Blitt en del styr på natten..

[AnonymBruker]

Hei.

Sønnen min på halvannet år har begynt å styre en del på natten. Han våkner og skriker og roer seg bare hvis vi tar han opp (noe vi ikke gjør). Noen netter har det tatt en hel time å få han til å sovne igjen, mens andre har det tatt en halvtime.

Først gråter han lenge i sengen. Det er skikkelig sint gråting høres det ut som. Etter hvert roer han seg, men bruker en stund på å sovne. I starten da jeg trodde det bare var en og annen natt og ikke en slitsom periode, så holdt jeg en hånd på han hele tiden for å vise at jeg var der for han, men det førte bare til at hver gang jeg tok hånden bort, så begynte han å klynke igjen. Så forrige natt satt jeg bare inne på rommet og fram til han sluttet å skrike, ga han en klem av og til for å gi han litt nærhet. Når han endelig hadde roet seg, lot jeg være å holde hånden min på han, dette førte til at han sovnet fortere.

Men jeg er usikker på om det å sitte inne hos han er riktig måte å gjøre det på, eller om vi må ta en "kamp".

På kvelden når han legges så går jeg ut med en gang, og går inn hvis han skriker, stryker på håret og sier "god natt" og går ut igjen. Slik holder vi på helt til han sovner, men som oftest går det ganske fort bortsett fra i dag, da tok det over en halvtime.

Burde vi gjort det på samme måte når det er natt? At vi går ut så fort han er rolig, går inn når han gråter, men med minst mulig "service"? Eller bør vi fortsette å sitte inne hos han for å vise at vi er der? Hvis han har en eller annen form for nattskrekk for tiden så er det vel ikke noe særlig å bli forlatt før han har sovnet?

Hva gjør dere når ungene våkner om natten? Og er det noen som har noen teori om hvorfor han plutselig har begynt å våkne så mye igjen? Han har aldri pleid å sove gjennom hele natten, men det har brukt å ta toppen ett kvarter uten gråting å legge han igjen.

Anonym poster: f0f29cd5048a7f0f816241bb08d99d01

[Redbull]

Ungen kan ha mareritt! Han kan være livredd, og du har planer om å ta en KAMP med han?! Sykt... Du sier at han bare roer seg om dere tar han opp, noe dere ikke gjør. Du er klar over at det er en BABY du har med å gjøre? Hvorfor i alle dager ikke bare ta han opp, roe han ned, synge for han å legge han ned igjen?

[AnonymBruker]

Ungen kan ha mareritt! Han kan være livredd, og du har planer om å ta en KAMP med han?! Sykt... Du sier at han bare roer seg om dere tar han opp, noe dere ikke gjør. Du er klar over at det er en BABY du har med å gjøre? Hvorfor i alle dager ikke bare ta han opp, roe han ned, synge for han å legge han ned igjen?

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[Sushi]

Jenta vår hadde en slik periode på den alderen. Hun våknet og hylte noe voldsomt - vi trodde først det var nattskrekk, men hun virket våken. Kanskje hadde hun mareritt, eller bare var redd av en eller annen grunn. Vi begynte å sove på rommet hennes hver vår natt. Når hun da våknet så sa vi bare rolig at hun skulle legge seg ned igjen og sove. Etter noen uker sluttet hun å våkne.

Jeg lurer også på hvordan du kan si at han bare roer seg når han blir tatt opp, men at dere ikke tar ham opp? Roer han seg aldri da, eller?

[AnonymBruker]

Ungen kan ha mareritt! Han kan være livredd, og du har planer om å ta en KAMP med han?! Sykt... Du sier at han bare roer seg om dere tar han opp, noe dere ikke gjør. Du er klar over at det er en BABY du har med å gjøre? Hvorfor i alle dager ikke bare ta han opp, roe han ned, synge for han å legge han ned igjen?

Fint om du roer deg ned noen hakk.

For det første: I starten tok jeg han opp når han ikke roet seg, jeg lot han også sovne sammen med meg i gjestesengen. Dette fungerte ikke, han lå og gnudde i halvannen time før han roet seg ned.

For det andre: Tar jeg han opp for å roe han, for så å sette han ned i sengen, så blir han enda mer hysterisk fordi han blir skuffet over at jeg legger han ned igjen.

