Er medisiner alltid løsningen?

[altflyter]

Jeg har tenkt mye på dette. Om man er deprmert, får man medisiner, om man har angst får man medisiner, litt hodepine eller feber så tar man en paracet.

Det som skremmer meg mest er at folk tar mye paracet om de f.eks har feber. Er så få mennesker klar over at feber (med mindre den nærmer seg 40), ikke er noe annet enn et tegn på at immunforsvaret virker?

Det skremmer meg også at det i større og større grad gis piller når folk har en normal sorgreaksjon på en hendelse (det være seg dødsfall, kjærlighetssorg osv..)

Er vi blitt så naive at vi tror at piller løser alle problemer? Selvfølgelig er det noen ganger den eneste løsningen, men ved lette forkjølelser som vil gå over av seg selv... trenger vi virkelig ta en pille mot det?

Flere og flere blir deprimert eller utbrent i samfunnet vårt, og jeg har inntrykk av at leger nærmest kaster antidepressiva og b.preparater etter oss, uten å egentlig lete etter roten til problemet. Piller (de aller fleste), fjerner bare symptomet, ikke det underliggende problemet.

Hvorfor er vi ikke mer kritisk til hva vi putter i oss?

Er det bare jeg som lar meg skremme av dette?

[Gjest TinaT]

Jeg er enig med deg - har mang en gang reagert på det samme.

Selv prøver jeg å unngå medisiner i størst mulig grad. Paracet bruker jeg maks 1 gang i året, som regel ikke det en gang.

Mistet min mor i veldig ung alder og jeg husker godt at man prøvde å "prakke" på meg beroligende piller den gang.. men jeg nektet å ta. På samme måte som jeg nektet å ta sovemedisin på sykehuset etter at jeg hadde født .. Den gang lå vi 5 personer på samme rom - i opptil 5 dager og søvnen ble minimal.

For meg er piller noe jeg tar den gang det måtte være helt nødvendig for å overleve ..

I det daglige har jeg mer sans for skikkelig kost, frisk luft og trening .. Dette er noe som har hjulpet meg til et bedre liv når jeg har vært langt nede. Og idag er jeg helt avhengig av å trene, gå turer og spise sundt.

[Miller]

Av og til er det løsningen. Medisinene min har reddet livet mitt, uten tvil. Jeg må gå på de resten av livet.

Utenom medisinene mot min bipolare lidelse, må jeg ha naproxen for ikke å svime av når jeg har menssmerter, og jeg setter veldig pris på migrenemedisinene mine.

Men selvsagt er ikke medisiner alltid løsningen. Jeg har stor tro på det å spise sunt, trene og sove skikkelig. Med tanke på terapi, tror jeg kognitiv adferdsterapi har svært god virkning mot angst og lette depresjoner.

[Miller]

Det du skriver om feber tror jeg forresten det er store uenigheter om innenfor legevitenskapen.

[altflyter]

Det du skriver om feber tror jeg forresten det er store uenigheter om innenfor legevitenskapen.

Feber er en del av kroppens naturlige forsvar mot infeksjoner og immunsystemet arbeider mest effektivt ved temperatur mellom 38 og 39 °C. Det er derfor ikke hensiktsmessig å ta febernedsettende legemidler ved moderat feber hvis du ikke er plaget av smerter eller har kraftig nedsatt allmenntilstand.

Det er i hvert fall det jeg har lært, men jeg har et åpent sinn, så kan du vise til en artikkel som sier noe annet?

[Cata]

Kommer an på. Jeg hadde i sin tid god hjelp av antidepressiva og ble frisk. For øyeblikket spiser jeg voltaren på grunn av en vond albue der verken varme eller trening eller massasje hjalp på smertene. Men skal prøve trykkbølgebehandling når jeg bare får time.

På den annen side så venter jeg i det lengst med å ta Paracet eller Ibux dersom jeg har bare vanlig hodepine eller influensa, og da de på sykehuset prøvde å "prakke på meg" resept på Palargin Forte etter en operasjon så ba jeg dem være så greie å rive i stykker resepten . Det var da nesten et døgn etter operasjonen og jeg hadde klart meg fint med et par Paracet etter jeg våknet opp fra narkosen. Da anså jeg det som lite sannsynlig at jeg kom til å trenge tyngre skyts senere.

