Forklare barn depresjon

[Holar]

Hei.

Jeg ønsker å prøve å forklare barna mine at mamma har en depresjon. Hun har hatt det i flere år, men blir nå behandlet.

Derfor har jeg begynt litt på en historie for å forklare det. Barna er 6 og 8 år.

Jeg ønsker tilbakemeldinger på om jeg har truffet rett, og om dette kan brukes av andre. Vi har i vår vennegjeng minst to mødre til med depresjoner.

Et lite sultent dyr

Denne historien handler om to barn, og den handler om mammen deres og litt om pappaen deres.

Noen ganger ville ikke mammaen deres ha kos. Andre ganger ville hun ikke at de skulle sitte på fanget hennes, selv om de hadde lyst til det.

Når mamma ikke ville ha kos eller ha barna på fanget sitt, så ble barna lei seg.

Noen ganger gjorde de også litt dumme ting fordi de ble lei seg.

Andre ganger var mamma kjempesnill og leket og sang, leste nattahistorier og koste mye med barna sine.

Men hvorfor var ikke mamma slik hele tiden?

Det kommer av det at inne i mamma er det et lite dyr. Ikke et ordenlig dyr, men vi kan jo late som.

Det dyret heter depresjon, og det betyr å være trist inne i seg.

Dette dyret lever av de gode følelsene. Det spiser opp glede, nærhet, kos, lykke og alt annet som gjør mamma glad.

Noen ganger så sover dyret i mange dager, andre ganger er dyret våkent og spiser opp de gode følelsene til mamma.

Noen ganger er mamma trist inne i seg.

Da kan det være at dette lille dyret har gjort det slik at mamma tror hun ikke er en snill og god mamma. Hun kan føle inne i seg at hun gjør noe som er galt, og så blir hun lei seg.

Det dumme dyret gjør også slik at mamma ikke klarer å ta imot gode følelser, slik som å bli trøstet.

Å ha et slikt dyr inne i seg er slitsomt. Det gjør at mamma ofte er veldig trøtt på morgenen. Hun må sove lenger enn deg og meg for å klare å våkne.

Noen ganger så klarer mamma ikke å leke eller kose med barna sine. Det er ikke fordi hun ikke vil, men fordi dyret gjør slik at mamma ikke klarer å gjøre det den dagen.

Noen ganger så blir mamma redd inne i seg. Det er det dumme dyret igjen. Men siden mamma er voksen forsøker hun å ikke vise det. Og da bruker hun opp noe av de gode og lykkelige følelsene på å ikke vise at hun er redd.

Når det dumme dyret er ordentlig sultent, så kan mamma plutselig føle ingenting inne i seg.

Det er som om dagen er blitt til natt, sommer og sol har blitt til vinter og snø.

Før var dyret mye sterkere inne i mamma, men legen har gitt mamma medisiner. De gjør så dyret ikke er like sterkt hele tiden.

Barna liker best når dyret sover, og medisinene gjør at dyret sover mer.

Nå har denne historien handlet om de to barna og mammaen deres. Jeg sa visst at den handlet litt om pappaen også.

For siden det lille dyret ofte gjør at mamma ikke orker så mye, så må pappaen gjøre mer. Da blir han også sliten, og noen ganger orker ikke han heller så mye.

Det som er veldig viktig å huske, vet dere hva det er?

Det er at mammaen og pappaen elsker barna sine.

[Gjest Martine]

Jeg vet ikke - men jeg synes det blir litt "overkill".

Skal man virkelig involvere så små barn i foreldrenes psykiske problemer?

Barn har ikke bedt om å bli satt til verden og jeg synes de skal beskyttes mot foreldrenes skiftende humør.

Få skikkelig hjelp heller slik at humøret blir mer stabilt ...

[AnonymBruker]

Var litt uklart om det er mor til barna som er deprimert, eller om det er bestemoren? Der barn blir påvirket av depresjonen, anbefales det åpenhet, men informasjonen må tilrettelegges barnas alder. Jeg er redd barna kan tolke "sultent dyr inni kroppen til ett menneske" til å bli noe skremmende. Legger ved linker til diverse informasjon: http://www.klikk.no/foreldre/helse/article626664.ece - http://www.kommuneforlaget.no/Snakk+om+angst+og+depresjon.b7zFA-xfZ0B-hTN9OCT-tRJ6lVBt6705hRjKZJ.ips - http://sorlandet-sykehus.no/pasient/kompetansentre/barnsbeste/artikler/nasjonalt/Sider/barn-trenger-a-vite-hva-som-gjor-sa-vondt.aspx . Lykke til!

