Kroppsbilde

[AnonymBruker]

Enda en søndag zapper jeg tilfeldigvis innom "En ny start" på Tv Norge og blir sittende å se på mens jeg griner og griner.

Etter å hatt spiseforstyrrelser det meste av livet (vært innom alle de forskjellige typene) er kroppsbildet mitt helt på bærtur. Jeg har de samme tankene om meg selv som de på dette tv-programmet har. Eneste forskjellen er at dem veier rundt 140 kg. Jeg veier drøyt 80 kg nå etter alt jeg har gått opp i gjennom behandling og etterhvert som jeg har blitt bedre. Jeg er 172 cm.

Jeg vet at dette er et vanlig problem ved sf, at en ser på seg selv som større enn en er. Men hvordan skal jeg klare å bli mer realistisk? Eneste gangen jeg har vært bortimot fornøyd med kroppen min var da jeg veide 50 kg og ble behandlet som undervektig av behandlerene.

Hun i programmet i dag er 143kg/ 170 cm. Jeg er helt seriøs, jeg trodde virkelig at vi ikke var så ulike. Jeg tenkte at hun kanskje veide 20kg mer enn meg.

Slik har det også vært fler tidligere programmer.

Det er jo ikke rart jeg aldri klarer å godta kroppen min og meg selv da jeg har et så feil bilde av meg selv.

Hvordan kan jeg gjøre noe med dette?

Jeg har virkelig ingen peiling på hvor stor jeg er etter å ha variert opp og ned mellom 50kg og 100kg så utrolig mange ganger de siste årene.

Hvordan kan jeg få et mer riktig bilde av kroppen min? Hvordan jobber jeg med dette?

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[Hulderen]

Har du en venninne du har tillit til? Som du vet at vil gi deg et ærlig svar? Bruk i så fall henne som speil. Eller bruk fastlegen din. Spør dem om hvordan kroppen din er, og godta svaret.

[AnonymBruker]

Alle sier jo at jeg ser mye sunnere og bedre ut nå da jeg har lagt på meg igjen enn da jeg var syk, men det hjelper ikke. Jeg klarer ikke tro på det, og jeg klarer ikke å se det selv...

Jeg må gjøre noe med hvordan jeg ser på meg selv.

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[Hulderen]

Du må lære deg å stole på det de andre sier, så vil selvfølelsen komme smått og pent.

[AnonymBruker]

Pga tidligere traumer er det ingen jeg klarer stole 100% på, samme hva det gjelder. Dessverre.

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[AnonymBruker]

Noen fler som har noen tanker om dette/ tips?

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[AnonymBruker]

Noen fler som har noen tanker om dette/ tips?

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

Ser du også på deg selv som mye større hvis du ser deg på bilder?

Anonym poster: e6ab3b3451e59242a69cd844170a963f

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt spiseforstyrrelser, og trodde helt oppriktig at jeg var fryktelig tjukk mens jeg i realiteten var undervektig. Når jeg ser bilder fra da nå ser jeg at jeg så avmagret og syk ut.

Jeg synes nå at jeg er tjukk når jeg ser meg i speilet.

Derfor pleier jeg av og til å be mannen min ta bilder av meg med telefonen fra ulike vinkler, eller mens jeg bare "gjør mitt". Så venter jeg med vilje en tid før jeg ser dem, gjerne noen timer. Når jeg da ser bildene så kan jeg en stund se at jeg aldeles ikke er tjukk. Jeg er tvert imot flott, slank og kvinnelig.

Kan dette være noe for deg?

Anonym poster: 2155ae865d4358fd41ddfebe56f10233

[AnonymBruker]

Da jeg ser på bilder fra den tiden jeg var tynn ser jeg at jeg var tynn og flott. Jeg ser også stor forskjell fra bildene med normal vekt til de med overvekt.

Men jeg ser en stor og blubbete person på alle andre bilder. Samme med nyere bilder.

Føler meg jo likens om jeg veier 70 kg el 85 kg. Frustrert og lei meg, og begynner å innse at det å gå ned i vekt igjen nok ikke vil hjelpe så lenge jeg ikke klarer å se realiteten for hvordan jeg ser ut.

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[Gjest Gjest]

Kampsport og yoga har hjulpet meg.

For meg er det litt det samme som å kjøre en fremmed bil. Frem til du lærer hvor stor den er, så er det ikke snakk om at den kan lukeparkeres der, eller joda, den kan parkeres der gamlebilen kunne! Uansett, den type fysisk aktivitet lærer deg utrolig mye om hvor stort, ehm, karosseri som din nåværende modell har.

[pantora]

Jeg vet virkelig ikke, er i samme situasjon og det er fryktelig vanskelig. Jo mer jeg går ned i vekt jo tykkere føler jeg meg. Nå ligger jeg her med sonde i nesa og føler meg tykkere enn jeg gjorde da jeg var 25 kilo tyngre og normalvektig. Absurd. En ting som hjelper meg litt er å se på klesstørrelsen min. Det er liksom en konkret ting å forholde seg til.

[AnonymBruker]

Da jeg var i behandling for min sf sa dem at dette ofte følger vekten. Altså at da man oppnår normal vekt får man et mer nøytralt syn på kroppen. Men jeg føler ikke at det stemmer.

Men dette er vel en gåte som gjelder de fleste med et vanskelig forhold til mat og kropp så skal vel noe til å finne en løsning. Hadde bare håpet at noen hadde noen vink med hva som kan virke eller i alle fall gjøre det bedre.