For det tredje: Jeg holder rundt han og stryker på han når han gråter, og blir det ekstra ille plukker jeg han opp for å roe han ned. Men så tar det også mye lenger tid for han å sovne hvis jeg har hånden min på han når han skal sovne, for da blir han veldig var og begynner å gråte igjen med en gang jeg tar hånden bort. Hvis jeg derimot sitter der, lager beroligende "sssshhhh"-lyder, og regelmessig stryker han på ryggen mens han gråter, så roer han seg fortere. Det tar lengre tid for han å roe seg og sovne når jeg har hånden min på han.

For det fjerde: Han er ett og et halvt år gammel, ingen baby. Og jeg skrev da vitterlig kamp i anførselstegn, gjorde jeg ikke?

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[AnonymBruker]

Ærlig talt Redbull, så synes jeg du var utrolig frekk.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hvordan du kan si at han bare roer seg når han blir tatt opp, men at dere ikke tar ham opp? Roer han seg aldri da, eller?

Han roer seg idet vi tar han opp ja, men i det sekundet han legges ned igjen (med mindre han sover), så begynner han å hylskrike igjen. Jeg kjenner dessuten sønnen min godt nok til å vite at det ikke er redsel som er årsak til gråten hans.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[AnonymBruker]

Dette er en trygg liten gutt som jeg har ammet og gitt masse omsorg hele livet, jeg har aldri latt han gråte seg i søvn og jeg har alltid gitt han masse omsorg og nærhet når han har grått om natten. Kjenner jeg blir blodig fornærmet når jeg får slengt i trynet at det er sykt det jeg holder på med.

Jeg spør faktisk om råd fordi jeg er usikker på hva som er rett her, og dette med opp/ned- metoden (gå ut når han er rolig, gå inn og trøste når han gråter, gå ut igjen osv.) er noe jeg har fått råd om her før, men som jeg har valgt å ikke gjøre om natten fordi jeg tenker hans behov for nærhet og tilstedeværelse er på et annet nivå enn på kvelden før han har sovnet. Ergo har jeg fulgt hans behov hele livet hans.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[Sushi]

Han roer seg idet vi tar han opp ja, men i det sekundet han legges ned igjen (med mindre han sover), så begynner han å hylskrike igjen. Jeg kjenner dessuten sønnen min godt nok til å vite at det ikke er redsel som er årsak til gråten hans.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

Hva er grunnen da?

For oss funket det i alle fall aldri å drive å gå inn og ut - det gjorde bare jenta vår mer frustrert og sint. Vi valgte motsatt strategi - å være der for henne til hun følte seg trygg nok til å være alene. Husk at de begynner å forstå mye på den alderen der, så det går an å forklare ting for dem. For eksempel kan du si rolig "Nå er det natta, du må sove. Mamma sitter her borte til du sovner. Mamma skal sitte her hele tiden. Bare sov nå."

[AnonymBruker]

Hva er grunnen da?

For oss funket det i alle fall aldri å drive å gå inn og ut - det gjorde bare jenta vår mer frustrert og sint. Vi valgte motsatt strategi - å være der for henne til hun følte seg trygg nok til å være alene. Husk at de begynner å forstå mye på den alderen der, så det går an å forklare ting for dem. For eksempel kan du si rolig "Nå er det natta, du må sove. Mamma sitter her borte til du sovner. Mamma skal sitte her hele tiden. Bare sov nå."

Akkurat grunnen vet jeg ikke, men han virker både sint og lei seg. Grunnen til at jeg tolker han som sint er pga. toneleie i gråten.

Ja dette var jo sånn som jeg også mente det måtte gjøres, at man bare får sitte inne hos han helt til han sovner, for så å liste seg ut (jeg sover utrolig dårlig i den gjestesenga, så jeg er nødt til å kunne legge meg i egen seng når han har sovnet), men en kombinasjon av frustrasjon og at jeg er sliten over sånn som vi har det, og en samboer som presser på om at vi må være "hardere" med han, gjør at jeg blir usikker.

Han skal ha det til at gutten bruker gråten bevisst for å få det sånn som han vil, at han bare er trass osv. Dette synes jeg er rent tull, men problemet er at samboeren min ser ut til å tro at hans synsing er mer riktig enn det jeg sier som er basert på veldig mye lesning på forskning, andres erfaringer og ikke minst det at jeg på et følelsesmessig perspektiv faktisk kjenner min sønn bedre enn det han gjør.

