AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #1 Skrevet 7. mai 2013 Postet denne tråden i karriereforumet, men prøver her også, håper noen kan hjelpe meg for jeg er temmelig... opprørt. For det første, dette er dessverre ingen trolletråd, jeg skulle ønske at det var det. I dag hadde jeg første dag i ny jobb og møtte opp - blid og full av energi. Den forsvant raskt. Jeg kødder ikke når jeg sier at det første mennesket jeg hilste på var psykologen min. Jeg har heldigivis ikke gått til behandling hos henne lenge, men jeg har snakket med henne to-tre ganger. Hun er behandler på et privat legesenter, og jeg har også snakket med fastlegene der om overgrepsproblematikk m.mer som hun vet om meg. Et av hovedtemaene i terapien har vært at jeg sluttet i min gamle jobb fordi jeg ble utbrent. Nå viser det seg at hun har en rolle som gjør at jeg må jobbe mye med henne fremover (med mindre jeg outer meg selv til sjefen og sier at jeg har gått til behandling hos henne). Han vil nemlig gjøre henne til medansvarlig for prosjektet jeg skal jobbe med. Hvis hun blir det, er jeg vel i praksis sjefen hennes, vil jeg tro. Dette er det siste stedet jeg forventet å se henne. Jeg jobber i en kreativ bransje, det er jo ikke et sted man skulle tro at man møtte en psykolog, og iallfall ikke den ene av byens hundre psykologer jeg har snakket med. Selve stemninga da jeg hilste på henne var klein. Hun snudde seg med en gang etter at jeg sa hei, og hun så nok at jeg også var ganske satt ut... Mitt inntrykk av henne i terapien har vært utelukkende positivt, og hun virker veldig sympatisk, så jeg har ingen problemer med henne i utgangspunktet - men jeg hadde jo ikke trodd at vi kom til å jobbe sammen tre uker etter siste terapitime... Spørsmålet er, hvordan griper jeg dette an? Hvor streng taushetsplikt har hun? Kan hun fortelle sjefen at jeg har vært pasienten hennes? Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Pinkee Skrevet 7. mai 2013 #2 Skrevet 7. mai 2013 Hun har taushetsplikt, ikke kan hun fortelle sjefen at du har vært til samtaler med henne, å ikke kan hun nevne for deg at hun kjenner deg igjen. Så hvis hun er proff, så skal du bare behandle henne slik du ville behandlet enhver annen medarbeider. Men, hvis du ikke tror du klarer det, så må du gå til sjefen å forklare situasjonen å be om at dere blir satt på hvert deres prosjekt.
Ellam Skrevet 7. mai 2013 #3 Skrevet 7. mai 2013 Hun har jo absolutt taushetsplikt. Men det er jo godt mulig at hun ser en konflikt her ifht å være både din psykolog og medarbeider hun også. Dere må jo ta dette opp sammen, ganske snart. Ta kontakt med henne på tomannshånd, jeg synes du kan ringe henne på privaten også. Nå "kjenner" du jo henne privat også, så det skal ikke være noe problem å gjøre det. Hvis dere begge anser det som uproblematisk å fortsette klient- behandler samrabeidet i tillegg til å være kollegaer så fortsetter dere med det. Hvis en av dere anser dette som problematisk så må hun enten slutte som din behandler, eller du må slutte/endre stilling på arbeid, tenker jeg. Skjønner det ikke er enkelt, men valget er jo egentlig enkelt. Vil du greie å ha henne som både kollega og terapeut eller ikke? Og så er den (forløpige) ukjente faktoren, hva vil hun?
