye tid og krefter jeg har brukt på å prøve å overbevise gutten om at pappa ER glad i han! Når jeg forteller gutten at jovisst, pappa er jo veldig veldig glad i deg, du er jo den gode gutten hans, så ser han på meg med kloke 5 år gamle øyne og sier:" nei mamma, ikke sånn som du, det er du som er glad i meg! Pappa er ikke sånn han."

Så da er vi i gang med samtalen om at mennesker er forskjellige og at det kan være bra osv... Pappa har SIN måte å være på osv....

Nekte samvær tør jeg ikke. Da jeg forlot han gikk han til sak for full omsorg, til tross for at gutten allerede da var veldig mye sterkere knyttet til meg. Jeg ble idømt hovedomsorgen, etter en lang, vond og kostbar prosess.

Noen ganger blir barn ofre for foreldres egoisme. Mitt barn er det.

Anonym poster: c0fe672d731d2f10a2d6ec1df5b3cd19

[Gjest Gjest]

Kjære TS. Jeg som har skrevet under gjest igjen. Du må få snakket med familievernkontoret så fort som mulig, evt få deg en advokat også. Sånn kan ikke gutten din ha det. Har dere delt samvær eller har du hovedomsorgen? Dersom du har det, så har du også størst ansvar for at gutten din skal ha det bra. Ikke gi deg på dette. Ja, det er foreldrene som bestemmer samværet. Men vel så viktig er at gutten blir hørt også, og det blir det faktisk lagt stor vekt på i en evt mekling. Lykke til, jeg heier på deg....

[Gjest Gjest]

Klart barnet skal være m faren sin... Tror egentlig økt samvære vil være bedre da de får mulighet til å knytte bedre bånd.. Som du skriver var barnet mer knyttet til deg, og da du forlot faren ble det enda svakere bånd til faren... Så på en måte er du litt skyld i det selv ved å forlate barnefar..

Klart alle barn vil helst være hos den de er mest knyttet til, men etterhvert vil det nok forsvinne..

Husker at stedattera mi grein i 1,5 time første gang jeg var med å hentet henne, hun brukte alltid å gjøre det sa faren.. Hun var da akkurat blitt 5 år.. Gangen etterpå var det ikke særlig gråt, og etterhvert ble vi møtt med smil og begreistning.. Nå i en alder av 8 får vi tekstmeldinger om at hun savner Oss og virkelig gleder seg til å komme.. Når vi skal levere henne spør hun om hun ikke kan komme oftere :D

Så TS : jeg tror dette blir bedre for din sønn også.. Han er i den alderen at det er trasig å forlate mamma (siden han naturlig er blitt en mammadalt )

[xinnia]

Her må du gjøre jobben din som mamma, og fokuser på GLEDEN over å komme til pappa. IKKE på noen måte vise at du er lei deg etc..

Du må hele tiden være positiv til at han skal til pappa og ha det gøy der.

Dette kan være en refleksjon på hvordan du reagerer når han drar til pappa.. Barn er veldig lojale.

[Annabel]

Far og sønn må jo få være sammen med hverandre, selv om gutten sier han ikke har lyst. Selvfølgelig skal det taes hensyn til barns følelser i slike situasjoner, men det er en viss forskjell på å ikke ha lyst til å dra til pappa og å gråte seg i søvn fordi han må dit.

TS, du uttrykker at dere foreldre har et dårlig forhold, noe som trolig også merkes på gutten selv om dere prøver å skjule det. Så å bedre forholdet dere i mellom vil nok være lurt, slik at gutten slipper å ta et "følelsesmessig parti". Og faren burde absolutt ta denne situasjonen mer på alvor enn det virker som han gjør.

Endret 27. mai 2013 av AnnaBell93

[AnonymBruker]

Så trasig dere er her da. Barns følelser skal tas på alvor. Det er faktisk like mye fars oppgave å gjøre gutten trygg. Om han ikke klarer det må man til familievernskontoret. Dette må jo være fælt for barnet. Og det er faktisk han som teller her ikke faren.

Anonym poster: 6dd413d9064046f76dfaefdfd2b6e666

[Kontormus]

Klart barnet skal være m faren sin... Tror egentlig økt samvære vil være bedre da de får mulighet til å knytte bedre bånd.. Som du skriver var barnet mer knyttet til deg, og da du forlot faren ble det enda svakere bånd til faren... Så på en måte er du litt skyld i det selv ved å forlate barnefar..

Klart alle barn vil helst være hos den de er mest knyttet til, men etterhvert vil det nok forsvinne..

Husker at stedattera mi grein i 1,5 time første gang jeg var med å hentet henne, hun brukte alltid å gjøre det sa faren.. Hun var da akkurat blitt 5 år.. Gangen etterpå var det ikke særlig gråt, og etterhvert ble vi møtt med smil og begreistning.. Nå i en alder av 8 får vi tekstmeldinger om at hun savner Oss og virkelig gleder seg til å komme.. Når vi skal levere henne spør hun om hun ikke kan komme oftere :D

Så TS : jeg tror dette blir bedre for din sønn også.. Han er i den alderen at det er trasig å forlate mamma (siden han naturlig er blitt en mammadalt )

Vi vet da ingenting om hvorfor hun valgte vekk mannen, og har nok grunner som er gode nok. Far fritas ikke for sitt ansvar for å gjøre det han kan for at barnet skal ønske å komme dit.

[ViljaH]

Pappa har også ansvar for å få barnet til å trives hos seg. Hvis far gir f, så synes jeg dette er mat for familievernkontoret. Om ikke annet, kan du få noen uavhengig til å si til far at han må anstrenge seg litt, ellers bør han ikke ha samvær.

[sebastianen]

Ts her. Takk for alle svar. Det er ikke snakk om trass her. Barnet har på mange måter resignert, han vet at han må. Men han undrer seg hele tiden overfor både meg og andre ( familie, barnehagepersonell o.l) hvorfor han MÅ til pappa når han bare vil være hjemme.

Dialog med far om dette nytter ikke, han fnyser og mener at JEG skaper problemet. Om han bare visste hvor mye tid og krefter jeg har brukt på å prøve å overbevise gutten om at pappa ER glad i han! Når jeg forteller gutten at jovisst, pappa er jo veldig veldig glad i deg, du er jo den gode gutten hans, så ser han på meg med kloke 5 år gamle øyne og sier:" nei mamma, ikke sånn som du, det er du som er glad i meg! Pappa er ikke sånn han."

Så da er vi i gang med samtalen om at mennesker er forskjellige og at det kan være bra osv... Pappa har SIN måte å være på osv....

Nekte samvær tør jeg ikke. Da jeg forlot han gikk han til sak for full omsorg, til tross for at gutten allerede da var veldig mye sterkere knyttet til meg. Jeg ble idømt hovedomsorgen, etter en lang, vond og kostbar prosess.

Noen ganger blir barn ofre for foreldres egoisme. Mitt barn er det.

Anonym poster: c0fe672d731d2f10a2d6ec1df5b3cd19

Det skinner litt igjennom at du er enig med den fem år gamle filosofen....

Og barn er lojale, kanskje merker han at du trenger at han helst vil være hos deg.

Hva sier han hos far ? Vet du det ?