Sist han tok gutten på natten så tok det to timer, for han var tydelig irritert og kom flere gnager inn til meg mens gutten gråt og klagde, og endte opp med å ta gutten i vår seng etter hvert. Så først var han inkosekvent og irritert, deretter ga han etter og tok gutten i vår seng, og mente det bare måtte bli sånn siden han ikke fikk gjøre det på sin måte.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[Sushi]

Da må dere snakke om det på dagtid når begge er relativt uthvilte. Dere må være samkjørte på dette, ellers blir det ekstremt mye mer slitsomt enn det trenger å være. Bli enige om en strategi og hold dere til den. Annenhver natt med ansvaret, den som sover om natta tar morgenen.

[AnonymBruker]

Da må dere snakke om det på dagtid når begge er relativt uthvilte. Dere må være samkjørte på dette, ellers blir det ekstremt mye mer slitsomt enn det trenger å være. Bli enige om en strategi og hold dere til den. Annenhver natt med ansvaret, den som sover om natta tar morgenen.

Ja vi har snakket om det nå. Dvs. jeg har sagt at det er ikke aktuelt å gjøre det sånn som han mente det skulle gjøres.

Men er fortsatt litt usikker på hvilken tilnærming vi skal ta. Jeg har fått råd tidligere om å kjøre samme rutine på natt som på kveld, men jeg tror muligens at det ikke vil funke? Så da gjenstår jo bare å fortsette å være inne hos han, men som sagt så nytter det ikke å plukke han opp, for han blir bare hysterisk når han legges ned igjen. Jeg plukker han selvsagt opp dersom gråten er skikkelig ille, men stort sett så holder jeg rundt han til den værste gråten har gitt seg, og lager beroligense ssssh lyder og lar han føle at jeg er der. Men ut over det tenker jeg man må gi minst mulig service slik at det ikke på sikt blir en vane å våkne på natten for å få litt mammakos. Kose kan vi gjøre hele dagen ellers.

Å foreta noen skrikekur kommer ikke til å bli gjort så klart. Hverken nå eller om tre år.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[Sushi]

Det jeg gjorde en stund var å klemme og stryke på henne over sengekanten (jeg sto på kne ved sprinkelsenga). Da sto hun gjerne i senga og hang rundt halsen min - hun gråt og jeg trøstet henne til hun la seg ned igjen selv. Å prøve å presse henne ned var ingen vits, da ble hun bare sint (forståelig nok). Når jeg sov på rommet hennes var det nok å bare si at hun skulle legge seg ned, sikkert fordi hun da skjønte at jeg var der og ikke skulle gå igjen.

[AnonymBruker]

Ungen kan ha mareritt! Han kan være livredd, og du har planer om å ta en KAMP med han?! Sykt... Du sier at han bare roer seg om dere tar han opp, noe dere ikke gjør. Du er klar over at det er en BABY du har med å gjøre? Hvorfor i alle dager ikke bare ta han opp, roe han ned, synge for han å legge han ned igjen?

Ro ned puppen a!

Makan til oppførsel!

Anonym poster: 740985615106f76d9a7583e174e1d23d

[Missy1]

Gutten min på 2.5år er sånn. Ikke hver natt vi må inn til han, men skriker ca 1gang i timen og roer seg ganske fort. Jeg hører på skrikingen om jeg må gå inn eller ikke.

De gangene jeg må gå inn så legger jg meg ned i senga med han og holder rundt han. Da roer han seg fort. Må bli liggende rundt 1times tid før jeg lister meg ut (virker som han sovner fort, men han merker det om jeg prøver å gå ut før han er i dyp søvn). Før pleide jeg å ta han ut av senga og prøve å roe han på fanget, men det tok lang tid og vi måtte alltid få på lys og vekke han ordentlig først.

Jeg føler ikke jeg skjemmer han bort og jeg vet han ikke skriker for å få oppmerksomhet. Mtp at han roer seg så fort når jeg ligger der med han så merker jeg at han trenger den nærheten da og han får selvfølgelig det.

Gutten min har refluks og (mest sannsynlig) epilepsi, noe som kan forklare all skrikingen. Han er på opptrapping på medisinene for epilepsien så vi vet fortsatt ikke om skrikingen vil forsvinne helt, dette vil vi jo se når vi er på riktig dose.

Sier ikke at barnet ditt feiler noe, men kan tenke meg at barnet trenger litt nærhet og syns du skal gi det. 1,5år er jo ikke gamle barnet. Ro ned barnet i sin seng, ligg der om du må og gi trygghet det kan jo være nattskrekk eller mareritt.

Må legge til at jeg har hatt gjentatte mareritt siden jeg kan huske, samme marerittene hver gang og det er så vondt når det står på og en stund etter. Det tar litt tid å komme til seg selv igjen etter mareritt og da er det viktig med trygghet og nærhet.