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #4 Skrevet 7. mai 2013 Hun har taushetsplikt, ikke kan hun fortelle sjefen at du har vært til samtaler med henne, å ikke kan hun nevne for deg at hun kjenner deg igjen. Så hvis hun er proff, så skal du bare behandle henne slik du ville behandlet enhver annen medarbeider. Men, hvis du ikke tror du klarer det, så må du gå til sjefen å forklare situasjonen å be om at dere blir satt på hvert deres prosjekt. Jeg så at hun ble brydd (det kom nok som et sjokk på henne siden hun tror jeg valgte en annen jobb). Hun er nok proff nok til å ikke si noe, men jeg må jo si at jeg synes det er litt sært at en psykolog, som jeg inntil for noen uker siden baksnakket min gamle jobb til (nå var det objektivt sett ikke jeg som var problemet i min gamle jobb da) nå arbeider på samme sted som meg. I tillegg må jeg sitte bare noen meter unna henne (firmaet har til sammen åtte ansatte og noen deltidsansatte), og siden hun vet så mye om meg vet jeg at det kommer til å påvirke meg. (Det står detaljer om alt fra seksuelle overgrep til problemer i min gamle jobb i journalen min.) Føler meg veldig "blottstilt." Har også nevnt for henne at jeg for en måned siden var ganske deprimert, og hun vet at jeg har vært så nedfor at jeg ikke klarte å jobbe i den gamle jobben min de siste ukene. Det vil nok hjelpe noe at vi ikke arbeider på samme prosjekt, men hovedproblemet er egentlig at jeg uansett kommer til å være i nærheten av henne 2,5 dager i uka. Om hun jobber med prosjektet må vi snakke litt mer med hverandre, det er mer hele situasjonen som plager meg. Lurer på hvordan jeg skal gripe det an. Jeg kan jo utforme jobben min i stor grad selv, og sjefen har godtatt at jeg skal ha en del hjemmekontor. Kanskje han godtar det i mer utstrakt grad hvis jeg forklarer hvordan jeg kjenner henne? Det er ikke bare det at hun har vært psykologen min, men hun kjenner også til nylige plager og jobbrelaterte problemer. Det er det som gjør det hele litt verre. Tror jeg hadde taklet det mye bedre om det var ett år siden, men her snakker vi om ikke mange ukene... Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Pinkee Skrevet 7. mai 2013 #5 Skrevet 7. mai 2013 Du kan jo prøve å snakke med damen, høre hvordan hun ser på saken. Kanskje det vil lette litt, evnt det motsatte. Skjønner det er en meget vanskelig situasjon for deg. 3
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #6 Skrevet 7. mai 2013 Hun har jo absolutt taushetsplikt. Men det er jo godt mulig at hun ser en konflikt her ifht å være både din psykolog og medarbeider hun også. Dere må jo ta dette opp sammen, ganske snart. Ta kontakt med henne på tomannshånd, jeg synes du kan ringe henne på privaten også. Nå "kjenner" du jo henne privat også, så det skal ikke være noe problem å gjøre det. Hvis dere begge anser det som uproblematisk å fortsette klient- behandler samrabeidet i tillegg til å være kollegaer så fortsetter dere med det. Hvis en av dere anser dette som problematisk så må hun enten slutte som din behandler, eller du må slutte/endre stilling på arbeid, tenker jeg. Skjønner det ikke er enkelt, men valget er jo egentlig enkelt. Vil du greie å ha henne som både kollega og terapeut eller ikke? Og så er den (forløpige) ukjente faktoren, hva vil hun? Å fortsette i terapi er nok ganske utelukket, egentlig synd, hun er en utrolig flink psykolog. Veldig jordnær, og en av få psykologer jeg faktisk har følt meg komfortabel hos. Synes det blir litt rart å ringe henne siden hun tross alt, inntil for veldig kort tid siden, var psykologen min, men som du sier, nå omgås vi jo "i det vanlige liv" også. Skal nok gjøre det, men må bruke noen dager på å hente meg inn først. Jeg ønsker overhodet ikke å ødelegge for henne, hun er en sympatisk og dyktig person som jeg vet at jeg kunne samarbeidet godt med hvis det ikke var for... ja, hun vet mye om meg. Så mye at det føles problematisk at en ny kollega vet så mye. Jeg lurer på om hjemmekontor kanskje kan være en smart løsning i begynnelsen. Jeg vil jo nødig at sjefen skal stemple meg som psyk, men spørsmålet er om jeg bør være ærlig og forklare at jeg har hatt henne som terapeut? Tror det vil gjøre ting enklere for henne også, siden hun antakeligvis vil slite litt med å vite hva hun skal svare når sjefen spør om hun vil bidra på mine prosjekter... Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Ellam Skrevet 7. mai 2013 #7 Skrevet 7. mai 2013 Skjønner at det er problematisk at hun vet så mye om deg, i tillegg forstår jeg at en del er veldig vanskelige ting du har opplevd. Men du sier at du har vært veldig fornøyd med henne som psykolog, og hun greier helt sikkert å skille det hun vet om deg fra terapitimene til hvordan du er på det private/i jobbsammenheng. Går selv til psykolog og hadde absolutt villet følt det ubehagelig selv hvis jeg hadde vært i din situasjon. Hadde kanskje følt meg litt "overvåket" av psykologen. At han hadde villet fylt ut bitene i puslespillet på en måte. Psykologen ser jo deg i en helt spesiell situasjon i terapitimene. Og så plutselig er man ute i det "virkelige" liv. Ønsker deg lykke til uansett hvordan du velger å angripe dette:)
Guybrush Skrevet 7. mai 2013 #8 Skrevet 7. mai 2013 Kan ikke fortelle noe som helst. Det et faktisk svært vanlig at personer med psykologiutdannelse jobber i media, reklame, journalistikk etc. Altså typisk kreative fag.
