Lærer med kritikk til foreldre og elever

[Gjest Katten.]

Synd at innlegget er ti år gammelt, og fortsatt like aktuelt.

[AnonymBruker]

Synd at innlegget er ti år gammelt, og fortsatt like aktuelt.

Merkelig nok ble det delt av to av facebookvennene mine igår

Anonym poster: 8287db242bc6356543bd56f02ee9d3bb

[Elanore]

Debatterer problemstillingen uavhengig av alderen på artikkelen...

Jeg tror kanskje bøtene var en illustrasjon på konsekvenser som ville fått øyner til å åpne seg. Jeg ville aldri støttet det i praksis, og jeg håper ikke han var virkelig var innstilt på det.

SKOLEN HAR FOR LITEN anerkjennelse i dagens samfunn. Anerkjennelsen må bygges opp ved å levere kvalitet samtidig som man markerer tydelig at skolen betyr noe. Alt annet i samfunnet som betyr noe har en pris eller en konsekvens.

Dette er jeg veldig enig i, og han drar frem et viktig poeng. De må levere kvalitet, noe mange skoler ikke gjør i dag. Hvorfor klarer ikke jeg å sette fingeren på, men det er kanskje andre som har kloke synspunkter her? Men man må jobbe begge veier; skolen må forbedres, men det må også holdningene til en del foreldre. Man bør gjøre foreldremøtene produktive og la foreldrene diskutere situasjoner som oppstår, for i min oppvekst var det stort sett kontaktlærere eller rektorer som holdt en tale til foreldrene før de sendte dem hjem - unødvendig bruk av tid.

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen til lærerne i dag, og jeg kunne virkelig ønske at arbeidsutfordringene, særlig i grunnskolen, ble tilstrekkelig annerkjent og diskutert. Oppdragelse er det veldig mange som utfører mangelfullt, og dette får konsekvenser for mange i skolehverdagen. Lærere og elever får en tyngre arbeidshverdag og et mindre godt psykososialt arbeidsmiljø, elever får et mindre tilfredsstillende klassemiljø, det kan gå utover læringen og det kan oppstå sosiale problemer som mobbing og utfrysning. Man er faktisk nødt til å fokusere på å løse problemene som er i skolen, ikke bare peke på skolebygninger, lærerutdannelse og mobbing som fenomen!

[Kjempeliten]

Skolen leverer jo egentlig kvalitet, men det er så vanskelig å se. Vi hadde nok alle flydd rundt som analfabeter og huleboere omtrent hadde det ikke vært for skolen. Men skolen er så inngrodd i samfunnet og livet at det er på lik linje som å stå opp om mårran og pusse tenna. Det er noe alle gjør, som er helt vanlig og som kanskje er litt kjedelig til tider, derfor tenker ikke mange over hvor viktig det egentlig er med skole. (Det kan diskuteres viktigheten av forskjellige fag og emner, men generelt MÅ vi ha skole for å klare å opprettholde et godt samfunn)

Hvorfor mange tar skolen så useriøst, spesielt foreldre, forstår jeg ikke. Hva slags planer om fremtiden har de for ungene sine liksom? Foreldre som gir faen i om ungen oppførte seg dårlig på skolen, og bare klager når skolen nevner det?

Da jeg var i praksis var det en elev som alltid kom for sent. Søstra hennes tok buss og kom alltid tidsnok, men denne eleven fikk mora si til å kjøre henne til skolen hver dag, og hun kom alltid for sent. Kontaktlærer hadde snakket med foreldre om det, men det ble vist lite interesse i å prøve å endre på det. De visste godt at eleven fikk anmerkninger pga det og.

Skolen kunne ikke gi noe straff til denne jenta.

Syns ikke det er greit. Gir man ikke straff for dårlig oppførsel, så vil mest sannsynlig den dårlige oppførselen gjenta seg. Og vil man det?

Endret 21. mai 2013 av Kjempeliten

[AnonymBruker]

Noe av det jeg mener er at til grunn for ulik type atferd som man ser så ligger det alltid noe under. F.eks er trygghet i læringsmiljøet helt grunnleggende og ekstremt viktig. Det er bare ett av mange eksempler men å reagere med f.eks utagerende atferd er ofte en reaksjon på at noe i transaksjonen mellom individ ogmiljøe ikke har gått helt som det skal.

Da må skolen, læreren osv se på seg selv og se på hvordan man f.eks kommuniserer, hvordan man leder, hvordan læringsmiljøet er, istedet for å tillegge en elev en egenskap som uforskammet, problematisk, vanskelig osv.