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

[Dallandra]

Jeg tror ikke barn behøver å forstå depresjon. Jeg tror også at hvis de behøver å forstå noe av det, så bør man gjøre det i samråd med medisinsk personell som vet hva de prater om.

Ideen om en slik historie er god, men jeg tror absolutt at fagpersonell bør ha en finger med i spillet om en slik bok/historie skal være vellykket.

[leirbål]

Jeg tror også barna blir skremt av det sultne dyret.

Og barna bør ikke få så dypt innblikk i alle detaljene i sykdommen hennes. De skal ikke fokusere på den, men på seg selv og egne følelser/ opplevelser.

Jeg ville forklart at bestemoren/ mammaen har en sykdom inni seg som gjør at hun mange ganger blir veldig trist. Det er en sykdom inni følelsene hennes, så vi kan ikke se den sånn som når dere er forkjølet.

Når hun blir syk orker hun ikke å kose eller leke selv om hun er veldig glad i dere. Da vil hun bare sove masse.

Når bestemoren/ mammaen er syk må pappaen gjøre mange ekstra ting, så da orker han ikke å leke så mye med dere. Han er ikke syk,

Synes dere det er trist når bestemor/ mamma og pappa ikke orker leker med dere?

Tror dere at det er fordi hun ikke er glad i dere når hun blir syk? Eller at dere har gjort noe galt?

Men både bestemor/ mamma og pappa er veldig glad i dere. Og det er ikke deres skyld at hun er syk.

Noen ganger er det bare sånn.

Hverken dere eller pappa blir syk av denne sykdommen, selv om bestemor/ mamma har den.

Spørsmålene er viktige, for dette er vanlige tanker barn har når det skjer noe galt. (Sykdom, skilsmisse ol.)

Endret 26. april 2013 av leirbål

[AnonymBruker]

Ser nå at TS er mann, og at det derfor er mor til barna hans som er syk. Når jeg snakker med barn om psykiske sykdom, bruker jeg ordet "tankesykdom". Sier at forelderen har en tankesykdom, samtidig som jeg tegner et "hode" (sier at dette skal forestille hodet til forelderen) med "streker" inni ("en strek representerer en tanke"). Tegner flere sorte streker, og noen grønne streker. Forklarer at de sorte strekene er tanker som er syke, og de grønne strekene er friske tanker. At forelderen deres trenger hjelp fra folk som har gått mange år på skole, slik at de sorte strekene kan bli grønne/friske. Understreker underveis at det er kun de voksne som har gått mange år på skole, som kan klare å hjelpe forelderen. Denne måten å forklare på er hentet fra en artikkel skrevet av Atle Dyregrov (har ikke link til den dessverre).

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

[AnonymBruker]

Istedenfor "sultent dyr" finnes der andre metaforer som http://www.barneombudet.no/temasider/familie_samvar/barn_i_sor/fakta/hvordan_pr/ anbefaler....

Velegnede metaforer:

Når vi forbereder forklaringer, er det viktig å ta hensyn til barnets utviklingstrinn og kognitive kompetanse. Begrepene som gjengis her, har imidlertid vist seg å være gode redskap i møte med førskolebarn så vel som ungdomsskoleelever.

• Tankesykdommer. Når personer åpenbart ikke er psykisk friske, kan vi si at de har tankesykdommer. Denne forklaringsmodellen kan anvendes når mennesker har begått forferdelige, irrasjonelle og uforståelige handlinger. Tankene kan bli syke og visne fordi de ikke får nok lys og varme (selvmord). Tankene kan bli så sinte at det skjer en eksplosjon i hodet, slik at de friske tankene fullstendig mister kontrollen (familiedrap). Tankene kan bli syke fordi ledningene i hjernen er feilkoblet (vold, seksuelle overgrep). For å unngå at barn i etterkant bebreider seg selv for hendelsen, bør en presisere at ingen med tankesykdommer kan få hjelp av barn. De må få hjelp av leger og psykologer som kan mye om tankesykdommer.
  
