Ufrivillig senabort/dødfødsel

[AnonymBruker]

Ufrivillig senabort/dødfødsel er et tema jeg til tider tenker en del på fordi noen i øvrig familie opplevde det. Er ikke så nær dem, så føler ikke jeg kan spørre, men tenker mye på dem.

Å miste et barn er jo noe vi alle frykter, men de fleste tenker vel at "det skjer ikke meg".

Men noen skjer det jo dessverre med, og jeg kan ikke tenke meg til hvilken smerte det må være å gjennomgå noe slikt. Derfor skriver jeg her. Hvis noen som har opplevd en ufrivillig senabort/dødfødsel som vil dele hvordan det opplevdes?

For dere hvor fødselen måtte settes i gang pga ulike årsaker: Hvilke tanker og spørsmål satt dere med da dere fikk den tunge beskjeden? Hvor lang tid tok det fra dere fikk beskjeden til fødselen ble satt i gang? Hvordan opplevde dere fødselen og tiden etterpå?

Til dere hvor fødselen startet av seg selv: Hvordan opplevdes det og hvordan var tiden etter fødselen?

Hvordan opplevde dere helsepersonell i denne situasjonen? Var de en god støtte, eller følte dere at de ikke forstod? Måtte dere være på fødeavdelingen hvor det var andre nyfødte babyer?

Går følelsen av at man har ett barn for lite noen gang bort?

Noe annet dere vil tilføye?

Dette er et svært sårt tema, så om det ikke kommer noen svar, så er det full forståelse for det, men om noen vil dele, og hjelpe en som gjerne vil få en bedre innsikt i hvordan det er å oppleve en slik krise.

Anonym poster: 8e97574fd0291e2e226dab840ffdb072

[Gjest Vampen]

Hvorfor lurer du på disse tingene?

[LittleJ]

Hvorfor lurer du på disse tingene?

Det står jo strengt tatt i hovedinnlegget... Noen i familien har opplevd det, men de er ikke nære nok til at AB vil spørre de. Ganske normalt å fundere på slike ting, særlig når det skjer nært!

[AnonymBruker]

Hvorfor lurer du på disse tingene?

Hun er nok slik som meg som rett og slett liker å vite.

Jeg vet at de fleste lander på normalen, men alikevel må noen få vere i den ene enden og noen få i den andre enden av skalaen.

Jeg liker å ha tenkt tanken på enten eller, akkurat som om jeg da er litt mer forberedt på at alt faktisk kan skje, og man må ha et åpent sinn, for ingen graviditeter og fødsler er like, og spennet på hva som kan hende er så uendelig stort.

Anonym poster: 85217a735cffc5f56c4043581dd8b353

[Gjest Vampen]

Hun er nok slik som meg som rett og slett liker å vite.

Jeg vet at de fleste lander på normalen, men alikevel må noen få vere i den ene enden og noen få i den andre enden av skalaen.

Jeg liker å ha tenkt tanken på enten eller, akkurat som om jeg da er litt mer forberedt på at alt faktisk kan skje, og man må ha et åpent sinn, for ingen graviditeter og fødsler er like, og spennet på hva som kan hende er så uendelig stort.

Anonym poster: 85217a735cffc5f56c4043581dd8b353

Jeg har ikke sagt at det er galt å spørre. Men når det er så detaljerte spørsmål om noe såpass sårt, så vil jeg vite litt om motivasjonen bak før jeg eventuelt svarer. Ikke minst fordi senere tid har vist at det finnes de som kan bruke det mot en her inne. Ikke at jeg mistenker TS for det, men det var en tankevekker.

Endret 25. mai 2013 av Vampen

[Synne-Marie]

Det korte svaret er at ingen forelder skulle være nødt til å begrave sitt barn.

Sjekk ut Landsforeningen for uventet barnedød sine nettsider. Det vil du finne en del informasjon. Det er også gitt ut en bok som heter "Små føtter setter dype spor", som antagelig vil svare på noe av spørsmålene dine.

