Jeg syns "den rette" er et rart begrep

[AnonymBruker]

Tenkte nettopp på dette når jeg så en tråd om "den rette". Det er jo en vanlig ting å si om den man er sammen med, eller en man kanskje er på tur å innledet et forhold til. "Han er den rette for meg".

Jeg syns det er en merkelig ting å si. Hva menes med "den rette"? Er det én person som skal være "den rette" for evig og alltid? De færreste forhold varer evig, så da må det i så fall være en som er riktig akkurat nå, i dette tidspunkt.

Jeg var sammen med en mann i over 5 år. Når jeg møtte han var han "den rette", men nå som det er slutt er han jo ikke det lenger. Nå er han bare en fyr jeg tilbragte mye tid sammen med. Nå er han eksen min. En jeg ikke har noe forhold til i det hele tatt. Han er definitivt ikke "den rette". Regner med at det snart vil dukke opp en ny. Er denne mannen også "den rette"?

Anonym poster: 3589ecc2db43b8d242614d65674bc3d0

[Cuckold]

Jeg har ingen tro på at det finnes en bestemt person der ute som liksom skal være den eneste man kan ha evne til å leve i et livslangt forhold til, jeg tror sånn sett begrepet "den rette" kan være litt misvisende og bygge opp under en myte som gjør at folk føler at de leter etter nåla i høystakken. Men jeg er ikke enig i at det ikke går an å finne en man kan dele livet med, seriemonogamiet er ikke den eneste løsning.

Les hva jeg skrev i tråden

Seriemongamiet: når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=631315

Jeg siterer:

Du har nok rett i at de fleste forhold ender med brudd, men det gjelder så vidt jeg vet ennå ikke de fleste ekteskap. Statistisk sentralbyrå kan fortelle at prosentdelen oppløste ekteskap ser ut til å ha stabilisert seg på rundt 45 %.

http://www.forskning...008/juni/184421

Det betyr jo faktisk at de fleste ekteskap varer til døden skiller partene ad. Selv om det ikke er så veldig oppløftende tall, er det tross alt litt bedre enn man skulle tro, for av og til kan man jo nesten få det inntrykk at alle i vår tid praktiserer seriemonogamiet, at voksenlivet bare er en forlengelse av ungdommens fra-blomst-til-blomst-runddans, at kjærligheten ikke handler så mye om vilje, men avgjøres av om man fortsatt er like forelsket og om forholdet er en overskuddsbedrift der man får mer ut av forholdet enn man gir.

Det er en kynisme i kulturen på dette området som ikke tiltaler meg, jeg må innrømme at jeg lengter litt tilbake til tiden da mennesker ga hverandre sitt ord og hadde evne til å stå ved det og der kjærligheten var å dele livet med et annet menneske. For det er stor forskjell på å gå gjennom livet som to og å leve livet alene, men med ulike kjærester man bytter ut med ujevne mellomrom. Det siste er en type liv jeg ikke ønsker meg.

[Cosette]

Ja, for oss som ikke tror på noen forutbestemt skjebne er det klart at "den rette" er et ganske meningsløst begrep. Det finnes ikke én riktig partner, bare en rekke mennesker vi opplever som mer tiltrekkende og mer kompatible med oss enn andre. De fleste av disse menneskene vil vi aldri møte, men noen av dem møter vi og opplever som den eller disse "riktige". Sannsynligvis vil det alltid finnes noen der ute i den vide verden vi ville opplevd som enda bedre, men for den forelskede er det jo som kjent sånn at den man har sterke følelser for i øyeblikket forekommer en som den eneste ene. Heldigvis, ellers ville det jo vært umulig å slå seg til ro og være tilfreds.

Så kan man jo også diskutere om vi skaper den rette ved at vi ved å tilbringe lang tid med et menneske "vokser sammen" på et vis, og at kompabiliteten bare øker i takt med tilknytningen. At den store kjærligheten og "den rette" er noe vi aktivt lager, ikke bare noe som treffer oss plutselig - og når vi av en eller annen årsak "vokser fra hverandre" igjen og bryter tilknytningen til hverandre forsvinner også forestillingen om personen som "den rette" som dugg for solen. Det er rart med det, men så snart du slutter å elske noen, virker følelsene du engang hadde for personen brått tåpelige og rare å tenke tilbake på. I alle fall har jeg opplevd det slik.