• Feiltanker og hjernens ryddemaskin. Alle mennesker har feiltanker, men de har også en ryddemaskin. Når vi tenker veldig feil eller har lyst til å gjøre gale ting, advarer ryddemaskinen vi har i tankene oss ved å si: Feil! eller Ikke lov! eller Politiet kommer! Dermed ryddes dumme tanker vekk, og vi unnlater å gjøre gale ting. Hvis mennesker blir veldig syke, kan ryddemaskinen slutte å fungere. Tankesykdommer kan trykke på stoppknappen, slik at ryddemaskinen slutter å virke. Når mennesker gjør forferdelige ting, har tankene deres blitt så syke at de har bestemt seg for å skru av ryddemaskinen.
  
• Hjernens bremser. Det er normalt at hat-tanker og raseri kan fylle hjernen i korte øyeblikk. Hjernen har innebygde bremser som stopper slike tanker og følelser. Det vil si at vi kan tenke det verste, men vi gjør det aldri. Tankesykdommer utvikles når de syke tankene tar over fordi ryddemaskinen forsvinner og bremsene ikke virker. Dette hender ytterst sjelden - faktisk så sjelden at vi snakker og skriver forferdelig mye om det når det først skjer.
  
• Snakkemedisin. Denne betegnelsen kan brukes når vi skal motivere barn til å prate om det verste. Snakkemedisin ligner på vanlig medisin som smaker vondt og fører til ubehag når man tar den. Vi tar likevel vond medisin fordi vi har et ønske om å bli friskere etterpå. Det å sette ord på vonde følelser og minner oppleves ubehagelig, men kan på sikt føre til at livet blir lettere å leve.
  

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

[leirbål]

Du har veldig gode innlegg anonym bruker. Jeg likte veldig godt bildet av hodet med streker.

Jeg har fått observere et barn som fikk forklart adhd hos en av foreldrene med en enkel tegning.

Dette barnet forstod endelig hvorfor denne forelderen var anderledes enn de andre i klassen.

Jeg har tro på få ord, ikke mer informasjon enn nødvendig, og heller få barnet til å snakke om sine opplevelser. Og gjerne tegning.

[AnonymBruker]

Du har veldig gode innlegg anonym bruker. Jeg likte veldig godt bildet av hodet med streker.

Jeg har fått observere et barn som fikk forklart adhd hos en av foreldrene med en enkel tegning.

Dette barnet forstod endelig hvorfor denne forelderen var anderledes enn de andre i klassen.

Jeg har tro på få ord, ikke mer informasjon enn nødvendig, og heller få barnet til å snakke om sine opplevelser. Og gjerne tegning.

Tusen takk, leirbål. Det var fint skrevet av deg. (En liten rettelse vedr. "de voksne som har gått mange år på skole som kan hjelpe" - skulle selvfølgelig stå "de voksne som har gått mange år på skole og lært om tankesykdommer som kan hjelpe").

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

[AnonymBruker]

Tanken til ts er i utgangspunktet god, men jeg syns ikke fortellingen var god. Jeg syns selv formuleringen om et lite ondt dyr inn i mammaen er litt skummel, selv om det bare er på liksom. Barn har en fantastisk evne til å fantasere, så muligheten for at de skremmer seg selv er absolutt tilstede. Er enig med de over her om at dette virkelig bør gjøres sammen med helsepersonell som har særlig kunnskap om dette.

Det jeg tror er viktig er å være åpne og ærlige med barna om dette. Og snakk om dette på enkle måter, og fortell barna at de har lov til å spørre dere om hva de måtte ønske angående dette. De er såpass store at de forstår veldig mye av hva som skjer. Husk å fortelle de at det ikke er deres feil og at mammaen og pappaen er veldig glad i de uansett hvor syke og slitne de er.

(Beklager evt skrivefeil og dårligere formuleringer. Skriver på mobil.)

Anonym poster: a13052ccb91522e954d1f450d1303c6c

[AnonymBruker]

Jeg husker en gang jeg var liten, og mamma fortalte meg at hun var så trist hele tiden. Det har jeg aldri glemt.

Det var noe av det værste, at min mamma fortalte meg dette, for hva kunne vel jeg gjøre?

Jeg synes også det er overkill, og minst mulig bør involvere barn i en slik tilstand.