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #9 Skrevet 7. mai 2013 Skjønner at det er problematisk at hun vet så mye om deg, i tillegg forstår jeg at en del er veldig vanskelige ting du har opplevd. Men du sier at du har vært veldig fornøyd med henne som psykolog, og hun greier helt sikkert å skille det hun vet om deg fra terapitimene til hvordan du er på det private/i jobbsammenheng. Går selv til psykolog og hadde absolutt villet følt det ubehagelig selv hvis jeg hadde vært i din situasjon. Hadde kanskje følt meg litt "overvåket" av psykologen. At han hadde villet fylt ut bitene i puslespillet på en måte. Psykologen ser jo deg i en helt spesiell situasjon i terapitimene. Og så plutselig er man ute i det "virkelige" liv. Ønsker deg lykke til uansett hvordan du velger å angripe dette:) Kan ikke fortelle noe som helst. Det et faktisk svært vanlig at personer med psykologiutdannelse jobber i media, reklame, journalistikk etc. Altså typisk kreative fag. Tusen takk for alle gode svar - jeg har prøvd å diskutere det med faren min og samboer tidligere i dag, men av ulike grunner vet de ikke alt om problemene mine. Her kan jeg i det minste skrive om alt hun vet om. Takk for gode svar, EllaM og Pinkiee. Det er nok det at hun vet så mye om ting jeg har opplevd nylig og i jobbsituasjon som "plager" meg mest, hvis jeg kan si det sånn. Det siste avsnittet ditt er sånn jeg føler det, Ella... Jeg tenker hva hvis jeg har en dårlig dag på jobb, eller hva om hun ikke er enig med mine faglige synspunkter? Nå er jeg irrasjonell og tillegger henne mye hun antakeligvis ikke mener, dette er mitt problem, og jeg må jobbe med det (kanskje hos en ny psykolog), men jeg tenker at selv om hun er profesjonell så gjør hun seg jo opp en mening om meg. Det er jo umulig å ikke gjøre det, samme hvor objektiv man ønsker å være... GuyBrush: Det er mulig, men dette er et veldig lite forlag, så dette var det siste stedet jeg hadde forventet å se henne. Har enda til gode å møte en psykolog i de større forlagene jeg har jobbet (iallfall inne kreative stillinger), men det finnes jo ulike mennesker i ulike bransjer. Jeg vet at mange psykologer og jurister går over til reklamebransjen, blant annet. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Havbris Skrevet 7. mai 2013 #10 Skrevet 7. mai 2013 (endret) Hun har tauhetsplikt. Det største problemet her er vel at dere nå er i helt andre roller overfor hverandre, og at det må oppstå en annen relasjon enn det som er i "behandlingsrommet". Jeg er ikke sikker på hvor lett det er - selv om psykologen "din" er veldig profesjonell. Mye handler vel om hvor komfortabel du kan være med denne mixen. Den er uansett uheldig, vil jeg tro, og kanskje skal du ta en prat med lederen din. En prat med psykolgen først kan gjøre rollene uklare i den nye konteksten. Endret 7. mai 2013 av Havbris
Havbris Skrevet 7. mai 2013 #11 Skrevet 7. mai 2013 Har du avsluttet samtaler med psykologen? Hvis hun har gått fra en rolle i klinisk virksomhet til en rolle som rådgiver på et forlag, så vet hun nok at hun har en annen rolle og at hun ikke kan bruke taushetsbelagte opplysninger om andre mennesker. Men dette var jo et særdeles uheldig sammentreff. Jeg skrev i forrige innlegg at du burde snakke med din leder først, men har vel kanskje ombestemt meg. Det er muligens klokt å snakke med psykologen først. Det kan hende at hun også opplever dette som ubehagelig og har noen meninger om dette. Og er hun en profesjonell psykolog så vet hun at hun ikke skal blande kortene.
