er det noen her som har det som meg..?

[Gjest ukjent..]

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.. Jeg gråter hver eneste dag, er så vidt jeg greier å holde meg når jeg er ute og går eller reiser med kollektivtransport.. Har i det siste begynt å sove utrolig dårlig, og når jeg først sover så drømmer jeg om alle ting i livet som bekymrer meg. Nå handler det om en oppgave på skolen jeg rett og slett ikke føler jeg kommer noe særlig vei med.. og hver gang jeg skal prøve å se på det så får jeg gjort litt før tårene presser seg på og angsten melder seg..

Har slitt med depresjon og angst en god stund, men nå føles det som det er angsten som er problemet, og følelsen av å ikke duge til noe.. Angstfølelsen forplanter seg hos meg på den måten at hjertet dunker veldig fort når jeg begynner å bekymre meg for noe og tenker på alt jeg har å gjøre.. jeg kan praktisk talt se ned på brystkassa utenpå genseren og se at den går opp og ned i et raskt tempo.. og så er det mye gråting og en stor følelse av fortvilelse.. har også mye vondt i magen og i hjertet pga all angsten og føler jeg aldri har noe ro i kroppen min.. drømmene er også stressende og jeg tror jeg bærer med meg dette inn i søvne for jeg greier aldri å sove skikkelig bra om dagen.. jeg får hjelp men jeg føler altså at det ikke er noen som kan hjelpe meg fordi jeg faktisk er alene om dette.. til syvende og sist..

vet at familie prøver å hjelpe men de sier at det er lite de får sagt og gjort.. og jeg forstår jo dette.. spesielt npr jeg blir helt fra meg og gråter og gråter og sier at jeg ønsker at jeg ikke levde mer.. er bare i 20-årene... I og med at jeg er alene med disse følelsene så føler jeg meg videre veldig ensom.. og når jeg prøver å snakke med noen om det så føler jeg meg innimellom avvist.. de sier de har egne ting å tenke på osv.. skjønner jo det men det bedrer ikke på ensomhetsfølelsen akkurat.. vet jeg høres egoistisk ut men ja..

og jeg har i den siste lille perioden fått følelsen av å leve helt utenfor meg selv.. som at jeg ikke lever men bare eksisterer og at tilværelsen jeg er i bare er helt merkelig, surrealistisk og lite ekte.. føler også at ting forfaller rundt meg.. utseendet (selvom de rundt meg sikkert ikke ville sagt det), og at leiligheten bare er konstant rotete.. har liksom ikke kontroll på noe.. Jeg er rett og slett veldig sliten og føler meg nesten utbrent.. ikke fordi jeg fysisk gjør så mye hele tiden men pga at stressnivået er så sykt høyt at jeg ikke greier å takle det mer.. jeg får mye råd men greier rett og slett ikke å følge dem.. For en ukes tid siden ble jeg oppfordret til å la noe som heter Sosial ambulant akkuttjeneste komme hjem til meg og hjelpe meg med å roe meg ned da jeg hadde en svært høy angst og panikkfølelse.. men avviste dette rett og slett fordi jeg føler at problemet mitt ikke er viktig nok.. er det noen som har erfaringer med dette og kan fortelle litt om det? jeg ble også tipset om at de kunne gi meg noe medisiner så jeg kunne slappe mer av og sove bedre... jeg begynner å gråte igjen bare av å skrive her.. vet ikke helt hvorfor jeg skriver heller men jg kan bare ikke ha det sånn her mer.. har det vondt på alle mulige måter og føler ingen tar meg alvorlig når jeg sier at jeg er lei dette livet her.. hjelp.

[Lykkerusen]

kjære Ts<3 jeg vil gjerne få sende deg en klem.

jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver her, og jeg forstår at det må være grusomt for deg å ha det slik... Det å føle seg alene er vondt og dine venners kommentarer om at de har andre ting å tenke på har tydeligvis gjort slik at du føler at problemene dine ikke fortjener oppmerksomhet. Vet du hva TS? Det er feil. Du fortjener oppmerksomhet og omtanke. Du er ikke problemene dine selv om du har problemer..

Jeg vet det er vondt å ha angst, søvnproblemer og være deprimert.. Det er grusomt å våkne om morran og ike helt se poenget med livet fordi man er lei av å være ensom og lei av alt.

At du føler det er rotete hjemme og at du forfaller er nok bare følelser som kommer av det at du er deprimert.

Jeg håper du finner styrken til å komme deg ut av dette. Det er vanskelig, og jeg vil du skal vite at om du trenger noen å snakke med så kan du sende meg en pm:)