Anonym poster: e0dd8170fa576dfa7e7a067d3e3d80ce

[Gjest Vevila]

Jeg har tro på åpenhet rundt psykiske problemer, men mener at det med små barn bør holdes til et minimum. De vil forstå etter hvert og når de er små er det viktigste for dem å vite at selv om mamma kan bli sliten og trist i blandt så har det ikke noe med barna og gjøre, og at hun er like glad i dem uansett.

[AnonymBruker]

Jeg har en kompis med bipolar. Barnet hans har vært på sykehuset og snakket med en psykolog om sykdommen.

Når moren til ungene sliter så kraftig at hun er innlagt, så tror jeg at du ikke skal begi deg utpå å forklare at "mamma er trist forklaring". Barn tolker ting veldig bokstavelig, og siden alle mennesker, barna selv også, blir triste fra tid til tid. Kan barna bli redd at siden de i blant også blir triste for ting, vil bli så syke at de blir innlagt på sykehus.

Du/ moren bør ta opp at dere ønsker en time hvor med god peiling snakker med barna om depresjonen til mamma.

Anonym poster: 180725dedebe35442e2151351b1dab7e

[Frøken eple]

Heg er helt imot at barn skal trenge vite om og bekymre seg for foreldres depresjon. Det kan være veldig vondt å vite at mamma ikke har det bra. Det kan skape unødig bekymring og redsel hos et barn!

[Raven Emerald]

Jeg sa til ungene mine at jeg er syk, og at det er en sykdom i humøret mitt, som gjør at jeg av og til føler ting på feil tid. At jeg kan bli veldig trist og sliten, selv om det ikke er noe å bli trist og sliten av. Og at det ikke er deres skyld at jeg føler ting annerledes (veldig viktig å få sagt), men at uansett hvor trist og lei jeg er inne i meg, er jeg like glad i demm. Forklarte dette med at legen har gitt meg medisiner, som gjør at humøret mitt ikke slår krøll på seg så mye. Fortalte også at det ikke er en sykdom man dør av, i tillegg til at jeg passet på å få med at det er en sykdom man har hele livet, akkurat som pappaens diabetes (jeg har bipolar 2 lidelse).

"Åja", fikk jeg til svar, og ferdig med det. Så det var fryktelig interessant, tydeligvis... =P

Jeg nevner det nå og da, for å minne dem på det, spesielt den delen med at det ikke er deres skyld.

Jeg ville heller ikke sagt noe om små dyr, da barn har en tendens til å ta ting bokstavelig, og derfor vil de se for seg nettopp et lite dyr. Og det må jo være et veldig skummelt lite dyr, siden det spiser inni mamma...

Depresjon er en sykdom, og det er like greit å fortelle ungene akkurat det. Man kan gjerne sammenligne med en gang de var syke, eller med noen de kjenner, som er syke. Om man velger det siste, bør det gjerne være en synlig sykdom, siden de da vil klare å "se" hva sykdom er. Bare husk å bruke ord, som er passende til barnas alder, ellers vil det fly langt over hodet på dem.

Mine barn var omtrent på den alderen, da jeg fortalte dem, og jeg var veldig klar på at de gjerne måtte spørre, om det var noe de ikke helt forstod. Tror den ene spurte én gang, om det gjorde vondt. Og da sa jeg bare at det ikke gjorde vondt på samme måten som når man slår seg, men på samme måten som når man er trist og lei seg inne i hjertet sitt, bare at det egentlig ikke er noe å være trist og lei for.

Jeg vet ikke om det var en veldig pedagogisk måte å gjøre det på, men det virker i alle fall som om det fungerte. Barna har ikke vist tegn til at dette er et vanskelig tema for dem, og de har aldri vist tegn til at de er redde for meg. Jeg har valgt å være åpen om det, for at ungene ikke skal føle at de ikke er "bra nok" for meg, at det er deres feil, eller at jeg ikke er glad i dem. Viktig at det ikke gjøres et stort nummer ut av det, jeg fortalte mine det mens vi forberedte middag. =P Om man gjør mye ut av det, vokser det seg lett over hodet på ungene, og man risikerer at de tar det med seg inn i voksen alder.

For meg var det viktig at de ble informert, fordi depresjonene mine lett påvirker hele husholdningen, og det er derfor viktig at ungene vet at det ikke på noen måte er deres feil. Det er faktisk ingens feil.