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #12 Skrevet 7. mai 2013 Hun har tauhetsplikt. Det største problemet her er vel at dere nå er i helt andre roller overfor hverandre, og at det må oppstå en annen relasjon enn det som er i "behandlingsrommet". Jeg er ikke sikker på hvor lett det er - selv om psykologen "din" er veldig profesjonell. Mye handler vel om hvor komfortabel du kan være med denne mixen. Den er uansett uheldig, vil jeg tro, og kanskje skal du ta en prat med lederen din. En prat med psykolgen først kan gjøre rollene uklare i den nye konteksten. Takk for godt svar - jeg er veldig enig i dette, samtidig tenker jeg at mye av grunnen til at jeg er ukomfortabel med situasjonen er at jeg nylig avsluttet terapien, og akkurat den opplysningen ønsker jeg (naturlig nok) ikke at sjefen min skal vite. Har skrevet i tidligere innlegg at en annen sak som gjør dette vanskelig er fordi hun vet en del om problemer i arbeidslivet som jeg har møtt på tidligere. Jeg tenker at dersom jeg sier "jeg har gått i terapi hos XXX XXX" så vil ikke det forklare hvorfor dette er vanskelig for meg. Samtidig tror jeg du har rett i at dette er en situasjon hvor det er vanskelig for meg og psykologen å legge løpet videre på egen hånd. Jeg er todelt i forhold til å fortelle at jeg har gått i terapi. På en måte vil det være greit at han forstår hvorfor jeg sikkert vil være noe anspent/innesluttet i begynnelsen, samtidig er det en merkelapp som ikke er helt heldig i min bransje. Hva tenker du at jeg burde si Havbris, og hvordan ville du gått frem? Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #13 Skrevet 7. mai 2013 Har du avsluttet samtaler med psykologen? Hvis hun har gått fra en rolle i klinisk virksomhet til en rolle som rådgiver på et forlag, så vet hun nok at hun har en annen rolle og at hun ikke kan bruke taushetsbelagte opplysninger om andre mennesker. Men dette var jo et særdeles uheldig sammentreff. Jeg skrev i forrige innlegg at du burde snakke med din leder først, men har vel kanskje ombestemt meg. Det er muligens klokt å snakke med psykologen først. Det kan hende at hun også opplever dette som ubehagelig og har noen meninger om dette. Og er hun en profesjonell psykolog så vet hun at hun ikke skal blande kortene. Formelt sett - nei. Jeg hadde siste samtale hos henne for noen uker siden, og vi har egentlig lagt opp et løp for behandlingen fremover. Jeg har uteblitt de siste to timene fordi jeg har vært opptatt på kveldsitid (hun jobber bare kveld). Hun jobber fremdeles som psykolog ved siden av jobben som kreativ medarbeider i et forlag. Ønsker ikke å spesifisere hva hun gjør siden det kan gjøre situasjonen enda mer identifiserbar for folk som muligens kjenner henne. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #14 Skrevet 7. mai 2013 Formelt sett - nei. Jeg hadde siste samtale hos henne for noen uker siden, og vi har egentlig lagt opp et løp for behandlingen fremover. Jeg har uteblitt de siste to timene fordi jeg har vært opptatt på kveldsitid (hun jobber bare kveld). Hun jobber fremdeles som psykolog ved siden av jobben som kreativ medarbeider i et forlag. Ønsker ikke å spesifisere hva hun gjør siden det kan gjøre situasjonen enda mer identifiserbar for folk som muligens kjenner henne. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367 TS igjen, med uteblitt har jeg avbestilt i god tid, altså. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Havbris Skrevet 7. mai 2013 #15 Skrevet 7. mai 2013 Utgangspunktet er at hun som har vært din psykolog, i klinisk virksomhet, sitter med mange opplysninger om deg som selvfølgelig er taushetsbelagte. Det vet hun nok. Men du er redd for at disse opplysningene skal påvirke måten hun vil forholde seg til deg på, i de nye rollene dere har. Jeg foreslår at du snakker med henne. Dette er sannsynligvis ikke helt uproblematisk for henne heller.