Anonym poster: b91f951b56b970dfc462684d3d74c5b3

[AnonymBruker]

Hahah så ikke at artikkelen var så gammel. Den ble delt på facebook i går, så trodde den var ny

Anonym poster: b91f951b56b970dfc462684d3d74c5b3

[Kjempeliten]

Noe av det jeg mener er at til grunn for ulik type atferd som man ser så ligger det alltid noe under. F.eks er trygghet i læringsmiljøet helt grunnleggende og ekstremt viktig. Det er bare ett av mange eksempler men å reagere med f.eks utagerende atferd er ofte en reaksjon på at noe i transaksjonen mellom individ ogmiljøe ikke har gått helt som det skal.

Da må skolen, læreren osv se på seg selv og se på hvordan man f.eks kommuniserer, hvordan man leder, hvordan læringsmiljøet er, istedet for å tillegge en elev en egenskap som uforskammet, problematisk, vanskelig osv.

Anonym poster: b91f951b56b970dfc462684d3d74c5b3

Man kan gjøre læringsmiljøet så koselig man bare orker, men det vil alltid være noe negativt der, og når en elev faktisk kommer og oppfører seg dårlig så bør man ha konsekvenser for det. Det har noe med å skape et godt læringsmiljø det og. Elevene bør få vite hva som er rett og galt, og at det blir konsekvenser om de gjør det som er galt. Til slutt vil de forhåpentligvis, slutte med den negative adferden. Men ja, selvfølgelig, man må se på miljøet rundt og. Hvis eleven har dårlig oppførsel ganske ofte, så ligger det nok noe bak man bør ta tak i. Men det er ikke sånn at om det ligger noe bak så skal han IKKE få konsekvenser når han skulker timen, banner og slår. Det bør være forventinger både mot skolen/lærere og eleven for å kunne skape et godt læringsmiljø..

Læreren skal sørge for at eleven har det bra, får riktig veiledning og oppfølging og er en person som eleven kan snakke med og stole på, har gode relasjoner med.

Samtidig bør det være en selvfølge at eleven oppfører seg nogenlunde høflig og vennlig selv, gjør jobben sin og tar hensyn til de rundt seg. Sånn generelt sett. (Vet at det er mye problembarn der ute, adhd og sånne ting. Men vi vet alle at normale, friske oppegående barn og ungdommer også fint kan klare å gjøre det jævlig for lærer og medelever)

[AnonymBruker]

Man kan gjøre læringsmiljøet så koselig man bare orker, men det vil alltid være noe negativt der, og når en elev faktisk kommer og oppfører seg dårlig så bør man ha konsekvenser for det. Det har noe med å skape et godt læringsmiljø det og. Elevene bør få vite hva som er rett og galt, og at det blir konsekvenser om de gjør det som er galt. Til slutt vil de forhåpentligvis, slutte med den negative adferden. Men ja, selvfølgelig, man må se på miljøet rundt og. Hvis eleven har dårlig oppførsel ganske ofte, så ligger det nok noe bak man bør ta tak i. Men det er ikke sånn at om det ligger noe bak så skal han IKKE få konsekvenser når han skulker timen, banner og slår. Det bør være forventinger både mot skolen/lærere og eleven for å kunne skape et godt læringsmiljø..

Læreren skal sørge for at eleven har det bra, får riktig veiledning og oppfølging og er en person som eleven kan snakke med og stole på, har gode relasjoner med.

Samtidig bør det være en selvfølge at eleven oppfører seg nogenlunde høflig og vennlig selv, gjør jobben sin og tar hensyn til de rundt seg. Sånn generelt sett. (Vet at det er mye problembarn der ute, adhd og sånne ting. Men vi vet alle at normale, friske oppegående barn og ungdommer også fint kan klare å gjøre det jævlig for lærer og medelever)

Handler ikke om å gjøre det "koselig".

Og det er ikke så enkelt. Det finnes mange "normale friske barn" som likevel kan streve f.eks med selvbilde, selvtillitt, trygghet osv. Ting som ikke "synes". Det er snakk om psykisk helse og psykososial helse.

Det handler om å ta elevene på alvor, involvere de i sin egen hverdag, skape trygge rammer og håndtere konflikter uten å kjefte og bruke en veldig autoritær måte. Finnes masse teori og forskning på slikt, men har ikke tid tl å finne noe nå.

Hvor enkelt dette er i praksis er en helt annen sak.

Anonym poster: b91f951b56b970dfc462684d3d74c5b3

[Kjempeliten]

Handler ikke om å gjøre det "koselig".

