Er alt håp for meg ute?

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-åra, og vet fremdeles ingenting om hva jeg vil med livet.

Det er så mye prat om jobb og karriere, og her sitter jeg og gjør ingenting. Arbeidserfaring har jeg knapt, og jeg har familiemedlemmer som maser og maser.

Sannheten er at jeg sliter med angst, og føler at jeg ikke greier å finne meg jobb. Har en mental sperre mot det, og liker ikke å forholde meg til andre mennesker.

Innerst inne har jeg lyst til å "ditche" hele det vestlige samfunnet og levesettet. Har vært innpå en useriøs tanke om å jobbe med hjelpearbeid i Afrika eller noe.. Evt leve som McCandless fra filmen "Into the Wild".

Noen dager er ekstra tunge, og da sliter jeg med selvmordstanker (som det ikke er noen reell fare for, så ikke steng tråden!).

Har ingen tro på meg selv, og alt det alle andre jevnaldrende oppnår gjør meg deppa.

Tenker at jeg aldri vil få familie, barn, jobb, hus, bil og et stabilt liv.

Ting er så utrolig vanskelig i vår verden.. Snakk om jobb/karriere er et helvete for oss som ikke har noen. Og vær varsom med å kalles oss snyltere, selv om vi mottar penger fra Nav..

Anonym poster: 37ce782315733e857d2fdc08522fbd00

[Singha]

Vet du, jeg er over tretti og vet fortsatt ikke hva jeg har lyst å gjøre på her i livet. Jeg har startet på to forskjellige høyere utdanninger, er tilbake på en av dem nå og har i tillegg til det tatt teorien til to fagbrev og jobbet med de yrkene. Problemene du fremstiller er overhodet ikke unormale i vår alder, så du er langt fra alene.

Men, jeg jobber. Jeg går ikke på NAV og forventer at samfunnet skal ta seg av meg fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg vil bruke mitt liv på. Ta litt ansvar for deg selv. Kanskje det vil hjelpe deg med de psykiske problemene dine og? Det holder mine greit i sjakk i alle fall, og jeg gjør en jobb jeg mestrer og er flink i og får mange positive tilbakemeldinger for. Selv om jeg fortsatt ikke tror jeg kommer til å få meg familie eller i barn kan jeg i det minste kjøpe meg lykke i form av underholdning, god mat og feriereiser og jeg gjør nytte for meg i samfunnet og det er en ganske grei følelese.

Og jeg liker heller ikke fremmede mennesker. Det å ta steget med å søke jobb, møte opp på jobbintervju, begynne på en ny arbeidsplass var ganske store mareritt for meg. Før min nåværende jobb levde jeg på oppsparte midler i flere måneder før jeg fikk meg til å gjøre det igjen. Men så sitter du der i en jobb, du tjener penger og de fleste kollegaer er stort sett hyggelige mennesker du ikke trenger å investere i sosialt om du ikke klarer det (men du må jo gjerne hilse på dem om morgenen og kanskje snakke om "fotballkampen i går" til lunsj).

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg sliter også med angst og tar medisiner mot det - som fungerer fint. Har ikke sosial angst, men jeg liker heller ikke mennesker generelt sett. Det kommer av ekstremt mange dårlige erfaringer, så jeg har null selvtillit når det gjelder relasjoner til andre mennesker. Jeg begynte å studere i høst, i en alder av 25, og har ingen egentlig arbeidserfaring bak meg. Brukte mange år på å få studiekompetanse, i tillegg ble jeg mamma i relativt ung alder. Mye frem og tilbake - vet ikke hva jeg egentlig vil, vet ikke hva jeg egentlig "tør" - vet ikke om jeg er god nok til noe.

Jeg har for øvrig aldri mottatt penger fra NAV, så ikke skyt meg.

Anonym poster: 22d2d674391943d2913292ba9269b9a0

[Knirke]

Jeg leste en god bok her om dagen, og den lærte meg blant annet at motivasjon ikke er det som skal til for å nå et mål. En liten aha-opplevelse for meg ihvertfall, fordi jeg alltid mister motet når jeg prøver å ta tak i livet mitt (jeg er 30, og har 2 forskjellige høyere utdannelser og jobber fortsatt i lavtlønnsyrker)

Trikset er å lage seg en plan, og så følge den slavisk for å nå delmålene ett etter ett.

Jeg vet det ikke er enkelt, men jeg skal ihvertfall prøve det selv

[AnonymBruker]

Jeg leste en god bok her om dagen, og den lærte meg blant annet at motivasjon ikke er det som skal til for å nå et mål. En liten aha-opplevelse for meg ihvertfall, fordi jeg alltid mister motet når jeg prøver å ta tak i livet mitt (jeg er 30, og har 2 forskjellige høyere utdannelser og jobber fortsatt i lavtlønnsyrker)

Trikset er å lage seg en plan, og så følge den slavisk for å nå delmålene ett etter ett.