Det som imidlertid skremmer meg nesten like mye er det evinnelige "kom deg ut og tren" som skal hjelpe på alt fra brukne bein til forstuet lilletå. Det er ikke alltid det "bare" er å trene vekk hva det nå enn er. Min fordums depresjon var av en slik art at ingen trening eller andre aktiviteter fikk bukt med den. (Jeg prøvde nemlig alle mulige triks før jeg gikk til det skritt å la meg medisinere.) Medisin virket i løpet av 3 uker, og etter jeg sluttet med medisinene så har jeg så langt ikke hatt et eneste tilbakefall.

Ergo blir det vel med medisinbruk som med det meste annet, det må brukes med vett og i rett dose til rett type sykdom.

[Gjest Gjest]

Nei, medisin er ikke alltid løsningen.

Nå har jeg medisin allergi, det svært få medisiner jeg kan ta.

Dette har tydeligvis vært en stor utfordring for mange leger, siden jeg har kroniske daglige smerter.

Er ikke så enkelt å "kaste etter meg" en haug med piller, så er de ferdig med den saken.

Det har visse fordeler har jeg merket. For siden de IKKE bare kan pøse på med tabletter, uten å gjøre noe som helst. MÅ de i mitt tilfelle undersøke hva ting er. Prøve å finne en løsning på det uten at det har med kun neddoping å gjøre.

Ofte er tabletter, bare en måte å dempe problemene på, legge lokk på det inntil videre. Det gjør som oftest ikke noe med selve problemet, bare utsetter det.

Stapper en i seg smertestillende og trener, kan det få katastrofale følger og en får flere plager. Dette er noe det virker som legene ikke er klar over,,, eller, rettere sagt, ikke bryr seg om. Det er en mye enklere løsning, krever mindre der og da (klar for neste pasient, ala samlebånd) En at legen faktisk må bruke litt tid på å finne ut av å gjøre noe mer.

Mange ender da opp med en hel mengde ekstraplager, slitasjer osv. de strengt talt ikke burde hatt i det hele tatt.

Enkelte medisiner kan fort bli en avhengighet. En MÅ ha de for å i det hele tatt eksistere (tror en) Virker ikke tablettene som forventet, økes dosen, ofte gang på gang. I mange tilfeller ender en med en svært lang periode med avvenning senere.

Tabletter kan også være med på å skjule problemer. Begynner en med smertestillende for å dempe en plage. Virker smertestillende på hele kroppen. Når en da senere får skader (mest sannsynlig slitasjer) andre steder, merker en ikke det, siden en allerede er neddopet fra før. Dermed blir slitasjen større før en oppdager problemet.

Av og til føler jeg meg faktisk heldig for at jeg ikke tåler så mye medisiner, av noe slag. Legen blir på en måte tvunget til å undersøke hva ting er. Siden jeg ikke tåler det meste av smertestillende, må vi finne andre løsninger på å roe ned smerter. Ofte har det vært behandling som i de aller fleste tilfeller ikke har noen bivirkninger. Det kan dempe noe der og da, kanskje en periode fremover også. Noe kan forsvinne helt. I svært mange av tilfellene er et sunt kosthold, riktig trening og aktivitet, tilpasset og styrt etter smertenivået det som har fungert aller mest.

Jeg har kroniske smerter, fra både skader, slitasjer, nerveskader, betennelser mm og klarer meg greit uten tabletter.

Det er en tankevekker for de som stapper i seg tabletter bare for litt smerter eller småplager som går over bare en tar litt tid til hjelp.

[Miller]

Feber er en del av kroppens naturlige forsvar mot infeksjoner og immunsystemet arbeider mest effektivt ved temperatur mellom 38 og 39 °C. Det er derfor ikke hensiktsmessig å ta febernedsettende legemidler ved moderat feber hvis du ikke er plaget av smerter eller har kraftig nedsatt allmenntilstand.

