Thinspiration og spiseforstyrrelser, hvem har skylda?

[Gjest vilma2000]

I dag har Tiger Garté skrevet en kronikk i Dagbladet om thinspiration og slankepresset kvinner opplever i dagens samfunn. http://ipad.dagbladet.no/2013/04/29/kultur/debatt/debattinnlegg/26907011/

Kronikken har flere gode og viktige poeng, som f.eks at motebransjen står med mye av ansvaret for at dagens jenter higer etter et syltynt ideal. Men det er en ting jeg enda har til gode å se i slike kronikker og artikler. Hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dagens mødre og deres slankehysteri???? Jeg er i dag 23 år gammel, slank og i god form. Men hver gang jeg ser meg i speilet tenker jeg "fy faen så feit". Hver gang jeg spiser karbohydrater og/eller fett, så får jeg en dårlig følelse, og det er rett og slett ikke verdt å spise den poteten, den sausen, den isen. Jeg forbinder ikke mat med kos i det hele tatt, med mindre det er en stekt kyllingfilet da. For det lærte jeg hjemme, at kyllingfileet, det kan man spise. Uten skinn.

Min mamma vet nok ikke hvor mye hun påvirket døtrene sine med all den slankepraten hun trodde vi ikke hørte på. Selv om vi bare var 8-9-10 år fikk vi jo med oss da mamma og tante satt og snakket om slanking. Snakket om at naboen var tjukk, og at kusinen deres var tynn og fin. "Og de skinnbeina da!"... "Har du prøvd Grete Roede nå?", "Jeg må gå ned noen kilo før sommeren". Det er verdt å merke seg her at både mamma og tante var slanke, sunne damer og de sa aldri dette direkte til oss.

Poenget mitt med dette er at vi kvinner har et ansvar overfor den yngre generasjonen. Vi har et ansvar for at de får et sunt forhold til mat og at de skal slippe å høre på voksenprat. For voksenpraten er det mest interessante å høre på, og barn tar det foreldre sier for god mager fisk. Ja, motebransjen har noe av skylda. Ja, syltynne popstjerner og radmagre skuespillere har noe av skylda. Men den største påvirkningen, den kommer fra mor! Så kjære norske kvinne, slutt å prat om slanking mens barna hører på!

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 år, og må si at jeg sliter med det i forhold til kropp. Er 164 høy og veier 49,5 kg. Føler at uansett hvor mye jeg går ned så er jeg "stor". Når jeg veide 54 kg så var jeg heller ikke fornøyd, og nå er jeg nesten 5 kg mindre, og er forsatt ikke fornøyd. Har nok insett at det er muskler jeg må få meg, og ikke bare gå ned i vekt. Mat er ikke kos for meg. Får egentlig bare dårlig samvittighet når jeg spiser, selv om jeg elsker mat over alt på jord. Slitsomt ja..

Anonym poster: 0e75d9b48d7584bf1639c817e1cbc2d7

[Gjest Gjest]

Jeg tror både mor og far har mye av ansvaret for datterens selvbilde. Men ikke bare det. Også gutter blir påvirket av foreldrenes kvinnesyn. Vokser man opp med en mor som bare tenker på å være tynn, og en far som hater overvektige kvinner, er det kanskje ikke så rart at så mange gutter er bøllete og frekke overfor ikke-tynne jenter. De vokser jo opp med å tro at kun superslanke jenter/kvinner fortjener respekt/har en verdi - og at det er helt greit å mobbe jenter som ikke oppfyller skjønnhetsidealet.