Klarer ikke å vise sorgen

[AnonymBruker]

For 10 år siden mistet jeg moren min i kreft. Jeg var da 11 år, og har siden da manglet et morsfigur i livet mitt. Faren min endret seg da han møtte min nåværende stemor året etter moren min døde. Ikke drastisk, men jeg har følt at han ikke bryr seg så mye om meg lengre. Jeg har utallige ganger savnet noen som kunne ringe meg eller komme på besøk og spørre hvordan det går, være interessert i livet mitt.

Men i den tiden moren min døde har jeg hatt store vanskeligheter med å vise følelsene mine. Jeg husker ikke hvordan jeg følte det i den tiden, til tross for at mye av ihvertfall den dagen hun døde har kommet tilbake til hukommelsen min i det siste. Men jeg husker jeg møtte enormt mye støtte, bekymringer og spørsmål fra alle rundt meg. Det var jo så synd på meg. Men jeg viste det ikke. Ikke engang da jeg var alene viste jeg sorgen. Jeg skulle være blid, alltid glad og smilende. Sterk kanskje.

Nå ser jeg hvordan jeg er i dag. Er ikke sjenert, men når det gjelder å vise følelser fungerer jeg ikke. Ikke før det er skikkelig stort for meg. Får jeg i dag sympati om min mors død, så smiler jeg og kan ikke i min villeste fantasi forestille meg å sette meg ned og gråte - selv om jeg egentlig kunne tenkt det. Fremstår kanskje som kald siden jeg aldri har felt en tåre i en eneste begravelse, ingen har sett meg gråte noen gang. Blir jeg frustrert, sint, trist eller noe sånt, så lukker jeg meg inne og om så gråter når jeg er for meg selv.

Jeg vet det ikke er noen fasit på sorgreaksjon, men jeg vil gjerne bli mer åpen om mine følelser. Vil ikke føle at det er flaut eller hva det er som lukker meg.

Har sett psykolog om dette, prøvde i et år faktisk, men det hjalp ingenting.

Hva annet kan jeg gjøre?

Anonym poster: eadb224778e5891d68a8987679daef25

[Elanore]

Hmm, jeg har det litt på samme måten, dog av helt andre grunner. Har du et nært nok forhold til de du eventuelt ønsker støtte fra? Mange skjuler følelsene sine for flertallet rundt seg, og det tror jeg er ganske vanlig. Spørsmålet mitt er om du har en venninne eller to som du har et skikkelig godt forhold til, og i såfall om det smme gjelder for dem.

[AnonymBruker]

Hmm, jeg har det litt på samme måten, dog av helt andre grunner. Har du et nært nok forhold til de du eventuelt ønsker støtte fra? Mange skjuler følelsene sine for flertallet rundt seg, og det tror jeg er ganske vanlig. Spørsmålet mitt er om du har en venninne eller to som du har et skikkelig godt forhold til, og i såfall om det smme gjelder for dem.

Takk så mye for svar. Nei jeg har nok ikke det, dessverre, føler ofte at jeg er alene om det. Og siden det er så lenge siden tror jeg mange "forventer" at det ikke gjør vondt lengre, så om jeg får tårer i øynene av å se en mor og datter vise kjærlighet til hverandre, så er det i mitt hode ikke "lov" lengre.

ts

Anonym poster: eadb224778e5891d68a8987679daef25

[Elanore]

Synes ikke akkurat at det er rart at du føler at det er et pågående problem og ikke noe du har lagt bak deg. Hvis ikke du noen sinne har opplevd støtten du trengte fra far rundt din mors død og tomheten etter dette skjedde, så er det sikkert vanskelig å gå videre.

Vedrørende det at du stenger deg inne og ikke klarer å vise følelser rundt folk; kan det ha med at du valgte å lukke dem inne da fjern og nær viste bekymring i barndommen? Det er jo ikke alltid sånn at man stoler nok på alle andre til å fortelle dem ens innerste tanker... Kan tenke meg at det kunne blitt et problem hvis man gjør det å skjule følelser til en vane, og at det dermed kan utvikle seg til å bli ubehagelig eller til og med flaut. Noen ganger later man som alt er fint fordi en ikke ønsker at absolutt alle skal bry seg, men heller de få en stoler ordentlig på, og dersom du ikke har noen av sistnevnte som faktisk bryr seg, er jo det et problem... Kan du forresten ha følt at du ikke var verdt deres bekymring på noen måte? Faren din har ikke vist tilstrekkelig støtte, slik jeg forstår det, og det kan jo utvikle en hel rekke med negative følelser rundt situasjonen og ikke minst deg selv som person.

Kan det være en tanke, eller er jeg helt på bærtur? Blir jo refleksjoner alt sammen, men du må selv kjenne etter og se om noe klinger eller låter fornuftig.