[Kontormus]

Ved introduksjonesrunden på et kurs jeg var på fortalte en av deltakerne om seg selv: "Jeg har 3 barn, 2 gutter og 1 jente, men bare guttene lever". Dette barnet døde i mors liv rundt termin. Senere fortalte hun at det føltes som om hun ikke var ferdig med barnefødsler fordi det føltes på en måte som om dette barnet kom tilbake hvis hun fikk et til. Men var ikke sikker på om det ville føles slik hvis hun gjorde det, og dermed aldri kom til å bli ferdig med å vente.

Min egen mor mistet to stykker som begge døde i fødsel. Jeg var ikke så gammel den gang og husker bare at hun reise på sykehus med stor mage og kom hjem uten baby. Hun har snakket særdeles lite om dette.

Er nok veldig forskjellig hvordan en reagerer, noen bærer sorgen for alltid, mens andre klarer og distansere seg fra det.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sagt at det er galt å spørre. Men når det er så detaljerte spørsmål om noe såpass sårt, så vil jeg vite litt om motivasjonen bak før jeg eventuelt svarer. Ikke minst fordi senere tid har vist at det finnes de som kan bruke det mot en her inne. Ikke at jeg mistenker TS for det, men det var en tankevekker.

Da er det bare til å svare med anonymknappen da. Samt å ikke nevne noe særlig mer om det her slik at ingen kan bruke det mot deg.

Anonym poster: 9c0fe920ad9a94b851e8d010a8911593

[Miss moneypenny]

Hvorfor lurer du på disse tingene?

Kanskje fordi hun ønsker å sette seg inn i hva dette familiemedlemmet føler, uten å tråkke i salaten og spørre og grave. Få hvite hvordan hun eventuelt kan hjelpe kanskje?

[Gjest Vampen]

Etter å ha tenkt litt på det, så har jeg bestemt meg for å svare. Rett og slett fordi jeg vil at det skal være lov å prate om dette. Og dermed er det også positivt at det kommer spørsmål. Så, det teller mer, enn det som kan være skummelt med å "utlevere seg" her inne.

For ordens skyld, jeg gikk gjennom en dødfødsel for noen år siden.

For dere hvor fødselen måtte settes i gang pga ulike årsaker: Hvilke tanker og spørsmål satt dere med da dere fikk den tunge beskjeden?

Hva tenker man egentlig når man får beskjed om at barnet i magen ikke lever? En del av meg sa "det var det jeg visste!" og en annen "nei nei nei, dette er feil! Legen tar feil! Dette skjer ikke!". Resten av meg var opptatt med å føle at hjernen ble bomull og at det føltes som om jeg var i fritt fall, på vei ned i et bunnløst hull. Selv mange år etter sitter akkurat den scenen spikret i hukommelsen, legens ord, følelsen av å fryse i et vanvittig varmt rom, tankene og rommet. Så kommer all infoen, om fødsel, obduksjon, begravelse og andre praktikaliteter. Da hadde hjernen min sagt takk og farvel for lenge siden, så jeg klarte verken å ta det inn over meg, ta valg eller spørre om noe. De eneste spørsmålene jeg kom med, utallige ganger, var ting som "er du sikker?", "er du HELT sikker?" og "hvordan kan du være sikker?".

Hvor lang tid tok det fra dere fikk beskjeden til fødselen ble satt i gang?

Jeg fikk beskjeden på ettermiddagen, og fikk de første pillene for å starte fødselen morgenen etter. Å vente til dagen etter var min avgjørelse. Jeg kunne få velge innenfor "rimelighetens grenser" når man skulle starte. Jeg valgte å vente for å kjøpe tid, i et fånyttes håp om at de skulle oppdage at de tok feil. Så dagen gikk med på utallige undersøkelser, som de gjennomførte utelukkende for å få meg til å innse realiteten. Jeg gjorde vel egentlig aldri det, så jeg nektet også å ta medisinene de tilbød, type beroligende og sovemedisin, i ren frykt for at de hadde tatt feil og at det kunne skade barnet. Fødselen startet ikke før rett før midnatt, så det var en lang dag.

Hvordan opplevde dere fødselen og tiden etterpå?