Det er i hvert fall det jeg har lært, men jeg har et åpent sinn, så kan du vise til en artikkel som sier noe annet?

Jeg husker bare at foreleseren i mikrobiologi sa det for en god del år tilbake, kan godt være at jeg husker feil. Skal se om jeg finner noe

[AnonymBruker]

Jeg tar ihvertfall aldri medisin mot feber. Får som regel 40 i feber kanskje en halv dag så blir jeg fort feber fri igjen. Tror det funker bedre enn å kvele feberen over flere dager.

Er også imot medisin mot angst og sorg. Har sett på nært hold at folk blir mye bedre av medisinfri behandling enn medisiner. Piller tar ikke bort problemet. Angst og sorg er ofte en naturlig reaksjon på ting. Det kan ikke bli sånn at vi ikke kan tåle noe her i livet. Det består av oppturer og nedturer.

Når det er sagt så er legene mye strengere på å gi ut kraftig medisin mot angst nå enn før i tiden. Psykiateren min anbefalte meg faktisk å heller ta en øl om det var helt krise , istedenfor at han gav meg Valium eller Sobril.

Anonym poster: b40920f32f9f0bea5cf45593379fa9b3

[Miller]

Jeg tar ihvertfall aldri medisin mot feber. Får som regel 40 i feber kanskje en halv dag så blir jeg fort feber fri igjen. Tror det funker bedre enn å kvele feberen over flere dager.

Er også imot medisin mot angst og sorg. Har sett på nært hold at folk blir mye bedre av medisinfri behandling enn medisiner. Piller tar ikke bort problemet. Angst og sorg er ofte en naturlig reaksjon på ting. Det kan ikke bli sånn at vi ikke kan tåle noe her i livet. Det består av oppturer og nedturer.

Når det er sagt så er legene mye strengere på å gi ut kraftig medisin mot angst nå enn før i tiden. Psykiateren min anbefalte meg faktisk å heller ta en øl om det var helt krise , istedenfor at han gav meg Valium eller Sobril.

Anonym poster: b40920f32f9f0bea5cf45593379fa9b3

Jeg er ikke imot SSRI, (antidepressiver), når det gjelder angst og sorg som har blitt til klinisk depresjon. Men valium, sobril og avhengighetsdannende sovemidler, det er jeg veldig skeptisk til. Noen leger skriver ut dette altfor lett!

[tøydokka]

alt med måte, men piller har faktisk løst mange problemer for meg; smertefull urinveisinfeksjon, paracet har lettet akutte smerter en del ganger, og jeg har fått en levelig dag istedenfor pine, sovemedisin har hjulpet meg til å holde ut lange fly- og togreiser(dødskjedelig å være våken..), og medisiner har reddet livet til mange av mine nærmeste. Medisiner er et gode, men må brukes med klokskap.

[Cata]

Jeg er ikke imot SSRI, (antidepressiver), når det gjelder angst og sorg som har blitt til klinisk depresjon. Men valium, sobril og avhengighetsdannende sovemidler, det er jeg veldig skeptisk til. Noen leger skriver ut dette altfor lett!

Og noen spiser det alt for lett også. Før jeg fikk "ekte" antidepressiva så prøvde legen å skrive ut innsovningstabletter og Sobril. Førstnevnte hjalp til en viss grad, bortsett fra at hovedproblemet mitt var at jeg våknet etter et par timers søvn. Så jeg sluttet å ta dem. Sobrilen prøvde jeg også - ca. en tablett. Den følte jeg ikke virket mot noe som helst så resten av pakken ligger faktisk i skapet enda. *note to self - ta med på apoteket for destruksjon*

[altflyter]

Hovedtanken min med dette innlegget er egentlig at jeg blir litt sjokkert over hvor fort leger skriver ut ssri f.eks. Dødsfall ol. er jo en naturlig sorgreaksjon, men jeg føler ofte at leger ikke klarer å skille mellom hva som er naturlig og hva som er av mer alvorlig art.

Det er på en måte blitt en sykdom å være lei seg i en periode. Det er klart mange kan utvikle en depresjon etter et traume, men da syntes jeg det hadde vært en bedre ide om de først begynte i samtaleterapi, og om det ikke hjalp kunne de vurdert medisiner. Syntes opplegget ofte blir litt bakvendt.

Går selv på mye medisiner, men det tok lang tid før jeg gikk med på dette, dvs. jeg prøvde alt annet først. Og da jeg ikke ble bedre, gikk jeg med på medisinering. Så generelt sett er jeg veldig skeptisk. Medisinene har hjulpet meg til å bli stabil, men som noen nevnte over her, så fjerner de ikke problemet. De legger lokk over dem slik at man kanskje vil ha lettere for å plukke problemene fra hverandre og håndtere dem litt mer gradvis så man ikke blir helt overveldet av dem. Men etterhvert bør man kanskje trappe gradvis ned.

I det lange løp, så er det faktisk naturlig å være lei seg, og at støtte på andre måter enn medisiner også kan hjelpe for mange.

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Hovedtanken min med dette innlegget er egentlig at jeg blir litt sjokkert over hvor fort leger skriver ut ssri f.eks. Dødsfall ol. er jo en naturlig sorgreaksjon, men jeg føler ofte at leger ikke klarer å skille mellom hva som er naturlig og hva som er av mer alvorlig art.

Det er på en måte blitt en sykdom å være lei seg i en periode. Det er klart mange kan utvikle en depresjon etter et traume, men da syntes jeg det hadde vært en bedre ide om de først begynte i samtaleterapi, og om det ikke hjalp kunne de vurdert medisiner. Syntes opplegget ofte blir litt bakvendt.

Går selv på mye medisiner, men det tok lang tid før jeg gikk med på dette, dvs. jeg prøvde alt annet først. Og da jeg ikke ble bedre, gikk jeg med på medisinering. Så generelt sett er jeg veldig skeptisk. Medisinene har hjulpet meg til å bli stabil, men som noen nevnte over her, så fjerner de ikke problemet. De legger lokk over dem slik at man kanskje vil ha lettere for å plukke problemene fra hverandre og håndtere dem litt mer gradvis så man ikke blir helt overveldet av dem. Men etterhvert bør man kanskje trappe gradvis ned.

I det lange løp, så er det faktisk naturlig å være lei seg, og at støtte på andre måter enn medisiner også kan hjelpe for mange.

Jeg ser flere av dere skriver at man skal prøve alt annet enn medisiner først, men det er da ikke så rart at mange velger å prøve medisiner fra dag 1, istedet for å vente i flere måneder, og opp til flere år (slik jeg gjorde) for å prøve ut behandling som ikke innebærer medisiner? Er ventetid på det meste, vet dere.

[Cata]

Det er på en måte blitt en sykdom å være lei seg i en periode. Det er klart mange kan utvikle en depresjon etter et traume, men da syntes jeg det hadde vært en bedre ide om de først begynte i samtaleterapi, og om det ikke hjalp kunne de vurdert medisiner. Syntes opplegget ofte blir litt bakvendt.

Jeg er i prinsippet enig med deg i at det blir feil å sykeliggjøre "vanlig sorg" sånn helt uten videre. Det er tross alt en normal del av livet.

På den annen side er jeg uenig i at samtaleterapi skal være det eneste saliggjørende. Det virker for noen, ikke for alle og jeg tror det er ufattelig mange dårlige terapeuter der ute. Jeg prøvde, og det eneste psykologen og jeg var enige om var at jeg ikke hadde noe utbytte av samtalene med henne. Hun prøvde å sykeliggjøre meg enda mer enn det som faktisk var tilfellet, ved å dytte på meg fordums traumer som jeg selv har et rimelig avklart forhold til i dag. Om man har hatt enkelte småtraumatiske opplevelser som barn, så er det faktisk ikke sånn at alle drasser dem med seg videre, uansett hvor gjerne psykologene skulle ønske det.

Det jeg kunne trengt var et "verktøy" for å håndtere hodet mitt der og da.

Medisiner ble det verktøyet.