Jeg vil også signere Cuckold i det han sier om skaden myten om "den rette" kan gjøre. Jeg tror nok mange tror at å møte en slik "riktig" person liksom er nok, og går det ad dundas, så var han eller hun ikke en slik "riktig" allikevel. De innser ikke at å møte noen man opplever som tiltrekkende og kompatibel kun er et godt utgangspunkt, så kommer alle de utfordrende kompromissene og oppdagelsene om hverandres virkelige personlighet man simpelthen er nødt til å takle om man ønsker en livslang kjærlighet.

Endret 28. april 2013 av Cosette

[amonyn]

Begrepet "den rette" for meg er en man orker å leve sammen med til døden skiller dere ad. En slik en har jeg aldri møtt og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller.

[AnonymBruker]

Tja, jeg tror på "den rette", men at det kan være litt tilfeldig hvem som blir det.

Det er nok mange menn der ute som kunne vært den rette for meg, men siden jeg er monogam er det bare en person som kan være den rette, og hvis vi lever sammen til døden skiller oss ad (uten nødvendigvis å være gift) så ser man at dette var den rette. Man lever her og nå, og min kjære er den rette for meg. Vi har ingen garantier, men vi er overbeviste om at vi to kommer til å bli gamle sammen. Om det viser seg at vi tar feil, ja da var vi ikke rette for hverandre likevel. Om det viser seg at vi har rett så er det beviset på at vi var rette for hverandre.

Så det jeg på en kronglete måte prøver å komme fram til er at man kan føle at noen er "den rette" i nuet, men det er først når livet er nærmer seg slutten at det blir beviselig sånn. Men selvsagt, man kunne jo risikert å aldri møtt denne personen, og da hadde nok en annen blitt den rette. Så tilfeldigheter og kjemi er vel avgjørende. Men så er det så vanvittig mye mer romantisk å se på sin kjære som "den rette" istedet for "kanskje en av mange riktige".

Anonym poster: 83283f3f9fa62e3e71bef98c76d1351b

[Dullum]

"Den rette" i seg selv er et religiøst ladet begrep og er derfor bare tull i sin snevreste betydning.

Like fullt ville jeg selv brukt det om.....ja, en person jeg kunne levd livet ut sammen med. Jeg har ingen tro på at dette akkurat er EN forutbestemt person. Dessuten vil "den rette" alltid være forskjellige personer avhengig av hvor man befinner seg i livet etc.

[Gjest Jon Snow]

Med tanke på at folk ser ut til og treffe den rette flere ganger. Så er det et idiotisk begrep

[Gjest Hjordis]

Jeg har hørt et sted at man må ha 5-6-7 rette for å vinne...

Men ja det originale begrepet er vel litt ute på dato. Men mennesker forandrer seg hele tiden. Så i mine øyne er den rette noe som vil forandre seg i lik grad. Dermed muligens ikke være samme personer over tid.

[Blod]

Det er vel den rette i øyeblikket og i en (lang) stund framover. Trenger ikke være for alltid. Men noen ganger er det jo det

For alle vokser, utvikler seg og får nye både små og store erfaringer i livet. Det kan gjøre at man endrer seg, og at man mener at man ikke lenger passer sammen og er "den rette" for hverandre. Men man var det i begynnelsen

Endret 28. april 2013 av Blod

[Avalon]

Jeg tror det heller er slik at det er flere "rette", fordi folk forandrer seg og de vokser.

Noen kan man vokse sammen med enten en kort tid eller lengre, så vil man vokse fra hverandre. Kanskje ikke vokse så mye at man ender forholdet, men.

Folk er jo også på forskjellige stadier i livet. Så jeg tror man finner "den rette" for det stadiet man selv er i. Så vokser man enten sammen, eller fra hverandre.

[Sommee]

Begrepet "den rette" for meg er en man orker å leve sammen med til døden skiller dere ad. En slik en har jeg aldri møtt og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller.

Har møtt et par av de, og har jo hatt mange fine år, selv om det ikke holdt helt inn.

Men jeg har trua. Man må ha det.