Takker for tips om yoga og kamp sport! Har prøvd litt yoga, og tenkt på det med kamp sport fra før Må bare bli i litt bedre form før jeg tør å melde meg på noe sånt

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme problem. Jeg har gått ned 20kg (fra overvekt/fedme til normalvekt), men syns selv at jeg fortsatt ser like stor ut. Jeg ser jo at klesstørrelsene jeg kjøper er mindre, og jeg får mange kommentarer fra andre om at jeg ser så mye tynnere ut, men jeg ser det virkelig ikke selv. Syns det er litt ekkelt at man kan bli så blind for egen kropp.

For min del hjelper det å måle kroppen og skrive ned målene. Da vet jeg at det ikke er vekten som narrer meg, jeg er faktisk blitt mindre.

Anonym poster: 109c7c793950ed3e52cdddc6522a6c21

[AnonymBruker]

Jeg har vært veldig stabil i vekt det siste året, så det å se at buksen som nå har passet i et år begynner å bli stor rundt livet er jo en trøst, selv om jeg er redd for å havne tilbake i sfen og ikke klarer se det i speilet. Jeg blir også litt mer realistisk i fht tanker om vektoppgang da jeg ser at jeg kan skeie ut et par uker uten at jeg går opp masse i vekt.

Så jeg syns jeg er på god vei mot et friskere liv, skulle bare så gjerne klart å sett hvordan jeg FAKTISK ser ut, og det som andre ser da de ser på meg!

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[Gjest Lille-pus]

Tråden ryddet for krenkende spekulasjoner.

Eventuelle spørsmål til modereringen tas i PM til meg.

Lille-pus, mod.

[Gjest Tingeling]

Jeg har hatt SF halve livet mitt. Er nesten frisk i dag, og VET jeg er slank, men jeg tror jeg er større enn jeg er. Hver gang jeg handler jeans f.eks så finner jeg alltid frem bukser som er 2-3 strl for store fordi jeg synes de ser passelig ut. Blir alltid like overrasket når jeg må ned så mange strl.

Jeg ser at jeg er slank i speilet, men kan allikevel synes at jeg ser stor ut. Det er helt merkelig og forvridd.

Hadde vært spennende å låne øynene til noen andre en gang og se hvordan jeg faktisk ser ut.

[Kira-delta]

Pga tidligere traumer er det ingen jeg klarer stole 100% på, samme hva det gjelder. Dessverre.

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

Fortid er fortid, det høres kanskje kynisk ut av meg, men jeg vet hvor viktig det er å få bukt med fortid for å ha det bra her og nå.

Det som har skjedd har skjedd, det kan du ikke gjøre noe med, du kan akseptere og gå videre med viten om at det ikke kommer til å skje igjen.

Det virker kanskje ikke som dette har noe mening mtp selve innlegget, men jeg tror det er viktig å kunne stole på seg selv, slik at man kan stole på andre og da kommer selvtilliten snikende etter

[AnonymBruker]

Neida, jeg skjønner veldig godt hva du mener!

...og jeg jobber hardt med å prøve å legge bort disse tankene slik at fortid får være fortid og ikke påvirker meg lenger. Tar gjerne i mot hvis du har noen tips! Øver meg på å åpne meg, stole på folk, gi dem reelle sjanser og slippe dem innpå meg veldig aktivt for tiden.

Anonym poster: 3fe45ad348ad73d820e73f1078fa1d99

[AnonymBruker]

Jeg har et litt lignende problem, selv om jeg ikke har noen spiseforstyrrelse i samme grad som andre her i tråden. Frem til jeg var 18 år veide jeg i underkant av 50 kg, og jeg er 168 cm høy. Så gikk jeg opp til rundt 90 kg på bare fire måneder. Iløpet av de 12 årene siden jeg var 18 har jeg gått opp og ned mellom 60 og 90 kg, veier nå rundt 85 kg. Syns det skal utrolig lite til før jeg legger på meg, og har klær i alle størrelser i skapet, alt fra xs til xxxl.

Jeg får også høre at jeg ser mye sunnere ut nå, men klarer ikke helt å se det selv. Ene dagen ser jeg meg i speilet og er veldig fornøyd, neste dag er alt på bånn og jeg føler meg som en skikkelig "tjukke-bolle-feita"....

Men kan yoga og kampsport hjelpe på kroppsbildet? Jeg har tidligere prøvd både strenge styrketreningsprogram, strenge kondisjonsprogram og litt yoga, men det hadde ingen effekt på hvordan jeg så kroppen min....

Hmmm, dette var jo egentlig ikke noe svar til deg, ts. Beklager dette.

Anonym poster: e2c9d96d21398e0e3336649dbe344a26

[Hjertefisk]

Går til behandling for SF, begynner så smått å bli bedre. selv tenker jeg at hovedproblemet for mange er det enorme kroppsfokuset, og at rådene gitt i denne tråden på lengre sikt vil være helt feil om man ønsker å bli bedre. Å måle, veie, ta bilder, fokusere på vekt og størrelser... Er alt en del av å opprettholde kroppsfokuset og dermed spiseforstyrrelsen.

Normale mennesker går ikke rundt og tenker på kroppen sin hele tida.

Et tips er å ikke tenke så mye på hvordan kroppen ser ut, men alle de utrolige tingene man kan bruke den til. Her er jeg enig i at trening, yoga, dans, styrke etc kan hjelpe, om man fokuserer rett.

En annen ting er hvordan personer med SF har en tendens til å rette sin misnøye over sine indre egenskaper over på det ytre. Det har et spesiellt ord i boka jeg fikk hos psykologen. Så å være mer bevisst på ens tendens til å gjøre dette vil gjøre en mer i stand til å løse rota på problemet. Finn på ting som gir deg mestringsfølelse, mening, og som kan bidra til at du vokser som person og blir et bedre menneske. Kropp og sjel henger i hop.