Jeg vet det ikke er enkelt, men jeg skal ihvertfall prøve det selv

Hvilken bok var det?

Jeg er grunnleggende uenig at motivasjon ikke er viktig. På veldig harde studier kan det være alfa og omega for å komme gjennom, således i tøffe jobber. Men selvfølgelig er det også viktig å ha en plan, men det er alltid motivasjonen som ligger i bunnen av planen uansett (hvorfor lager du en plan hvis du ikke er motivert for den?)

Anonym poster: 50ba0c03b2f8e1a2ccd9277ed81e0d56

[Knirke]

Hvilken bok var det?

Jeg er grunnleggende uenig at motivasjon ikke er viktig. På veldig harde studier kan det være alfa og omega for å komme gjennom, således i tøffe jobber. Men selvfølgelig er det også viktig å ha en plan, men det er alltid motivasjonen som ligger i bunnen av planen uansett (hvorfor lager du en plan hvis du ikke er motivert for den?)

Anonym poster: 50ba0c03b2f8e1a2ccd9277ed81e0d56

Det er mer komplekst enn som så. Selvfølgelig skal man være motivert, men man kan ikke basere seg på motivasjonen alene, fordi den er så ustabil.

Her er boken: http://www.amazon.co.uk/Chimp-Paradox-Management-Programme-Confidence/dp/009193558X

[AnonymBruker]

Det er mer komplekst enn som så. Selvfølgelig skal man være motivert, men man kan ikke basere seg på motivasjonen alene, fordi den er så ustabil.

Her er boken: http://www.amazon.co.uk/Chimp-Paradox-Management-Programme-Confidence/dp/009193558X

Selvfølgelig er det komplekst og at man ikke baserer seg på en enkeltkomponent alene, men man kommer ikke unna at alt man ønsker å gjøre i livet begynner med en eller annen form for motivasjon. Selvfølgelig blir det tynt alene, for man må jo jobbe mer eller mindre strukturert for å få gjennomført det man motiverer seg for, men poenget er at motivasjonen ligger i bunnen hele tiden (eller bør gjøre det). Om du f. eks ikke er motivert for et langt og hardt studium, så er det mye vanskeligere å lage og gjennomføre planer. Har du motivasjonen i utgangspunktet så blir det også lettere å jobbe med stoffet man skal gjennom og seg selv.

Selvfølgelig er man heller ikke alltid motivert for jobb eller studier selv om man studerer/jobber med noe man interesserer seg for. Har man jobbet 18 timers dager de siste to månedene så blir de fleste dritt lei uansett, men det oppleves som ennå mer begredelig enn det trenger å være dersom man overhodet ikke har grunnleggende motivasjon for studiene/yrket igjen, og veien til å hoppe av blir følgelig kortere. Om man finner noe man liker å gjøre mister man mye sjeldnere den "overordnede" generelle motivasjonen for fagfeltet selv om en opplever intensive perioder, det er det større risiko for om man finner ut at en egentlig ikke har motivasjon i det hele tatt.

Anonym poster: 50ba0c03b2f8e1a2ccd9277ed81e0d56

[Knirke]

Selvfølgelig er det komplekst og at man ikke baserer seg på en enkeltkomponent alene, men man kommer ikke unna at alt man ønsker å gjøre i livet begynner med en eller annen form for motivasjon. Selvfølgelig blir det tynt alene, for man må jo jobbe mer eller mindre strukturert for å få gjennomført det man motiverer seg for, men poenget er at motivasjonen ligger i bunnen hele tiden (eller bør gjøre det). Om du f. eks ikke er motivert for et langt og hardt studium, så er det mye vanskeligere å lage og gjennomføre planer. Har du motivasjonen i utgangspunktet så blir det også lettere å jobbe med stoffet man skal gjennom og seg selv.

Selvfølgelig er man heller ikke alltid motivert for jobb eller studier selv om man studerer/jobber med noe man interesserer seg for. Har man jobbet 18 timers dager de siste to månedene så blir de fleste dritt lei uansett, men det oppleves som ennå mer begredelig enn det trenger å være dersom man overhodet ikke har grunnleggende motivasjon for studiene/yrket igjen, og veien til å hoppe av blir følgelig kortere. Om man finner noe man liker å gjøre mister man mye sjeldnere den "overordnede" generelle motivasjonen for fagfeltet selv om en opplever intensive perioder, det er det større risiko for om man finner ut at en egentlig ikke har motivasjon i det hele tatt.

Anonym poster: 50ba0c03b2f8e1a2ccd9277ed81e0d56

Hvis du leser boken så skjønner du hva jeg mener