Angst og livsstil

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ganske lost om dagen. Jeg har hatt problemer med angst siden 18 års alderen , og er nå i midten av tyve årene. Jeg fikk ganske plutselig sosialangst og panikkangst. Har igjen nådd en bunn. Jeg har nettopp mistet min andre flotte kjæreste og absolutte bestevenn pga. angstproblemene mine. Det som har felt begge forholdene mine er at jeg ikke har vært nok i selskap o.l med svigersfamiliene. En jævlig dum ting egentlig. Så da sitter jeg her alene igjen og føler meg skikkelig stuck.

Jeg synes kampen mot angsten er fryktelig tung og ensom. Jeg har igrunn jobbet systematisk over flere år for å komme dit jeg er i dag , og har lagt ned enormt med arbeid , men jeg kommer meg ikke videre og det er vondt å ikke strekke til. Spesielt når man mister kjæresten fordi man ikke har bra nok helse.

Dagene er fryktelig ensomme spesielt nå som kjæresten har flyttet ut . Jeg har forsåvidt mange gode venner og stort nettverk , men få som har tid til å være sosial på hverdagene.De aller fleste har lange dager på kontoret . Jeg kan nå gå i dagevis uten å prate med noen utenom via sosiale medier. Så da blir jeg gående alene her i leiligheten min . Synes nesten det er skamfult å gå ut før kl.16 også i tilfelle jeg møter kjentfolk. Det eneste meningsfulle jeg gjør på dagtid er joggeturer og hjemmetrening. Jeg kjenner heller ingen andre som ikke jobber. Når helgen kommer er det somregel drikking med venner. Føler meg på topp da siden alt av angst forsvinner etter noen kalde. Føler nesten det er det siste jeg virkelig mestrer og har glede over å gjøre. En litt skremmende tanke.

Ellers prøver jeg å få hjelp til å skaffe praksisplass via nav , men de har så mye å gjøre at det har dradd ut i flere mnd'er nå. Av behandling er det en samtale med psykolog hver 14. dag. Jeg synes tilbudet her er altfor dårlig.Det er så mye jeg vil oppnå her i livet . Jeg har mål og drømmer.. Vil ta utdannelse , men jeg klarer ikke å ta kampen mot angsten alene uten støtte og hjelp og føler tiden min er i ferd med å renne ut. Jeg er redd for å bli for satt i den situasjonen jeg er i nå , og at jeg skal bli verre igjen. Hullet i CV'en begynner å bli stort , og jeg føler jeg sakte men sikkert blir dradd mot uførhet , enslighet og fattigdom. Et liv jeg ikke vil leve. Føler potensialet mitt er så enormt mye mer.

Noen som har noen tips, råd eller erfaringer? Måtte bare lufte hodet litt her.

Anonym poster: 9cf9ad485cbaf2c19cb8b7c4218ee1c5

[Gjest Londra]

Kan du be om en annen psykolog/psykiater?

En dag i uken også høres lite ut.

Kommer ann på hvor du bor, men det er mulig å gå til psykiatere med privat praksis, du får det gratis etter egenandelen er nådd.

Får du i deg den næringen du trenger? Vitaminer, mineraler, fett?