Frisk fra spiseforstyrrelse!

9. mai 2013

Kanskje jeg poster dette litt feil sted, men jeg prøver meg her. Hvis noen som sliter leser her, kan de kanskje finne motivasjon ved å se et vitnesbyrd om at det er mulig å bli kvitt spiseproblemer? Uansett ble jeg så glad nå, da jeg kom til å tenke på dette, at jeg skriver uansett! :biggrin:

Jeg har ikke tenkt på det på flere måneder, men nå slo det meg plutselig - jeg har ikke noe spiseproblem lenger! Det umulige var mulig likevel, jeg har et helt naturlig forhold til mat, kropp og trening.

(så kommer en litt lang og kjedelig historie, lov å hoppe til slutten )

Da jeg var 15-16 var ikke saken helt sånn. Jeg slanket meg til jeg ble alvorlig undervektig, og livet var så ille at jeg vil kalle det jævlig (selv om jeg egentlig ikke banner). Jeg klarte nesten ikke å sove, jeg var konstant svimmel, iskald og slapp, men måtte alltid bevege meg. Mennesker rundt meg bekymret seg og fremmede stirret (jeg trodde de så på meg pga. de gigantiske lårene mine). Jeg måtte til psykolog, men mislikte ham, så jeg sluttet. Skulle klare det selv. Hvis ikke jeg la på meg måtte jeg legges inn. Vet nå at jeg bare burde byttet til en annen psykolog, men det torde jeg ikke, ville ikke såre psykologen.

Etter hvert ga jeg etter for presset fra familien, og spiste. Jeg ville jo også selv veldig gjerne kvitte meg med spiseforstyrrelsen, og tenkte vel at mat var måten å klare det på. Da jeg først hadde begynt å spise litt, kom etter hvert også sulten. Det var forferdelig, følte meg sulten selv når jeg var stappmett. Samtidig begynte jeg etter hvert å tenke at å spise usunt = å tenke sunt. Det var jo det alle rundt meg fortalte meg. Anoreksien ble til et overspisingsproblem, jeg la på meg mangfoldige kilo, ble lettere overvektig. Så begynte jeg å kaste opp, uten at jeg gikk noe ned av det. Jeg spiste kjempemasse, og kastet opp igjen, flere ganger i uka.

For omtrent to år siden begynte det å gå stadig bedre. Jeg vet egentlig ikke helt hva som skjedde, men jeg jobbet med selvfølelsen og ble flinkere til å snakke med venner om følelser (noe jeg aldri gjorde før). Samtidig meldte jeg meg ut av et "hemmelig" forum for spiseforstyrrede. Overspising og oppkast skjedde ganske jevnlig, men gradvis sjeldnere. Så var jeg så heldig å flytte inn i et fantastisk bokollektiv, hvor jeg virkelig trivdes. I løpet av det året jeg bodde der, forsvant tankene helt, jeg fikk et helt annet syn på min egen verdi. Jeg avskrev fullstendig tanken på å slanke meg, fordi jeg tydeligvis er "allergisk" mot slanking. Jeg risikerer ikke å havne i "spiseforstyrrelsenes klør" igjen.

Og nå, etter å ha bodd et år i et helt annet kollektiv, og etter å ha opplevd både kjærlighetssorg, tap av nært familiemedlem og diverse andre dramatiske ting som har vært vondt - uten å TENKE på å trøstespise, kaste opp, droppe måltider eller slanke meg - er jeg helt uten problemer med mat. Falt imidlertid for fristelsen til å veie meg sist jeg så en vekt, og jammen har jeg gått ned sju kilo siden sist jeg torde å stå på en badevekt (da var jeg avhengig av å veie meg, nå eier jeg ikke en vekt). Vektnedgangen har skjedd veldig sakte og helt naturlig, KUN ved et normalt kosthold, ikke supersunt, men (til tross for en del lørdagsgodteri) heller ikke usunt. Jeg har nå en sunn vekt - deilig å ikke ha det problemet heller. Jeg er også mer sosial, har mer energi, føler meg bedre og har langt nærere venner. Jeg trener fordi jeg liker det, og teller ikke automatisk kalorier lenger.

Det er som et helt nytt liv - et liv jeg trodde var helt umulig for meg å få. Tross vonde ting som skjer rundt meg for tida, kan jeg ikke annet enn å smile akkurat nå. For det ER mulig! Tenk om jeg for seks år siden hadde visst at det skulle gå sånn. Jeg vil gi den stae sekstenåringen jeg var en high five! Sånn, takk for oppmerksomheten