Og det er ikke så enkelt. Det finnes mange "normale friske barn" som likevel kan streve f.eks med selvbilde, selvtillitt, trygghet osv. Ting som ikke "synes". Det er snakk om psykisk helse og psykososial helse.

Det handler om å ta elevene på alvor, involvere de i sin egen hverdag, skape trygge rammer og håndtere konflikter uten å kjefte og bruke en veldig autoritær måte. Finnes masse teori og forskning på slikt, men har ikke tid tl å finne noe nå.

Hvor enkelt dette er i praksis er en helt annen sak.

Anonym poster: b91f951b56b970dfc462684d3d74c5b3

Jeg er enig med deg, men det er som du sier, i praksis kan det hende det ikke er så enkelt. Med en lærer på 25 elever så blir det vanskelig å følge opp behovene og problemene til hver enkelt, som kan føre til negativ adferd fordi noen føler seg oversett e.l. Men så hjelper det ikke akkurat å la dem holde på heller. Har man faste regler og konsekvenser som alle er klar over, så syns jeg ikke det gjør noe med konsekvenser heller. Men skolen bør egentlig ikke være så isolert fra alt annet i samfunnet, de samme reglene er alle andre steder og.

[Gjest Allergikeren]

Jeg er enig med deg, men det er som du sier, i praksis kan det hende det ikke er så enkelt. Med en lærer på 25 elever så blir det vanskelig å følge opp behovene og problemene til hver enkelt, som kan føre til negativ adferd fordi noen føler seg oversett e.l. Men så hjelper det ikke akkurat å la dem holde på heller. Har man faste regler og konsekvenser som alle er klar over, så syns jeg ikke det gjør noe med konsekvenser heller. Men skolen bør egentlig ikke være så isolert fra alt annet i samfunnet, de samme reglene er alle andre steder og.

Jeg er enig i spesielt det jeg uthevet. Da jeg gikk på barneskolen, utviklet klassen min seg til å bli mer eller mindre totalt hierarki. Vi var visst beryktet utenfor nærmiljøet også, har jeg hørt i etterkant. Jeg kan ikke huske at det ble andre konsekvenser enn litt tilsnakk. En av de siste skoledagene et år, da bøkene skulle leveres inn, satt vi i hestesko som vanlig. En av elevene hadde det gøy med å vandre oppå pultene. Moren til hans kamerat var med i denne timen(denne kameraten viste seg litt senere å ha en diagnose, han som vandret på pultene har alltid vært frisk som en fisk), holdt ham i hånden(så han ikke skulle falle) og tagg ham om å være så snill og gå ned fra pultene så han ikke falt og slo seg ... Heldigvis fikk vi en ny klasseforstander de to siste årene, han klarte å snu klassemiljøet fra hierarki til noenlunde greit. Men det krevde at ugjerninger fikk konsekvenser utover litt tilsnakk om å ikke gjøre det der.

[Gjest Riskjeks]

Er ikke det en gammel artikkel? Hvorfor dukker den opp "overalt" nå?

Ellers synes jeg han har mange gode poenger. Jeg synes at også lærere bør ha en viss myndighet til å oppdra elever, det er jo tydelig at ikke alle foreldre er i stand til det.

[AnonymBruker]

Debatterer problemstillingen uavhengig av alderen på artikkelen...

Jeg tror kanskje bøtene var en illustrasjon på konsekvenser som ville fått øyner til å åpne seg. Jeg ville aldri støttet det i praksis, og jeg håper ikke han var virkelig var innstilt på det.

Dette er jeg veldig enig i, og han drar frem et viktig poeng. De må levere kvalitet, noe mange skoler ikke gjør i dag. Hvorfor klarer ikke jeg å sette fingeren på, men det er kanskje andre som har kloke synspunkter her?

Når mulige lærerkandidater ser hva som venter dem av utskjelling og vold fra elever, er det kanskje ikke så rart at læreryrket ikke tiltrekker seg de beste hodene? Sikkert mange fler som ville søkt seg inn på lærerstudiet hvis statusen til læreren ble hevet. I dag er læreren en hund både elever og foreldre kan piske så mye de vil uten konsekvenser.

Anonym poster: 02d20a8e2d9f7fe82a1c1ed8b3ae9738

[Gud]

Norsk skole hadde vært helt prima, hvis bare ungene hadde hatt et snev av folkeskikk og oppdragelse før dem starta skolegangen.

