Bekjennelser fra et dobbeltliv

[Kawtigo]

Hei. Jeg har hatt bruker her før, men frykter å bli gjenkjent, så jeg har laget meg en ny bruker som jeg vil bruke til å lette litt på trykket i en dagbok.

Hverdagen min virker helt normal. Jeg jobber, studerer, har kjæreste, bor i en middels stor by, har mange venner og finner på mye morsomt på fritiden. Men det er ikke sånn det er på innsiden, på innsiden lever jeg i en evig berg- og dalbane av følelser og stemninger. Det er et slags dobbeltliv, hvor jeg bruker like mye tid på å virke lykkelig og skjule at jeg ikke er det, som jeg gjør på å være ulykkelig og fortvilt. Saken er at jeg lever med en samboer som sliter - mye.

Han har kraftige depresjoner, sosial angst og symptomer man forbinder med tourettes syndom uten at han har den diagnosen. Det gjør hverdagen vanskelig - veldig vanskelig.

Han vil ikke at noen skal vite om det, så jeg bærer dette alene samtidig som jeg prøver å få gjort noe ut av livet mitt.

Han har for lengst sluttet å studere, men det er det bare jeg som vet. Alle andre tror han leser til eksamen nå. Når jeg må avlyse møter med venner eller si jeg er for syk til å jobbe, er det ikke fordi jeg faktisk er syk, det er på grunn av ham.

Han har ikke alltid vært så syk, da vi møttes var alt i skjønneste orden, men ting har bygd på seg frem til nå. Jeg vet ikke hva fremtiden holder for oss, alt jeg vet er at jeg ikke klarer å gi ham opp. Kjenner jeg kvinneguiden rett vil jeg nok få beskjed om å dumpe ham og komme meg ut så fort som mulig, slik at jeg kan leve livet mitt. Derfor legger jeg ikke dette ut under "samliv og relasjoner", for jeg vil ikke ha slike råd, jeg vil bare lufte tankene mine. Få ned hverdagen min, og kanskje komme i kontakt med folk som er i samme situasjon, og om mulig hjelpe dem.

For jeg elsker virkelig denne mannen, og han elsker meg. Det virker ikke alltid slik, og i det siste har jeg tvilt mer enn noen gang, men jeg vil ikke gi ham opp. Jeg har selv vært i en situasjon hvor noen som tok vare på meg absolutt burde snudd ryggen til og gått, men de gjorde det ikke, og takket være dem kom jeg meg igjennom en vanskelig periode og ble sterkere enn jeg trodde jeg kunne være. Jeg er dem evig takknemmelig, og vil gi det samme videre.

Uansett, jeg kommer nok for det meste til å poste når jeg er sint, slik at jeg får ting og ikke konfronterer ham med alt. Det fungerer ikke å konfrontere en som ham med følelser..

Uansett, velkommen til mitt dobbeltliv.

[Kawtigo]

Det er ikke så lenge siden han var hos psykologen nå. Han måtte ta en standard test for depresjon - igjen, og denne gangen var han innenfor alvorlig depresjon.

Det gjør vondt, fordi han var bedre forrige gang han tok testen. Noe har gjort ham verre, kanskje meg?

Jeg vet ikke.

Han har lite energi nå, klarer ikke se utenfor seg selv. Alle hans problemer blir enormt store, om så det bare er at det har blitt skjært brunost med ostehøvelen, og han ville ha hvitost. Istedenfor å vaske ostehøvelen, blir har kjempesint og nekter å spise. Jeg vet ikke helt hvem han er lengre, fordi nå kjennes det ut som om jeg er mor for et mannebarn, ikke kjæreste til en mann.

Jeg er også litt slave i eget hjem. Han er så sjenert, har ikke så mange venner og har sosial angst. Han kan ikke være spontan, alt må planlegges, ellers kan han bli stresset, og psykologen sier det er viktig at han unngår det. Det fører til at jeg må leve livet mitt på hans premisser. Det hadde ikke vært så ille om jeg ikke følte meg så fanget. Jeg kan ikke dra ut og ha det gøy, jeg får dårlig samvittighet. Jeg klarer ikke forlate ham her, fordi jeg vet han kommer til å få vonde tanker, og jeg stoler ikke på at det går bra.

Vi holdt på å slå opp i forrige uke, men så angret han seg. Noen dager senere hadde vi besøk av foreldrene hans, og de fortalte meg hvor viktig jeg var for dem, og at jeg var det beste som hadde skjedd ham. De vet ingenting.

Ingen gjør det.

Jeg blir så frustrert, men også apatisk.

[pingu 78]

Kanskje du burde prøve å gå i terapi på egenhånd så du kan få lufta tankene dine litt for noen du og? Det er jo virkelig snillt av deg og støtte kjæresten din, men det burde ikke gå på bekostning av din egen helse. Du virker ganske sliten av alt.. prøv å ta litt være på deg selv også . Sikkert lurt å skrive ned tanker sånn som du gjør.. lykke til.