Fødselen var tøff. Eller, dagen var tøff. Det tok jo mer enn 12 timer. Kurene gjorde ikke noe annet enn å gjøre meg forferdelig dårlig, så jeg fikk feber, frøys så jeg ristet, kastet opp og var helt ut av det. Det var først da jeg ga opp i den grad at jeg takket ja til alt de kunne gi meg, så jeg fikk sprøyter med tung smertestillende og tilbragte store deler av dagen i en rusa søvn.

Akkurat når de begynte å snakke om at det ikke ville skje noe den dagen, så skjedde alt på en gang. Det gikk så fort at det ikke ble tid til epidural eller annet og selve fødselen gikk forferdelig fort. Jeg husker ikke så mye av den første tiden etter fødselen. Det jeg husker er at jeg satt med gutten, mens rommet fyltes opp av leger. Og at det foregikk en heftig diskusjon mellom jordmor og en lege. Jeg blødde, mye, uten at jeg fikk det med meg. Så de hadde en "kamp" på gang ang tid med den nyfødte, kontra å få meg over til operasjonsbordet. De ble enig om 30 minutter. Så det ble 30 minutter med gutten min, og så i full fart avgårde til operasjon. Jeg holdt på å stryke med et par ganger den natten, så det var på hengende håret.

Tiden etterpå.. Tja, jeg tilbragte noen dager på sykehuset, med babyen. Deretter var det hjem, for å planlegge begravelse. Den tiden er egentlig borte for meg. Etter begravelsen hadde jeg ikke mer å gjøre, så det var da det virkelig begynte å synke inn. Det var som å sitte på utsiden av verden, med pusteproblemer, en klo i brystet, og bo ullshjerne. Det var tøft å finne veien videre, forholde meg til folk og unngå alle triggere. Sorgen var overveldende de første månedene. Mamma med tomme armer var hele identiteten min. Selve sorgen er for omfattende til å ta for seg her, men det tok tid, og det var tøft å finne ut av ting. Lære seg å leve med det.

Hvordan opplevde dere helsepersonell i denne situasjonen? Var de en god støtte, eller følte dere at de ikke forstod?

Jeg hadde verdens beste jordmor. Når hun kom på vakt, noen timer etter at jeg fikk beskjeden, så var det som om noen tok tak og stoppet fallet litt. Hun var en god blanding av trygghet og empati. Hun hadde kunnskapen og erfaringen jeg trengte der og da. Og hun turte å pushe meg. Vi hadde bla noen diskusjoner om jeg skulle se barnet, jeg ville ikke, hun insisterte. Til slutt klarte hun å "lure" meg, på en skånsom måte, ved å s,ege for at jeg "tilfeldigvis" fikk se en perfekt hånd som stakk opp fra teppet. Og at hun sørget for at jeg fikk se og holde, er jeg uendelig takknemlig for. Hun forklarte, trøstet og svarte på spørsmål. Hun var heller ikke redd for å være et medmenneske, og gråt med oss. Hun var på jobb når jeg våknet, og ble til jeg sovnet. Så hun var en enorm støtte. Med et unntak var alle vi møtte på sykehuset veldig fine. Fra legen som ga beskjeden, til sykepleiere og jordmødre. Men jeg forholdt meg mest til den ene jordmoren, siden hun var satt til å bare følge opp oss. Alt i alt gjorde de en jævlig situasjon litt enklere. Og jeg er utrolig glad for at jeg møtte så flotte mennesker. Det er det ikke alle som gjør, dessverre.

Måtte dere være på fødeavdelingen hvor det var andre nyfødte babyer?

Ja, jeg var hele tiden på føden. De nyfødte flyttes jo over på barsel, så de så jeg ikke så mye. Men å høre fødsler og barneskrik, og møte lykkelige høygravide i gangene, var ikke gøy. Så jeg holdt meg mest på rommet, og måtte jeg ut, så løp jeg nærmest med øya lukket for å slippe å se dem.

Går følelsen av at man har ett barn for lite noen gang bort?

Jeg tror ikke det. Jeg har gått videre, og lært meg å leve med det. Men det vil nok alltid være en som mangler. Det er ihvertfall det enda.

Noe annet dere vil tilføye?

Ikke vær redd for å snakke med mennesker som opplever dette. Som oftest er det bare godt at folk tør å spørre og at man får lov til å snakke om sitt barn.