Nei, men det hadde vært en bra start

[AnonymBruker]

Om foreldre og deres avkom måtte ta ansvar for dårlig oppførsel på skolen ville nok resultatet vært et helt annet. Så lenge foreldre kan nekte, undergrave og late som ingenting mens de flinke straffes skjer ingenting.

Enig. Det er faktisk de flinke som sitter rolig og følger med som er taperene i norsk skole. Ikke brøleapene som ødelegger undervisningen og får 2'ere. De får all oppmerskomheten.

Anonym poster: 9beca614d54f14ff7355922a5c81e3fe

[Gjest Kari]

Er enig i mye av innlegget. Det stemmer på en prikk fremdeles.

Jeg måtte fort begynne å velge mine kamper da jeg begynte som lærer.

Har valgt å sette mye fokus på høflighet og å være et ålreit menneske. Så lenge barna kan lese og regne litt så tenker jeg at de får mer igjen for å lære seg folkeskikk enn areal og setningsanalyse.

Vold, frekkasseri, mobbing og truing slår jeg beinhardt ned på. Og da har jeg egentlig timeplanen full. Skulle gjerne hatt mer tid til fag, men dere ville ikke trodd hvor mye faenskap som skjer i løpet av en dag. Jeg føler meg mye mer som en oppdrager enn en lærer, og skulle virkelig ønske at man kunne stille flere krav til foreldrene. Terskelen for bekymringsmelding til barnevernet er altfor høy. Man skulle kunne meldt fra til barnevernet hvis foreldre uteble fra foreldremøte og/eller utviklingssamtale.

Når man jobber på en skole hvor nesten ingen foreldre snakker samme språk som deg, blir skole-hjem samarbeid ekstra vanskelig. Takk for google translate og SMS

[Gjest Cevita]

Vil bare henvise til denne artikkelen, for det er en del som er veldig bra i norsk skole også .)

Kan du snekre, Erna Solberg?

Men, norsk skole har også et alvorlig holdningsproblem som det i stor grad er foreldrene som står for (selvfølgelig er det også tilfeller med forskjellige diagnoser, men det går jeg ikke inn på her). Ved å ikke møte opp på foreldremøter, konferansetimer og ta seg ferieuker i skoleåret, viser foreldrene barna sine at skolen egentlig ikke er så viktig, som jeg igjen vil tro spiller inn på elevenes oppførsel i klasserommet. Når foreldrene i tillegg snakker stygt om skolen, rektoren eller læreren (eller om innvandrere, eller rett og slett bare banner i veg med capsen på) rundt middagsbordet, så er dette også erfaringer barna tar med seg inn i klasserommet.

Bare ved å snakke positivt om skolen når barna er tilstede, prioritere lekser fremfor andre aktiviteter, aktivt følge opp at barna gjør lekser, sjekke meldingsmappa til barna for evt. innkallelser til foreldremøter og konferansetimer så kan man vise barna at skolen er viktig, noe som igjen kan føre til at når barna blir litt større så har de innarbeidet seg en god rutine på lekseinnlevering og viktig informasjon til hjemmet. Det er mange familier som er her allerede, men det er dessverre også mange familier som hører til forrige avsnitt...

[Gjest Gjest]

Ettersom jeg var veldig skoleambisiøs, og derfor har måttet leve med at lærere har massevis av muligheter for represalier ovenfor meg, og behandler elever som er opposisjonelle verre enn halvkriminelle drittunger, så må jeg si at jeg storkoser meg over forholdene.

Jeg digger at lærere kan behandles som dritt. Det jeg er enig med lærerene i, er at det er utrolig hvordan vi skattebetalere kan finne oss i å måtte medfinansiere kravmentaliteten til foreldre med krapylene sine, og alt faenskapet foreldrene må finne på.

[Frøken Smilla]

For meg virker det som om det er en holdningsendring hos foreldrene, kanskje et "generasjonsskifte", og dette startet nok for mer enn ti år siden. Mens jeg, som er i midten av 30-årene, sjelden fikk full støtte hjemme hvis jeg klagde på lærere, får mine elever i dag stort sett full støtte. Mine foreldre (og mine venners foreldre, for den del) belyste alltid saken fra flere sider hvis vi syntes at læreren var "dum" eller "urettferdig" eller "for streng": var det virkelig sånn? Kunne det ikke være at ...? SA hun/han virkelig dét, akkurat dét? osv. Som lærer i dag opplever jeg til stadighet at foreldre automatisk tar sine barn i fullt forsvar, og stiller ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i det barna sier, men ofte ved det læreren sier.