Lykke til

[AnonymBruker]

Det jeg gjorde en stund var å klemme og stryke på henne over sengekanten (jeg sto på kne ved sprinkelsenga). Da sto hun gjerne i senga og hang rundt halsen min - hun gråt og jeg trøstet henne til hun la seg ned igjen selv. Å prøve å presse henne ned var ingen vits, da ble hun bare sint (forståelig nok). Når jeg sov på rommet hennes var det nok å bare si at hun skulle legge seg ned, sikkert fordi hun da skjønte at jeg var der og ikke skulle gå igjen.

Akkurat slik bortsett fra at jeg legger meg i egen seng når han har sovnet, har jeg hittil pleid å gjøre også.

Nå føler jeg meg mer sikker på at jeg gjør det rett. Er lettere å holde ut når man vet at man gjør det på best måte kontra når man lurer på om man burde gjort det annerledes.

Får bare håpe det går bedre etter hvert. I går natt våknet han to ganger. Den ene gangen var det hyl og skrik i 40 minutter før han endelig sovnet, mens andre gangen tok det max 3 min å legge igjen. Så noe rett gjorde jeg jo i og med at han var så rolig andre gangen.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

[Redbull]

Dette er en trygg liten gutt som jeg har ammet og gitt masse omsorg hele livet, jeg har aldri latt han gråte seg i søvn og jeg har alltid gitt han masse omsorg og nærhet når han har grått om natten. Kjenner jeg blir blodig fornærmet når jeg får slengt i trynet at det er sykt det jeg holder på med.

Jeg spør faktisk om råd fordi jeg er usikker på hva som er rett her, og dette med opp/ned- metoden (gå ut når han er rolig, gå inn og trøste når han gråter, gå ut igjen osv.) er noe jeg har fått råd om her før, men som jeg har valgt å ikke gjøre om natten fordi jeg tenker hans behov for nærhet og tilstedeværelse er på et annet nivå enn på kvelden før han har sovnet. Ergo har jeg fulgt hans behov hele livet hans.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

Det er absolutt ikke dette du sier i første innlegg. Der sier du at gutten ikke roer seg før dere tar han opp, noe dere ikke gjør. Du sier også at dere bare er der til han har roa seg, noe som kan ta lang tid.

Og jo, når barnet er 18 mnd så er det forstatt en BABY som ikke kan snakke for seg, forklare seg.

[Redbull]

For det tredje: Jeg holder rundt han og stryker på han når han gråter, og blir det ekstra ille plukker jeg han opp for å roe han ned. Men så tar det også mye lenger tid for han å sovne hvis jeg har hånden min på han når han skal sovne, for da blir han veldig var og begynner å gråte igjen med en gang jeg tar hånden bort. Hvis jeg derimot sitter der, lager beroligende "sssshhhh"-lyder, og regelmessig stryker han på ryggen mens han gråter, så roer han seg fortere. Det tar lengre tid for han å roe seg og sovne når jeg har hånden min på han.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

Det er heller IKKE dette du sier i første innlegget ditt. Du sier at du begynte med å holde en hånd på han, men det slutta du med og nå bare sitter du der mes han. Du skriver også at han gråter lenge og på en sinna måte.

[AnonymBruker]

Får bare håpe det går bedre etter hvert. I går natt våknet han to ganger. Den ene gangen var det hyl og skrik i 40 minutter før han endelig sovnet, mens andre gangen tok det max 3 min å legge igjen. Så noe rett gjorde jeg jo i og med at han var så rolig andre gangen.

Anonym poster: b485977489104bf71586e9304442081c

Ja, han fant vel ut at mamma ikke kommer og gjør det bedre uansett hvor mye han gråter...

Anonym poster: e17ac57e26bdb9e2336c550d544c0cc2

[thinkywinky]

Jeg har ingen råd, men følger ivrig med selv.

Vi har ei jente på 1,5 år som oppfører seg så godt som likt. Det startet for ei ukes tid siden, før dette var hun veldig enkel å ha med og gjøre. Nå kan legginga ta opptil to timer, og hun har våknet klokka 01.30. Da holder hun det gående i et par timer før hun sovner igjen. Så er det på'n igjen i 05.00-05.30-tida.

Vi har forsøkt å bare være inne hos henne, stryke på henne, ta henne opp og bysse, og ta henne med inn i vår seng. Ingenting fungerer, annet enn at vi er to utslitte og rådløse foreldre.

Følger derfor med videre i denne tråden for evt gode tips!