Blir høytidsdager noengang bedre?

[AnonymBruker]

Nå er det snart ti år siden jeg ble foreldreløs, jeg fylte nettopp 28, så jeg var veldig ung da det skjedde. Jeg har bearbeidet det og lever godt i hverdagen, selv om jeg synes det er veldig vondt at foreldrene mine aldri skal få treffe sønnen min og han aldri treffe dem.

Problemet er at høytidsdagene fremdeles er så veldig vonde, og jeg føler meg så ensom. Jeg har ingen familie igjen annet enn en søster jeg nesten ikke har kontakt med, og jeg er alene med sønnen min. Jeg vet ikke om det er det som gjør at disse dagene er så tunge, men jeg begynner uansett å bli ganske lei.

Julen er f.eks. et evig kaos av følelser, jeg både gleder meg til jul sammen med barnet mitt og gruer meg til jul uten foreldrene mine. Julaften har vi vært sammen med søsteren min, men resten av jula er vi alltid alene. Alene er vi også alle andre høytidsdager, og jeg synes det er trist.

Nå har jeg hatt kjæreste i 1,5 år, men siden vi begge har barn og begge ønsker å ta det rolig og forsiktig når det gjelder inkluderingen av dem i forholdet vårt, har vi ikke vært sammen på høytidsdager ennå. Det er egentlig helt greit, jeg tror ikke det hadde hjulpet så mye uansett, for sorgen min er jo der uansett.

Også er det slik at jeg gruer meg til disse dagene, så jeg er trist og lei meg lenge før, og jeg lurer på hvor lenge kjæresten min egentlig holder ut det. Føler meg som en skikkelig dramaqueen, det er jo ti år siden liksom, og jeg har det veldig godt i livet mitt, selv om jeg savner foreldrene mine. Men når disse dagene nærmer seg, blir savnet så intenst at jeg føler jeg skal dø av sorg. Spesielt savner jeg pappa. Nå har naboene mine besøk av sitt barns besteforeldre, og det er så vondt å se hva sønnen min går glipp av. Han er for liten til å forstå ennå, så vi snakker ikke så mye om mormor og morfar. Graven er dessverre langt unna også, så han har bare vært der 2-3 ganger.

Dette ble rotete og sikkert vanskelig å lese, men er det noen som har erfaring med om det blir lettere?

Anonym poster: fc9583a3b6a1295bd98d1ab917c1200b

[Elanore]

Jeg har absolutt null erfaring med denne situasjonen, men jeg synes du fortjener et svar som i det minste prøver å hjelpe deg.

Det er tydelig at du føler deg alene med alle disse følelsene, så jeg lurer på om du har venner du av og til kan diskutere det med? Dersom du har et stort behov for å lufte disse følelsene, kan det hende en psykolog kunne hjulpet deg med å sortere tankene dine litt. Det er innmari tungt å miste folk man er glad i, men for meg, handler det om å bevare de gode minnene heller enn å ensrettet fokusere på hvor tungt det er å aldri kunne få flere minner. De brydde seg sikkert veldig om deg, og du hadde tydelig et godt forhold til dem... Akkurat dette er verdt utrolig mye, og det er en del mennesker som aldri opplever dette, og de går også gjennom sorg, bare at det er hele livet... Klarer du å tenke på det dere hadde som en fin ting fremfor å tenke at mangelen på det er forferdelig? Å verdsette alt de har lært deg, men prøve å ta det med deg videre på en positiv måte som ikke føles så tung for deg?

Nå virker det som om du er i ferd med å få en større familie rundt deg mtp. kjæresten din og da hans familie. Er dette noe som kan hjelpe deg til å føle tilknytning til en ny og god familie sånn at du ikke føler deg tom og alene hver høytid? Det handler om å bryte tankemønstre som skader deg på sikt, og heller bidra til at du selv får det bedre med dem og skaper noe nytt sammen med dem, og da slipper du kanskje å bekymre deg for hvordan kjæresten opplever savnet ditt...

[Alina X]

Hmmmm....sliter med det samme selv. Nå er det noen år siden jeg mistet et par medlemmer i nær familie, men julen suger for det. Prøver å gjøre det koselig for meg selv, men er allikavel noe trist over det hele. For 2 år siden sov jeg til kl 17,sto opp,så på TV og sovna igjen(på Julaften).

Tror sånne ting er ekstra vanskelig i de periodene hvor "alle"er så lykkelige(det er jo det vi blir solgt, jula er en lykkelig tid), men så tenker man på alle de eldre som sitter ensomme, alle de som har mistet noen som sitter med savn, alle de som ikke har råd til å feire jul og da innser man at man er ikke alene.

Jeg tror du må bare "bite det i deg"når det er jul for ungen din sin skyld, vet ikke hva slags råd man skal gi for å lette på sorgen å høytider da jeg vet selv at det er ikke bare å prøve å være glad....Tillat deg selv å grine litt hvis det trengs, mange som ikke forstår dette, de er rett og slett for ignorante...."jamen du mista jo dem for så lenge siden!" ja, men det er noe som ikke bare forsvinner etterhvert.Tiden leger alle sår sier de, men de vet nok ikke hva de prater om.

Såklart blir tiden bedre etterhvert, men det er fremdeles et emosjonellt arr man alltid har der.

[AnonymBruker]

Jeg sliter også veldig med dette. Når du beskriver sorgen du har så kjenner jeg meg veldig godt igjen i dette !

Jeg mistet min far i tenårene. For min del har høytidene bare blitt verre og verre med årene. Føler at savnet bare blir større og større. Det blir til at jeg isolerer meg selv i høytidene. Moren min har ny mann som har flere barn og barnebarn og prioriterer da å tilbringe høytidene med hennes manns familie. Til disse selskapene blir jeg og min bror ikke invitert og vi føler oss heller ikke velkommen her.

Jeg forsøker egentlig bare å komme gjennom høytidene på en OK måte. Faren min var absolutt alt for meg og at jeg mistet han har jeg ikke kommet over, og kommer nok aldri til å komme over det.

Sender deg en klem

Anonym poster: 36661814cac320496cbf0270abcf6915