Endret 29. april 2013 av Sommee

[Gjest Crazycatlady]

Den rette, sjelevenn og alt sånn er bare bullshit. Det finnes ikke bare en rett for en, det finnes flere, og om man faktisk klarer å leve sammen resten av livet så er man veldig heldig. Tror det er flere ting som spiller inn da: om man er villig til å jobbe med forholdet og om man vokser sammen eller om man vokser fra hverandre. Man forandrer seg jo og selv om en er rett i dag, så betyr det ikke at den personen er det i dag.

Nei, jeg tror ikke noen er ment til å være sammen og sånt, men det er lenge siden jeg sluttet å leve på en rosa sky

[Gjest Gjest]

den rette kan jo være hvem som helst. ungdomskjæresten og mannen din den dag i dag. det som er rett nå er ikke nødvendigvis rett om 10 år. exen min var den jo den rette så lenge jeg var sammen med han. men min nåværende er rett for meg nå.

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt et sted at man må ha 5-6-7 rette for å vinne...

Ja, i Lotto!

[Miller]

Den rette for meg er når du finner en mann du er overbevist om at du skal tilbringe resten av livet med Jeg tror ikke på at det kun finnes en som er din sjelevenn, men jeg tror at noen personer passer bedre sammen enn andre, og at man må tro fullt og helt på at dette kommer til å fungere for å få et lykkelig ekteskap som kan fungere for alltid.

[RoH]

Snakket med naboen i går. Han er 83 år gammel. Kona hans døde i for et år siden. Han hadde bare hatt en kvinne i hele sitt liv. Han savner henne veldig.

[AnonymBruker]

Den rette for meg innebærer at jeg har en gjennomgående god følelse for forholdet - for at det gjør meg godt/at ting funker, at det er gjensidig, at vi kommuniserer så godt at det ikke oppstår for mye misforståelser, krangler, bekymringer osv. Mulig jeg er en særing, men jeg følte ikke at eksen min var den rette da jeg ble sammen med ham. Jeg likte ham, var tiltrukket, og følelsene ble absolutt sterkere etter hvert, men jeg hadde alltid en usikkerhet i meg som ikke ga seg før det ble slutt. I andre tilfeller har jeg vært forelska og "sikker" på at jeg hadde møtt en jeg kunne dele livet med, men så har det bare falt helt i fisk etter kort tid fordi vi viste oss å være for forskjellige (eller noe sånt Magefølelsen for ham jeg er sammen med nå er bare god, og etter hvert som forholdet har utviklet seg får jeg hele tiden bekreftelser på at det er "den rette".

Jeg har faktisk ikke opplevd det sånn før... Men for all del: jeg tror heller ikke det bare er én person som er den rette, det er nok mange (eller en del) man kunne hatt det like fint med. Og at noen kan være rett på et sted i livet, mens en annen er det senere, er også helt naturlig, tenker jeg. Samtidig tenker jeg at den følelsen av at man har møtt en alt føles rett med er en sterk motivasjon for å ta vare på det forholdet, jobbe med det, akseptere, gi av seg selv - og da er jo grunnlaget der for et langvarig, kanskje livsvarig forhold.

Anonym poster: 7467498c4143e215c435f6b170c07724

[Gjest MamaQuilla]

«Den rette« er den du bestemmer deg for å satse på.

[Gjest Gjest]

«Den rette« er den du bestemmer deg for å satse på.

Signerer

[Cuckold]

Tja, jeg tror på "den rette", men at det kan være litt tilfeldig hvem som blir det.

Det er nok mange menn der ute som kunne vært den rette for meg, men siden jeg er monogam er det bare en person som kan være den rette, og hvis vi lever sammen til døden skiller oss ad (uten nødvendigvis å være gift) så ser man at dette var den rette. Man lever her og nå, og min kjære er den rette for meg. Vi har ingen garantier, men vi er overbeviste om at vi to kommer til å bli gamle sammen. Om det viser seg at vi tar feil, ja da var vi ikke rette for hverandre likevel. Om det viser seg at vi har rett så er det beviset på at vi var rette for hverandre.

