ZinniaStories

[Zinnia]

Så er man her igjen, det kjennes om alle er dratt, og livet såvidt henger sammen i tynne tråder. Minnene om en vanlig hverdag virker uendelig fjernt, jeg vet knapt om jeg har opplevd det. Ensomheten og fortvilelsen av å være arbeidsledig og syk (med de økonomiske bekymringer det medfører) er i ferd med å ta fullstendig overhånd.

Jeg prøver desperat å klamre meg til positivitet, men nå skal det holde hardt. Ensomheten, uttryggheten, avslagene og stillstanden er det verste.

[Zinnia]

I dag er virkelig en unormalt dårlig dag. Jeg har hatt det så bra så lenge trass motgang, og så raser alt sammen igjen, med angst apati og spiseissues. Jeg gruer meg til vikarjobbvakt i morgen, må forberede meg, men klarer ikke samle tankene til å gjøre det jeg må.

[Zinnia]

Heldigvis føles ting lettere nå. Det hjelper enorm med sollys og sommer ute. Jeg har om ikke annet klart husleie frem til nå, og med feriepenger har jeg også råd til neste husleie, så litt mer avslappet på det. Jeg fortsetter ¨å sende jobbsøknader, men ingen napp enda. Jeg skulle vært på et intervju, de var kjempepositiv til meg på forhånd, men intervjuet ble avlyst samme dagen. Prøver å holde motet oppe, og tar de jobbvaktene jeg får gjennom vikarbyrå i mellomtiden.

Helsen er så som så, mye opp og ned. I morgen skal jeg til tannlegen og borre for første gang, gruer meg ganske mye, men det må jo bare gjennomføres. Sliter med vekten, har som følge av sykdommen ikke hatt ork til å bevege meg særlig de siste 6 mnd. I begynnelsen gikk jeg ned 5 kilo på tre uker, men så la jeg alt på meg igjen like kjapt. Trives ikke i min egen kropp lenger. Men, nå har jeg meldt meg på et lite treningskurs, skal dit i dag. Spent på det håper det blir bra, og håper det er hyggelige deltagere. Gleder meg til å bruke kroppen igjen, bare håper kvalmen holder seg unna og at jeg har nok energi til å gjennomføre.