Jeg har hatt tid til å bearbeide, og er trygg på å snakke om det. Så skulle det være flere spørsmål, så bare spør. Rett og slett fordi jeg synes det er flott at folk lærer får kunnskap om det.

[Gjest Vampen]

Kanskje fordi hun ønsker å sette seg inn i hva dette familiemedlemmet føler, uten å tråkke i salaten og spørre og grave. Få hvite hvordan hun eventuelt kan hjelpe kanskje?

Den eneste som kan forklare hvordan dette familiemedlemmet har følt det, er familiemedlemmet. Jeg kan dele mine erfaringer og generelle kunnskap om hva som går igjen. Men det trenger ikke å være det samme som hva hun føler. Så det er viktig at man også tør å spørre den det gjelder. Veldig mange synes det er godt å få spørsmål, fremfor at folk "tier det ihjel".

[Gjest Vampen]

Da er det bare til å svare med anonymknappen da. Samt å ikke nevne noe særlig mer om det her slik at ingen kan bruke det mot deg.

Anonym poster: 9c0fe920ad9a94b851e8d010a8911593

Det går bra. Det handler litt om prinsipper også. Jeg gidder ikke å bruke AB for å fortelle om noe slikt. Det vil jo bare forsterke inntrykket av at det er litt tabu å snakke åpent om det. Da tar jeg heller en kalkulert risiko på at det går bra. Jeg tror også at jeg har kommet så langt at jeg takler det, om noe skulle komme.

[AnonymBruker]

Ts her: ja grunnen til at jeg lurer er kombinert at vi har en i familien som opplevde det, men også fordi slike temaer alltid har opptatt meg.

Tusen takk for svar vampen. Det var sterk lesning. Svært vanskelig å sette seg inn i. Man skjønner jo at det må være helt grusomt vondt, men akkurat hvordan det er kan man ikke vite med mindre man har vært der selv.

Anonym poster: 0709292f05dcbf6754ed57901ce3dc5a

[Gjest Vampen]

Ts her: ja grunnen til at jeg lurer er kombinert at vi har en i familien som opplevde det, men også fordi slike temaer alltid har opptatt meg.

Tusen takk for svar vampen. Det var sterk lesning. Svært vanskelig å sette seg inn i. Man skjønner jo at det må være helt grusomt vondt, men akkurat hvordan det er kan man ikke vite med mindre man har vært der selv.

Anonym poster: 0709292f05dcbf6754ed57901ce3dc5a

Bare hyggelig. At folk vil vite noe om det er positivt, så det er bare hyggelig å kunne svare på noe av det.

Det ER vondt. En stor del av det er jo selvfølgelig at man mister et barn. Det i seg selv er jo en krise. Vi er jo utstyrt med instinkter som gjør at vi er nærmest programmert til å beskytte barna våre, så når de dør, er det tøft på mange plan.

Men jeg tror også det er flere faktorer som er med på å bidra til krisen. Noe av det er at hele livet, slik det var og slik man trodde det skulle bli, snus opp ned med noen få ord. Beklager, jeg ser og jeg ser, men jeg kan ikke se at dette hjertet slår. Under 20 ord, som sammen endrer alt. Å gå gravid innebærer jo at man begynner å planlegge og se for seg livet videre. Med barnet. I løpet av sekunder, så endres det. Det som skulle bli, ble ikke. Og man må begynne å planlegge noe nytt. Uten barnet. Og en stor del av sorgen videre dreier seg om sorgen over det som ikke ble. Om alt man ikke fikk, og aldri skal oppleve.

I tillegg er det noen intensive dager i starten. Man er ikke i nærheten av å ha forstått eller fordøyd sjokket, når tingene som må gjøres pusher på. Man skal føde, få tid med barnet og skape minner. I tillegg skal man ta praktiske avgjørelser, som man aldri får muligheten til å ta igjen. Hva skal barnet hete? Skal det obduseres eller ikke? Begravelse eller minnelund? Skal man ta i mot besøk på sykehuset, og vise frem barnet? Det er avgjørelser som må tas, i et tidsrom hvor man både emosjonelt og mentalt ikke fungerer optimalt.