Havbris Skrevet 7. mai 2013 #16 Skrevet 7. mai 2013 Formelt sett - nei. Jeg hadde siste samtale hos henne for noen uker siden, og vi har egentlig lagt opp et løp for behandlingen fremover. Jeg har uteblitt de siste to timene fordi jeg har vært opptatt på kveldsitid (hun jobber bare kveld). Hun jobber fremdeles som psykolog ved siden av jobben som kreativ medarbeider i et forlag. Ønsker ikke å spesifisere hva hun gjør siden det kan gjøre situasjonen enda mer identifiserbar for folk som muligens kjenner henne. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367 Du trenger ikke spesifisere hva hun gjør, - det er uinterressant. Men dere har havnet i en utrolig uheldig situasjon og dere må snakke om dette. Løsningen er kanskje at hun ikke lenger kan være din kliniske psykolog. Er hun proff. så vet hun hva hun skal gjøre med det hun vet. Da har dere avklarte roller på arbeidsplassen og må forholde dere til det, og du slipper å informere lederen din. Psykologen din skal vite hva som er profesjonellt og hva som er privat.
AnonymBruker Skrevet 7. mai 2013 #17 Skrevet 7. mai 2013 Snakk med henne. Hun har ikke lov til å si noe om deres relasjon, så hun skal forholde seg profesjonelt. Anonym poster: 2205a8c7e81245d570a612d9de6d0e60
AnonymBruker Skrevet 8. mai 2013 #18 Skrevet 8. mai 2013 Vel, jeg ringte sjefen min i dag og fortalte om saken, fordi det ble for vanskelig å gå på jobb. Resultatet? Han lurer på om jeg vil ha denne jobben, og om alt er bra med meg, selv om jeg da ikke hadde sagt et ord om hva jeg har gått i terapi for. For å berolige ham dro jeg frem den minst alvorlige hendelsen jeg har opplevd. Tror det beroliget ham litt, men ærlig talt - trodde vi hadde kommet lenger i 2013 enn å tro at folk som har slitt psykisk ikke takler jobben sin. Så mye for åpenheten - folk kan si hva de vil, men psykisk helse er fremdeles et tabu. Jeg sendte også psykologen en melding og sa at jeg hadde fortalt henne at jeg har gått i terapi hos henne. Sjefen vil nemlig snakke med henne om det, men jeg gjorde det klart i meldingen at det er kun det faktum at jeg har gått i terapi jeg har fritatt henne taushetsplikt for overfor ham. Skrev også at jeg håper at vi kan ta en prat om denne situasjonen. Har ikke fått svar ennå, men hun jobber vel. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Guybrush Skrevet 8. mai 2013 #19 Skrevet 8. mai 2013 Vel, jeg ringte sjefen min i dag og fortalte om saken, fordi det ble for vanskelig å gå på jobb. Resultatet? Han lurer på om jeg vil ha denne jobben, og om alt er bra med meg, selv om jeg da ikke hadde sagt et ord om hva jeg har gått i terapi for. For å berolige ham dro jeg frem den minst alvorlige hendelsen jeg har opplevd. Tror det beroliget ham litt, men ærlig talt - trodde vi hadde kommet lenger i 2013 enn å tro at folk som har slitt psykisk ikke takler jobben sin. Så mye for åpenheten - folk kan si hva de vil, men psykisk helse er fremdeles et tabu. Jeg sendte også psykologen en melding og sa at jeg hadde fortalt henne at jeg har gått i terapi hos henne. Sjefen vil nemlig snakke med henne om det, men jeg gjorde det klart i meldingen at det er kun det faktum at jeg har gått i terapi jeg har fritatt henne taushetsplikt for overfor ham. Skrev også at jeg håper at vi kan ta en prat om denne situasjonen. Har ikke fått svar ennå, men hun jobber vel. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367 Den reaksjonen får man ofte uansett når det kommer til noe en arbeidsgiver ikke har erfaring med å takle. Om det er samlivsbrudd, dødsfall, osv. Ikke dra automatisk konklusjon over til at dette var en negativ reaksjon fra deres side. 1
AnonymBruker Skrevet 8. mai 2013 #20 Skrevet 8. mai 2013 Den reaksjonen får man ofte uansett når det kommer til noe en arbeidsgiver ikke har erfaring med å takle. Om det er samlivsbrudd, dødsfall, osv. Ikke dra automatisk konklusjon over til at dette var en negativ reaksjon fra deres side. Fikk svar av henne nå, hun synes det er fint jeg tok det opp, så det blir vel til at vi snakker om det i løpet av neste uke. Ja, det blir vel gjerne sånn, GuyBrush, men jeg synes arbeidsgiver burde forholde seg til det jeg tar opp, og ikke dra inn masse irrelevante momenter. Anonym poster: 5eaf0f26fb5bf00512084677c42fc367
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå