Hater angsten min! Må ha ut litt frustrasjon..

[AnonymBruker]

Årh! Som jeg hater den dumme angsten! Vi skal ha konfirmasjonen til lillebror neste helg, og nå mangler det bare pynt og noe mat å handle inn. Jeg hjelper mye til fordi mamma er også syk. Konfirmaten ønsket seg noe spesiell bordpynt så siden vi fikk vite det i går tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på et loppemarked som er 10min å gå unna meg i dag. Jeg hadde først tenkt til å be mannen bli med meg, men han har jo drukket i hele natt og det er ikke lenge siden han gikk og la seg så den faller bort! Så sitter jeg her da og lurer på om angsten er like sterk om jeg går med solbriller? Nå klippet jeg meg ganske drastisk i går så det skal ikke være like lett å kjenne meg igjen, men hvor dumt er det ikke å gå med solbriller i regnet og inne? Så sitter jeg her og lurer på om jeg har noen jeg er trygg på i nærheten og det har jeg jo ikke. Er ei jeg kunne spurt, men hun skal på jobb. Moren min og tanten min er jeg trygge på, men de bor så langt unna så er litt kort varsel nå. Jeg har liksom ingen trygge personer rundt meg jeg kan spørre. Noen som vet om angsten og kan få meg bort om angsten kommer.

Hvorfor kan jeg ikke bare dra opp dit? Sette meg i bilen og kjøre opp? Fordi jeg kommer meg jo ikke ut av bilen når jeg ser folkemengden. Det kan ikke være flere enn at jeg kan holde styr på hvem de er og hvor de er. Er det flere enn det så kan jeg bare glemme å dra. Og hva er sjansen for at det er maks 20 mennesker på et loppemarked? Jeg hater at jeg blir sittende i leiligheten og bare se ut av vinduet. Drømme om livet der ute... Lørdager og søndager er angsten værst for da har de fleste fri.

Jeg får behandling for angsten min, men akkurat nå kjenner jeg hvor mye jeg ønsker at den skal forsvinne! Jeg har så lyst til å bare pushe meg og gå dit, men hva gjør jeg om jeg møter på en av de mange jeg ikke vil møte? Det tør jeg ikke tenke på for kriseplanen min går ikke dit. Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne ringe og gi 100kr for å følge meg rundt når jeg har ting jeg skal gjøre.

Nei, måtte få ut litt frustrasjon. Dette er ikke et ålreit liv, hvertfall ikke når man er i begynnelsen av 20åra. Men jeg skal kjempe! Du vinner ikke over meg dumme angst!

Anonym poster: ba460c28e3989f4234114aa2ef94ea9f

[AnonymBruker]

Huff da! Jeg føler med deg. Jeg er 21 og har hatt angst en stund. Jeg liker ikke å gjøre ting alene, men her i livet må man av og til gjøre ting alene!

Tror ikke jeg har noen gode råd, men jeg jeg prøver alltid å stille med spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" og hvis du svarer ærlig: "ingenting". Prøv å tenk mindre, det er ihvertfall mitt problem; overanalysering av situasjoner

Jeg håper du blir bedre! Bare ta en dag av gangen

Anonym poster: 1c611f28447a5c3f6de52350f83bf6f5