Når den grå hverdagen blir sort.

[Gjest Gjest]

Vår familie vår kanskje ikke perfekt, men det var oss.

Barna hadde det de trengte og fikk den oppfølgingen de hadde behov for, og de var lykkelige. Vi voksene hadde hverandre, fredagskveld og armkrok. Og det holdt.

Så smeller det.

Han vil ikke mer, er lei, trøtt og forelsket i en ny. Ikke den klassiske yngre piken, men en ny dame er nr 1 i livet hans.

Vi gjør det man må gjøre i slike tilfeller, vi bryter opp hjemmet vårt.

Barna er triste, jeg er trist og så jevl.. forbannet på han... Vi deler alt likt, og jeg og barna sitter med et halvt hjem.

Halve serviset, halve fotoalbum, halve kleshaugen, osv...

Han har tid til barna 2, TO!! overnattinger i mnd.

Jeg tror ikke jeg noen gang er blit så skuffet og såret, både på mine, men også på barnas vegne.

Tiden leger som sagt alle sår, og hverdagen tar sitt.

Så blir min mor blir alvorlig syk og dør.

På ny stuper jeg ned.

Bygger meg opp igjen.

Og far får mer tid til barna, lykke!!!

Vi kommer mer sammen og klarer å samarbeide om alt.

Så skjer det igjen.

Han får hjertestopp en dag, og dør.

Mørke, sort og smerte.

Jeg raser ned igjen. Alle de ordene jeg har skreket til deg i sinne, alt det onde jeg har ønsket på deg.

Vi skulle jo være sammen for alltid.

Hva med barna?

Det kommer jo en vår en gang igjen. Men når?

Jeg gleder meg til jeg kan glede meg igjen!

[Gjest Turid]

Trist historie. Hvor gamle er barna dine? Eneste tipset jeg kan gi, er å finne lyspunktene i livet. For de er der... Og gi deg selv og dine nærmeste gode opplevelser, så ofte du makter.

Ønsker deg alt godt

[Gjest Gjest]

Barna er 11 og 13 år.

De er fantastiske.

Hverdagen er stri, vi klarer å eksistere.

Vi gleder oss til å leve igjen.

Den tid kommer, jeg vet.

Men smerten er stor og nesten fysisk nå.

[Gjest Tuva]

Har dere et nettverk rundt dere? Da vil jeg anbefale å bruke det for det det er verdt. Og å være konkret på hva dere trenger, for folk vet ofte ikke hva de skal gjøre for å hjelpe.

Som du sier; du har fantastiske barn. Dere har hverandre, dere er friske (så vidt jeg vet) - både du og ungene kommer til å klare dere. Bare det er mye å være glad for. Men det er en tid for alt - og akkurat nå er det en tid for sorg over det dere har mistet. Så letter skydekket, og sola kommer atter frem...

[Gjest Gjest]

og husk: bak naboens lykke er det også mye å stri med. kanskje ikke så mye som dere har hatt nei, men det er slettes ikke bare lykke bak naboens dør... vet ikke om sånt er til hjelp i tankene?