[altflyter]

Jeg ser flere av dere skriver at man skal prøve alt annet enn medisiner først, men det er da ikke så rart at mange velger å prøve medisiner fra dag 1, istedet for å vente i flere måneder, og opp til flere år (slik jeg gjorde) for å prøve ut behandling som ikke innebærer medisiner? Er ventetid på det meste, vet dere.

Jeg ser den tanken. Det er kanskje derfor dette er et mye omdiskutert dilemma. Mange, meg selv inkludert trengte medisiner for å bli litt bedre, men jeg syntes ofte legene burde gått inn i problemet i hvert fall en time eller to før de kaster piller etter deg. Å gå å vente i uker/måneder på hjelp, blir så klart feil det og. Jeg tror at mer kunnskap rundt psykiatri og (ikke minst!) Mer bevilgning av penger slik at hver kommune kan ha et tilbud til de som sliter, uten at de skal måtte vente i mange år før de får hjelp.

Selv begynte jeg å slite allerede som 13-åring, men jeg fikk ikke hjelp før jeg ble innlagt som 20-åring. Bedre tilbud til ungdom kunne nok også vært en god ting slik at man slipper at det går så langt at man trenger medisiner. Jo tidligere folk får hjelp, jo mer sannsynlig er det at de får bedring fort. og dermed hadde man sluppet medisindilemmaet. men jeg lever vel i utopia....

Jeg er i prinsippet enig med deg i at det blir feil å sykeliggjøre "vanlig sorg" sånn helt uten videre. Det er tross alt en normal del av livet. På den annen side er jeg uenig i at samtaleterapi skal være det eneste saliggjørende. Det virker for noen, ikke for alle og jeg tror det er ufattelig mange dårlige terapeuter der ute. Jeg prøvde, og det eneste psykologen og jeg var enige om var at jeg ikke hadde noe utbytte av samtalene med henne. Hun prøvde å sykeliggjøre meg enda mer enn det som faktisk var tilfellet, ved å dytte på meg fordums traumer som jeg selv har et rimelig avklart forhold til i dag. Om man har hatt enkelte småtraumatiske opplevelser som barn, så er det faktisk ikke sånn at alle drasser dem med seg videre, uansett hvor gjerne psykologene skulle ønske det. Det jeg kunne trengt var et "verktøy" for å håndtere hodet mitt der og da. Medisiner ble det verktøyet.

Det er desverre mye dårlige terapeuter. Jeg var også ute for en psykolog som rett og slett gjorde meg så dårlig at jeg trengte innleggelse. Der kunne løsningen vært å gjøre det lettere å bytte behandler. Kanskje slik som fastlegeordningen... at man kan bytte behandler på nett. Hvis man ikke matcher med behandleren sier det seg selv, at det kan gjøre vondt verre.

Men jeg syntes uansett at behandlere burde bli flinkere til å presentere de ulike valgmulighetene man har når man blir syk, og ikke bare slenge det første og beste de kommer på, over hodet på deg.

Det er som du sier... Ikke alt passer for alle.

[Gjest Badebuksa]

Jeg skjønner at det retoriske spørsmål, men jeg fikk lyst:

NEI.

[altflyter]

Jeg skjønner at det retoriske spørsmål, men jeg fikk lyst:

NEI.

[altflyter]

Jeg skjønner at det retoriske spørsmål, men jeg fikk lyst:

NEI.

[FruLuna]

Tja. I mange tilfeller er medisin løsningen. Antibiotika, cellegift, antirevmatika, insulin, astmamedisiner o.l. er eksempler på dette.

Men jeg skjønner at du egentlig tenker mest på medisin som brukes mot psykiatriske diagnoser og smertestillende, beroligende og slike ting. Det er ikke alltid løsningen, men ofte er det et viktig middel for at annen, ikke-medikamentell behandling skal kunne virke. F.eks. vil mange trenge smertestillende for å kunne motta fysikalsk behandling eller fysioterapi, eller for å kunne trene og bevege seg. Mange med alvorlig depresjon trenger antidepressiva for å bli mottakelig for samtaleterapi eller lignende.