Bestemor er død, jeg er ikke trist...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva det er som feiler meg.. Bestemor døde i går. Når jeg fikk høre det fikk jeg vondt i hele kroppen og begynte å hyperventilere. Gråt mye, men brått stoppet det. Idag har jeg ikke grått en eneste tåre. Jeg synes det er stygt at jeg ikke er mer trist. Hun hadde det ikke bra de siste årene, etter at bestefar døde, så jeg sier til meg selv at det var til det beste for ho. Men hvorfor gråter jeg ikke?

Jeg orker ikke sitte med mamma og pappa, for jeg vises jo ikke trist. Vil ikke at de skal tro jeg ikke bryr meg. Har ikke engang tenkt på begravelsen. Jeg var hos bestemor og bestefar hver dag når jeg var liten, og dro ofte på besøk nå som jeg er eldre..

Jeg føler meg så råtten...

Anonym poster: 816bed4110067631a5d456902d06978d

[Gjest Inggolf]

Hvor trist man er måles jo ikke i liter tåler man teller..

selv om du var ute av deg i går og ikke er det i dag, så tar det kanskje bare litt tid før det

går opp for deg at hun er død og aldri kommer tilbake?

[Gjest Vampen]

Sorg går i bølger. Det er ikke uvanlig at man "faller litt inn og ut". Ikke stress eller tenk at du reagerer "galt". Det gjør du ikke. Jeg hadde det også slik når noen av mindre eldre slektninger døde. Det var jo trist, jeg brydde meg om dem, men det var samtidig lettelse over at de slapp mer smerter, sykdom ect.

Og kondolerer forresten.

Endret 20. april 2013 av Vampen

[Gjest Marmot]

Jeg var kjempeglad i mormoren min, men hun var over 90 da hun døde, hadde vært enke i mange, mange år, mistet flere barn osv. Hun var veldig klar for å dø, og jeg synes ikke på noen måte det var trist da hun døde. Jeg savner henne selvsagt, men hun fortjente virkelig "fred".

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Etter at jeg skrev dette innlegget fikk jeg en reaksjon. Gråt, begynte å hyperventilere igjen, fikk vondt i hendene, de bare krøllet seg sammen uten at jeg klarte å styre det selv, nær ved å besvime. Men nå er jeg "fin" igjen.

Familien min kommer på besøk nå, men jeg vil ikke være med. Vil heller være sammen med kjæresten min. Vil fortelle mamma hvordan jeg føler det nå, men ønsker ikke å "stjele oppmerksomheten" til de som faktisk mistet moren sin..

Det var deilig å få en reaksjon, så jeg vet jeg ikke er helt følelsesløs.. Men det er vel som de sier at alle reagerer forskjellig :-)

Anonym poster: 816bed4110067631a5d456902d06978d

[AnonymBruker]

Ingenting er unormal måte å sørge på. Bestemoren min var 93 da hun døde og jeg hadde sett henne daglig hele oppveksten. Jeg tror ikke jeg felte en tåre og har heller ikke savnet henne i ettertid selv om jeg har mange gode minner om henne. Da den andre bestemoren min døde, sørget jeg mer på den måten at jeg gråt en del og savnet henne lenge etter hun gikk bort. Det har til og med hendt at jeg har vært i godt humør og ledd mye like etter noen nære har dødd.

Det finnes så mange måter å "sørge" på, og jeg ønsker at ingen skal ha dårlig samvittighet for at de ikke sørger på "riktig" måte. Om man ikke gråter og er ute av seg så er ikke det det samme som at man ikke var glad i vedkommende eller er en kald fisk.

Anonym poster: 15b442a29d8851966fae42205f8a4cc5

[Rakel]

Dette tror jeg er helt normalt!

Selv mistet jeg 2 bestemødre og en tante av min far som var som en mor for meg. De var alle "gamle" så det føles normalt på en måte. Det er livets gang..

Jeg var også overrasket over at jeg ikke sørget eller hadde et vondt da. Det var mer et savn som kom en stund senere.

Skikkelig sorg og smerte opplevde jeg ikke før nå da jeg mistet min bror.

Det er det verste jeg har opplevd i mitt liv, og først nå vet jeg hva sorg er.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke føler sorg, det er nok ganske normalt. Savnet og minnene vil du nok kjenne etterhvert, men husk at det også kan være til trøst senere i livet.

Klem.