Når det er over, så kommer resten av livet. Og sorgen. Noen går raskt videre, andre sliter en god stund. Ofte blir det et stort fokus på å få et barn til, og de vanskene som eventuelt kommer med et nytt svangerskap kort tid etterpå. I tillegg sliter mange med å finne balansen i forhold til resten av verden. Det kan være forferdelig tøft med de som ikke takler å forholde seg til det. Noen synes det er for tøft å tenke på, andre er redd for å si noe galt. Foreldrene føler at deres barn er glemt og ignorert. Det er nok også et slags tabu, å sørge over et barn som døde før livet fikk startet på ordentlig. Fordi omgivelsene ikke fikk mulighet til å bli kjent med barnet.

Det er i det hele tatt en vanskelig opplevelse, av mange årsaker. Selvfølgelig er det forskjell på hvordan folk opplever det, og forholder seg til det videre. Men uansett hvor fort eller sakte sårene leges i ettertid, så tror jeg de fleste opplever det som veldig tøft, der og da.

[AnonymBruker]

Til Vampen: Tusen, tusen takk for at du delte dette. Det var sterk lesning!

Anonym poster: 70eeee220071bf4ce1158961ef6e3c55

[missdior]

Vampen:

[Gjest Vampen]

Til Vampen: Tusen, tusen takk for at du delte dette. Det var sterk lesning!

Anonym poster: 70eeee220071bf4ce1158961ef6e3c55

Vampen:

Tusen takk begge to.

[Gjest Vampen]

Forresten, om TS eller andre opplever at dette skjer noen de kjenner, og er litt usikker på hva en skal si, så kan en trygg innfallsvinkel være å spørre om barnet. For eksempel om navn, vitale mål, hvem barnet ligner på og sånne ting. I det hele tatt spørsmål som er ganske like de man ville ha stilt om barnet var levende. I tillegg er det vanlig at det blir tatt hånd- og fotavtrykk på sykehuset. Så om man synes det er litt skummelt å se bildet av barnet, så kan det være en mulighet å spørre om de har slike avtrykk og om det er mulig å få se dem.

Jeg kan ikke huske å ha møtt noen som har opplevd at en slik nysgjerrighet på barnet og dets særpreg negativt. Snarere tvert i mot. Så det kan være en positiv og ufarlig tilnærming, og så ser man raskt om samtalen glir naturlig over på andre ting.

[AnonymBruker]

Takk for gode ord, og gode tips til hva man skal si. Man blir så redd for å se noe feil, men samtidig så er det jo feil å ikke si noe som helst, da jeg har forstått at det for mange er ekstra belastende å føle at verden rundt har glemt det som har skjedd.

Anonym poster: 0709292f05dcbf6754ed57901ce3dc5a

[Sugerøret]

Det er vondt å lese hva du har gått igjennom Vampen.Så sterk du er.

Jeg har mistet,men ikke så sent i svangerskapet. Men alikevel ,uke 17 er babyen helt ferdig ,den skal bare vokse. Jeg fikk ikke se mitt barn,det var ikke vanlig før. Sorgen etter dette barnet har ikke gitt seg, selv 24 år senere.Det har bare forandret måten jeg sørger. Tenkte masse den første tiden, om jeg gjorde noe galt ,hvilket kjønn var babyen.Ting jeg aldri får vite.

Er misunnelig på de som i dag får fot/håndavtrykk og som får bruke tid sammen med babyen. Bilder som en kan kikke på. Høres kanskje makabert ut,men alikevel føler jeg det slikt.

Har mistet 2 til,men det var tidlig i svangerskapet.Det var en annen type sorg. Som i dag er bare en demped del. Det er jo "normalt" at en mister av og til.Men sårt er det!

Har vel opplevd at enkelte synes jeg var tullete som sørget over et 17ukers foster,men for meg var dette ønskebarnet ! Lillegull som jeg ikke fikk holde,ikke fikk sagt hvor mye elsket det var. Men ellers en slik holdning at en får bare komme seg over tapet. Det gjør en jo,men litt medfølelse hadde jo vært godt i en slik situasjon.

Personlig tror jeg det å snakke om barnet er helt greit. Sikkert noen som sliter og da får en respektere hvordan foreldrene velger å takle det.Men tørr å være venn,være nær og snakke om barnet.