Hvordan hjelpe pappan min?

[AnonymBruker]

Hei hei!

Pappan min er en mann på 50 år, han har i alle år jobbet freelance som fotograf og journalist. I fjor ble han veldig syk, og som den stolte hanen han er, fikk ingen vite noe om dette før han lå på sykehus.

Det siste året har han vært sykemeldt, og med sykemeldingen har antallet jobber minsket. Han har også søkt på over 150 stillinger, men det evangeliet for en sykmeldt mann på 50 å få seg jobb.

NAV klarte også å tulle til ting, slik at han ikke fikk utbetalinger på tre måneder, og "kranglingen" med de stresset han veldig.

Jeg har sett store forandringer i han det siste året.. Han sover bare på sofaen, han har fått psoriasis, han vil være sosial men får ikke til og han bruker mesteparten av dagen sin inne foran pcen. Jeg snakket med han på telefon på mandag og i går, og han hørtes veldig lei seg ut. Jeg spurte om vi skulle finne på noe, kanskje fotografere, han sa ja, men han ville ikke ta bilder selv..

Jeg er så redd for at han er havnet i en depresjon, og det gjør så vondt å se han som det. Han har ingen familie, bare meg og noen venner i denne byen.

Hva kan jeg gjøre? Er det mulig for meg å gi han litt livsgnist eller må jeg kontakte fagpersonell for dette?

Hva ville du gjort?

Anonym poster: 839b1f3bb84eabd1c35dbb15e8406885

[Gjest Kv84]

Når jeg er deprimert liker jeg ikke at folk skal prøve å hjelpe meg eller fortelle meg hvordan jeg skal leve og hva som er bra for meg å gjøre. Hva med å si at du er der for han om han har behov for å snakke?

[AnonymBruker]

Jeg er mann og har tilbakevendende depresjoner, så jeg kjenner litt til både maskulin tankegang og depresjon. Aktiv hjelp fra familien er, dessverre, det siste jeg ønsker når jeg er i en depresjon. Det er også det som gjør mest skade, det er ikke bare noe jeg mener når jeg sitter der og er deprimert.

Det du må forstå, selv om det ikke er hyggelig å høre (og vanskelig å etterleve), er at det neppe er noe du kan fortelle ham om hans tilstand og veier ut av denne som han ikke allerede vet. Hvis din far faktisk er deprimert, har han tenkt gjennom alle mulige lyspunkter du kan nevne for ham. Du kan ikke, hverken på noen minutter, noen timer, noen dager eller noen uker med tenking komme på ting han ikke hadde tenkt på som kan blidgjøre ham.

Der ligger forskjellen på "deppa" og klinisk depresjon, i hvert fall den opplevde forskjellen. Det mest frustrerende og vonde jeg vet er når folk tror de har forstått, og sier ting som de tror ville hjulpet dem, for det bare understreker for meg at de ikke aner hvordan det faktisk er. Å si "Er det ikke noe du synes er morsomt du kunne tenke deg å drive med, hva med *ett eller annet jeg liker*?" er en bjørnetjeneste (som i forsøkt tjeneste som backfirer, ikke den "nye" motsatte definisjonen en del bruker) av dimensjoner. Det samme er konkrete forsøk på å dra meg ut av depresjonen ved å ta meg med på vanligvis lystbetonte aktiviteter, som fotballkamp eller turer. Det blir bare et slit.

Samtidig: Det er godt å høre at folk bryr seg og at de er tilgjengelige. Det gir en trygghet at jeg har anledning til å oppsøke støtte og oppmuntring dersom jeg ønsker det, selv om jeg sjelden benytter meg av det. Så det bør du understreke ettertrykkelig: At du er glad i ham og at du gjerne finner på ting med ham, kommer på besøk (om så bare for å se en fotballkamp på TV med ham) eller lignende. Bare ikke prøv å røske ham ut av selve depresjonen, og ikke prøv å oppmuntre ham ut av den. Vær blid, kjærlig og omgjengelig, men ikke forvent at du kan kurere noen depresjon, uansett hvor velvalgte og gode ord du bruker.

Du virker i hvert fall som en snill og omsorgsfull datter. Godt å høre at en som kanskje sliter med depresjoner har deg i nærheten

Anonym poster: c6bb01d0373e524d1a25e09231445d02

[AnonymBruker]

Kommet noe lengre i tenkingen rundt dette, TS?

Anonym poster: c6bb01d0373e524d1a25e09231445d02