vond tankespiral

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har et utrolig merkelig og kjedelig problem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare uten å høres helt sprø ut. Men vi får prøve

Jeg går og tenker og har dårlig samvittighet for andres skuffelser, som ikke har noe med meg å gjøre. Spesielt når det gjelder slekten min. Prøvde å ta det opp med psykologen min, men hun avfeide det som en bagatell og at det er helt vanlig. Jeg føler ikke det er vanlig.

Eksempler.

Da bestemoren min var liten så gledet hun seg i et helt år til å få smake appelsin for første gang. Og da hun endelig fikk smake det, så likte hun det ikke.

Moren min likte den franske manikyren min og bestemte seg for å kjøpe et sånt fransk manikyr neglelakksett med hvit, rosa og top coat. Hun fikk det ikke til, og gav meg lakkene.

Faren min gledet seg til å spise på en ny restaurant som hadde åpnet her jeg bor. Han likte ikke maten.

Det er tre eksempler på ting som jeg ikke klarer å slutte å ha dårlig samvittighet for, jeg tenker på det minst en gang om dagen, og får virkelig vondt inni meg.

Jeg trenger noen tips til hvordan jeg skal komme meg ut av denne spiralen, hva som helst, for det er jo ikke riktig at jeg skal gå rundt sånn over så små bagateller.

Anonym poster: aaaa5912401661e8af44abb5b2e1c156

Anonym poster: 8e98d6cfeaf1ab8055e087b1fceb5269

[Pringle]

Dette var en interessant problemstilling. Jeg synes du kunne lage en novelle av disse historiene om dine familiemedlemmer. Kanskje kunne det hjelpe deg med å bearbeide den dårlige samvittigheten din (som er grunnløs, ja, den er det, men likevel ikke riktig å bare avfeie, ihvertfall ikke av din profesjonelle hjelper).

Ang tilfellene med dine foreldre, så ser jeg et mønster i at du tar på deg skyld idet du tar imot manikyrsettet, men det var noe din mor ikke ville ha! Det er ikke din skyld at din far ikke likte maten på restauranten, bare fordi den ligger i ditt nabolag. Men jeg forstår hva som skjer, tror jeg. Dette sprer seg til også å gjelde andre familiemedlemmer, i hendelser som ligger langt forut for din tid. For å analysere litt... føler du også skyld når du selv får noe du ikke liker? Har du blitt innprentet med å vise takknemlighet uansett, måttet takke for noe du ikke har blitt glad for? Kanskje det ligger noe der?

Endret 23. mai 2013 av Pringle

[AnonymBruker]

Dette var en interessant problemstilling. Jeg synes du kunne lage en novelle av disse historiene om dine familiemedlemmer. Kanskje kunne det hjelpe deg med å bearbeide den dårlige samvittigheten din (som er grunnløs, ja, den er det, men likevel ikke riktig å bare avfeie, ihvertfall ikke av din profesjonelle hjelper).

Ang tilfellene med dine foreldre, så ser jeg et mønster i at du tar på deg skyld idet du tar imot manikyrsettet, men det var noe din mor ikke ville ha! Det er ikke din skyld at din far ikke likte maten på restauranten, bare fordi den ligger i ditt nabolag. Men jeg forstår hva som skjer, tror jeg. Dette sprer seg til også å gjelde andre familiemedlemmer, i hendelser som ligger langt forut for din tid. For å analysere litt... føler du også skyld når du selv får noe du ikke liker? Har du blitt innprentet med å vise takknemlighet uansett, måttet takke for noe du ikke har blitt glad for? Kanskje det ligger noe der?

Takk for at du svarte, var redd for å bli kalt troll. Er visst det nye poppisstempelet som er ute og går for tiden

Nei, det med at jeg tok imot manikyrsettet har jeg ikke dårlig samvittighet for. Jeg har dårlig samvittighet for at hun syntes mine negler var fine, men ikke fikk det til på seg selv. Jeg føler på en måte skyld i at mine negler var så fine at hun hadde lyst på det selv. Hun ble ikke lei seg da hun ikke fikk det til, men jeg fikk veldig vondt inni meg av det. Dette er ti år siden! Hun husker ikke hendelsen engang.

Jeg vet ikke helt om det kan kalles skyldfølelse, men at jeg tar skuffelsene deres så veldig innpå meg. Når de gleder seg veldig til noe, eller gjør noe hyggelig for noen og så lever det ikke opp til forventningene de har, eller de får ikke den takken de har fortjent.

Sånn som da moren min sølte kaffe i fanget på seg selv på en flyplass for 15 år siden, og hun syntes det var veldig pinlig, det er også noe jeg går rundt og har vondt av.

Eller at faren min sparte et helt år for å dra til Island, og han gikk seg bort og rakk ikke flyet sitt, men måtte ta det neste dagen etterpå.

Jeg har blitt fortalt at man takker pent for gaver man får, selv om man ikke blir så veldig glad. Men det tror jeg alle har blitt fortalt, og gjør. Og jeg får ikke dårlig samvittighet om jeg bruker tingen som gave til noen andre.

Jeg har ikke disse vonde følelsene når det kommer til andre mennesker, bare mine aller nærmeste familie.

Forstod du noe av den vanvittig rotete forklaringen her?

Er så vanskelig å formidle tankekjør på en fornuftig måte

Anonym poster: 8e98d6cfeaf1ab8055e087b1fceb5269

[AnonymBruker]

Jeg er forresten voksen om det skulle ha noe å si. Er nettopp 30.

Anonym poster: 8e98d6cfeaf1ab8055e087b1fceb5269