Så det jeg på en kronglete måte prøver å komme fram til er at man kan føle at noen er "den rette" i nuet, men det er først når livet er nærmer seg slutten at det blir beviselig sånn. Men selvsagt, man kunne jo risikert å aldri møtt denne personen, og da hadde nok en annen blitt den rette. Så tilfeldigheter og kjemi er vel avgjørende. Men så er det så vanvittig mye mer romantisk å se på sin kjære som "den rette" istedet for "kanskje en av mange riktige".

Anonym poster: 83283f3f9fa62e3e71bef98c76d1351b

Jeg følger deg et stykke på vei, men jeg synes det du sier minner litt om de som ikke vil kalle seg ateister fordi man ikke har noe endelig bevis på at det ikke finnes en Gud. Men saken er jo at de som tror på Gud heller ikke har noe endelig bevis, og likevel kaller de seg troende. Hvis ateisme bare defineres som at man ikke tror at det er noen Gud (ikke at man har bevist det) burde det være like kurant å kalle seg ateist som troende. Men mange ser ut til å tro at det kreves mer i form av bevis av en ateist enn av en som tror på en guddom, og derfor har det blitt populært å kalle seg agnostiker. En slags intellektuell overforsiktighet, men bare på den ene side, hos de som ikke tror.

Tilsvarende her: Det er selvsagt formelt sett riktig at man aldri kan vite med sikkerhet hva fremtiden vil bringe, man kan forandre seg. Men samtidig føler jeg at vi lever i en tid da vi overkommuniserer denne faren og det nærmest blir en selvoppfyllende profeti. Vi lever i en kultur der vi lærer at vi er våre følelsers slaver, i hvert fall akkurat i forhold til kjæresten. Vi er opplært til å tenke at den lunefulle forelskelsens svingninger og skiftende retning skal være kompassnålen som til enhver tid forteller oss hvem det er rett å være sammen med. Dermed blir vi litt om forvokste ungdommer, bare at forholdene varer noen år i stedet for noen uker eller måneder slik de ofte gjør i tenårene.

Jeg vil slå et slag for kjærligheten som er valgt og til en viss grad holdt fast gjennom viljen, og dermed for muligheten til å gi et løfte for livet. La meg spørre deg: Vil du alltid elske barnet ditt? Mange av oss vil svare et ubetinget ja på dette, det er ikke alle som vil ta forbehold om at barnet ikke skal gjøre noe fryktelig eller at man selv kan forandre seg så fundamentalt at man slutter å elske barnet. Det er med andre ord mulig å elske noen og vite at man vil fortsette med det. Fordi man har bestemt seg for det, fordi man har bestemt at dette ikke en betinget kjærlighet, en kjærlighet som kommer med forbehold og en pris, men at man elsker den andre fordi man en gang har tillatt seg å knytte sin kjærlighet til denne.

Personlig synes jeg det er noe trist over en måte å leve på der man går gjennom livet enslig med skiftende kjærester som man bare holder sammen med så lenge forholdene føles som overskuddsbedrifter, jeg ønsker meg et forhold der vi kan gi hverandre et løfte for livet og med det mene at vi faktisk skal holde sammen i både gode og onde dager. I våre dager vil jo mange mennesker ha en mer forpliktende og stabil kjærlighet til sine barn, sine søsken og sine foreldre, til slekt og nære venner enn til kjæresten. Siden kjæresten er den ene som blir byttet ut med ujevne mellomrom, mens kjærligheten til de andre består.

Jeg ønsker å gå gjennom livet som to i stedet for som en, for meg er dette å foretrekke fremfor et liv der jeg hele tiden spør meg om forholdet er en overskuddsbedrift (noe jeg jo aldri gjør i forhold til mine barn eller foreldre), om jeg får mer igjen enn det jeg putter inn. Denne forretningstankegangen og ideen om at vi er våre følelsers slaver er nok litt av forklaringen på at de livslange forhold i vår tid har blitt mer sjeldne. Jeg fordømmer ikke de som vil ha det slik, jeg ønsker bare å få frem at det ikke er den eneste mulighet, at det ikke er mangel på rasjonalitet eller dårskap og tankeløshet å velge et forhold der man vet at man vil fortsette å elske den andre. I hvert fall så lenge den andre vil ha deg.

Endret 29. april 2013 av Cuckold