[Raven Emerald]

Heg er helt imot at barn skal trenge vite om og bekymre seg for foreldres depresjon. Det kan være veldig vondt å vite at mamma ikke har det bra. Det kan skape unødig bekymring og redsel hos et barn!

Problemet er at ungene allerede vet det, de påvirkes av omgivelsene. De bare vet ikke hva som gjør at det er sånn. Og om man lar være å forklare det for dem, har de lett for å få skyldfølelse. Man må gjerne fortelle dem at mamma ikke alltid har det bra, men det viktigste er å fortelle dem at det ikke er deres feil, og at det ikke er farlig. Man må ufarliggjøre det, og unngå at barna lager egne forklaringer om hva det handler om. Og spesielt viktig er det å si at det ikke er deres feil, og at mamma er glad i dem uansett, selv om hun ikke helt klarer å vise det når humøret slår krøll på seg. Det er bare sånn den sykdommen er.

Edit: Må bare føye til, at om mor på et eller annet tidspunkt må innlegges for en liten periode, er det også lettere å unngå bekymring hos ungene, siden de allerede vet at mor er syk. Da er det ikke verre enn at mamma må være på sykehuset en stund, fordi humøret slo en kjempekrøll.

Endret 27. april 2013 av Raven Emerald

[Gjest lisha]

Jeg har tro på åpenhet rundt psykiske problemer, men mener at det med små barn bør holdes til et minimum. De vil forstå etter hvert og når de er små er det viktigste for dem å vite at selv om mamma kan bli sliten og trist i blandt så har det ikke noe med barna og gjøre, og at hun er like glad i dem uansett.

helt enig! syns tanken til ts er god, men historien blir for mye! syns det var ganske skummelt med dette dyret som spiste av mammaen, og barn har jo en voldsom fantasi..

[AnonymBruker]

Heg er helt imot at barn skal trenge vite om og bekymre seg for foreldres depresjon. Det kan være veldig vondt å vite at mamma ikke har det bra. Det kan skape unødig bekymring og redsel hos et barn!

Et lite barn plukker opp sånne ting, og hvis de ikke går forklart det på noe måte, så spinner de ofte egne historier og kan være redd og bekymret. Men da vet ingen om det. Jeg er absolutt for å fortelle barn ting så de forstår, men ikke lange utdypende forklaringer.

Å begynne med andre ord på sykdommen så er det sikkert greit, men jeg liker ikke å sette ord på noe som ikke virkelig er et ord. Feks "tankesykdom". Men jeg ville heller aldri sagt bipolar lidelse feks.

Det er noe med å møte barnet på deres nivå Og ofte blir de fornøyd med svaret og du får et "å ja" tilbake.

Jeg er for å fortelle barn ting på en måte som normaliserer det, sånn at barna ikke behøver å føle skyld eller lure på hva de gjør galt, men heller at nå er mamma sånn og da reagerer hun sånn, det har ikke noe med meg å gjøre.

Men hvis en av foreldrene er såpass syke at det går mye utover resten av familien, så er jeg absolutt for at de bør tas med til lege/psykolog og få pratet med noen om det

Anonym poster: cd27f9d12372c0a78df7cafad37e26e0

[makkapakka]

ville aldri fortalt barn om sykdom før de er så voksne at de spør selv. De forstår ikke alt i småbarnsalder og kan ende om med å bli livredde for å miste foreldre.

[Gjest Marmot]

Problemet er at ungene allerede vet det, de påvirkes av omgivelsene. De bare vet ikke hva som gjør at det er sånn. Og om man lar være å forklare det for dem, har de lett for å få skyldfølelse.

Akkurat dette er kjempe, kjempeviktig. Jeg har en fysisk sykdom, og sønnen min på to år, ser det. "Mamma har vondt, mamma må ha medisin." sier han, når han ser at jeg har vondt. Han prøver å trøste, spør hvor han skal blåse på og slike ting. Dette har han gjort lenge, helt siden før han fikk språk.

Basert på egne erfaringer, mener jeg barn må få informasjon om foreldres sykdom, men jeg ville ikke gjort det i form av et eventyr. Et dyr som spiser gode tanker var egentlig ikke en verst metafor, men jeg ville nok heller sagt en sykdom som spiser gode tanker.