For mine foreldre var det utenkelig å ikke stille på foreldremøter eller utviklingssamtaler. Jeg tror ikke at foreldremøter oppleves som fest og moro for foreldre, så naiv er jeg ikke, men jeg vet at det er viktig informasjon som blir gitt på disse møtene. I tillegg så har man det nesten enda viktigere momentet: foreldrene møter andre foreldre. Dette blir en arena der man kan snakke med de andre barnas foreldre, knytte relasjoner, noe som igjen bidrar til et bedre klassemiljø. "Man mobber ikke barna til foreldrenes venner" er det noe som heter, og det er mye sannhet i det. I tillegg vil det at man har stiftet bekjentskap gjøre terskelen lavere for å ta kontakt dersom det er noe.

At foreldre ikke stiller på utviklingssamtaler er for meg helt utrolig. At de ikke bryr seg nok om barnets utvikling til å stille, eller til å forsøke å få en annen time dersom det viser seg å være helt umulig å komme? Hvilke signaler gir det? I tillegg oppleves det som ganske frustrerende å sitte og vente på noen som bare lar være å komme, fordi de "ikke hadde tid".

Jeg føler mer og mer at jeg jobber i et serviceyrke, der det forventes at jeg "server" foreldre og elever. Foreldre tar ikke lenger kontakt med andre foreldre dersom det skjer ting på fritiden som er ugreit -de tar kontakt med skolen. "Hva skal SKOLEN gjøre med dette?". Samfunnet har stadig nye forventninger til hva de ønsker at skal inn i skolen: i debatten om voldtektsbølgene ble det sagt at skolen må fokusere på å lære gutter at kvinner ikke er fritt vilt. I debatten om overvekt sier man at det må serveres sunn mat til alle barna på skolen. En artikkel i Aftenposten kunne fortelle meg at det er min plikt som lærer å sørge for mat til elever som ikke har med seg mat. Samtidig vil man ha færre lekser, men mer oppfølging av lærer. Vi vil ha bedre resultater på PISA, PIRLS og Nasjonale prøver, men det er jo gjennom (knallhard) jobbing at barna når de målene som er forventet at de skal nå til slike prøver.

[Kjempeliten]

For meg virker det som om det er en holdningsendring hos foreldrene, kanskje et "generasjonsskifte", og dette startet nok for mer enn ti år siden. Mens jeg, som er i midten av 30-årene, sjelden fikk full støtte hjemme hvis jeg klagde på lærere, får mine elever i dag stort sett full støtte. Mine foreldre (og mine venners foreldre, for den del) belyste alltid saken fra flere sider hvis vi syntes at læreren var "dum" eller "urettferdig" eller "for streng": var det virkelig sånn? Kunne det ikke være at ...? SA hun/han virkelig dét, akkurat dét? osv. Som lærer i dag opplever jeg til stadighet at foreldre automatisk tar sine barn i fullt forsvar, og stiller ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i det barna sier, men ofte ved det læreren sier.

Helt enig der. Enda en erfaring fra min praksis; vi lagde en sømoppgave til en klasse. Hovedtemaet i oppgaven var "deg selv", altså du skulle ta utgangspunkt i dine egne interesser/ din egen personlighet.

Skolen fikk en mail fra foreldrene til en av guttene i klassa, om at dette var en oppgave laget kun for jenter! Jeg tror ikke foreldrene hadde lest oppgaven engang. Det sto tydelig at man skulle ta utgangspunkt i sine egne interesser. Hvordan er det jentete? (Trolig fordi det var en sømoppgave, men kompetansemålene skal jo følges.) Jeg har en mistanke om at eleven pyntet litt på sannheten her, for å få foreldrene på sin side.

Det foreldrene burde ha gjort, var å lese oppgaven ordentlig, og deretter si til gutten at selv om en kanskje ikke liker oppgaven så godt, så er det læring i det. Heller motivere gutten enn å si seg enig i at den var dårlig og klage til skolen. Å få med foreldrene på laget på en sånn måte gjør at eleven får en dårligere holdning til oppgaven som kan påvirke arbeidsinnsatsen og læringa.

Dermed sitter læreren igjen med den moralske oppdragelsen for eleven, og det er jo delvis greit, men i slike situasjoner så overlater foreldrene en stor del av oppdragelsen til læreren som de fint kunne tatt seg av selv.

Slike foreldre bør jo få en slags konsekvens også. Det er jo direkte usunt å fore barna sine med negative holdninger.

I tillegg syns jeg foreldre bør sette seg litt inn i læreplanene til skolen, for å få en liten ide om hva elevene driver med og hvorfor.