GUD, SÅ LEI JEG ER AV DERE...

[tuji]

Jeg var som sagt sikker på at det sto "hatet" opprinnelig i overskriften, og kommenterte det - uten å gjøre noe stort poeng av det.

For øvrig har jeg allerede kommentert det jeg mener er hovedpoenget i diskusjonen, med å foreslå at man tar det opp med de det gjelder. Hvordan skal det ellers forandre seg?

[blåveis]

For øvrig har jeg allerede kommentert det jeg mener er hovedpoenget i diskusjonen' date=' med å foreslå at man tar det opp med de det gjelder. Hvordan skal det ellers forandre seg?[/quote']

Det er jo fint om man kan få situasjonen til å forandre seg ved å ta det opp, men jeg har desverre liten tro på at foreldre "popper ut av" denne "fasen" før de er klar for det selv... Men det er jo bare å forsøke

De fleste gjør vel som forfatteren av hovedinnlegget.. prøver å "holde ut" og se om det endrer seg.. Og får ut litt frustrasjon i andre forum i mellomtiden..

[Gjest rabrabara]

Jeg må være bra heldig som har venner som har vært i stand til å prate om andre ting enn ungene sine. Utifra en del innlegg jeg leser her på KG virker det som om mange blir så oppslukt av barn at de ikke engasjerer seg i annet. Ikke mine venner. Vi har det akkurat like super-bra sammen som alltid og jeg føler ikke at de som har blitt foreldre har forandret seg nevneverdig i sosiale sammenhenger. Det vil ikke jeg heller og skal definitivt prøve å skjerpe meg hvis alt gå bra og jeg får barn. Ungene til mine venner kan ofte være med på hytteturer ol. men de legger seg jo tidlig og de legger ikke noen "demper" på noe. Hadde nok blitt lei, ja, dersom det bare gikk i barnbarnbarn. Jeg digger jo småttisene og, kanskje det er derfor jeg ikke synes det er problematisk eller irriterende? Det pluss at foreldrene har andre ting å prate om, i tillegg til de små..

[Væren]

Jeg kan forstå at det kan bli "for mye av det gode" iblant, og selv har jeg vært temmelig bevisst på dette med å "bare" prate om ungene mine de 15 årene som jeg har vært mor. Vi har tross alt både enslige og barnløse venner / familiemedlemmer, og jeg skjønner at det ville ha blitt slitsomt å alltid høre om hva ungene våre har sagt og gjort!

Men når det er sagt, la oss snu litt på flisa: Kanskje det kan bli "litt" kjedelig for oss som er foreldre å alltid høre på det dere barnløse er opptatt av, også? Jobb, karriere, reiser, stueplanter, klær, hudpleietimer, trening og alt annet som har med JEG, MEG og MITT å gjøre?

Dette var kanskje litt satt på spissen, men husk: Det finnes alltid to sider av en sak! Jeg synes faktisk at vi alle har et ansvar for å være bevisst i valg av samtaleemner, slik at samtalen og samværet kan bli like givende og interessant for begge parter!

Men det må selvsagt være lov til å prate om det man er opptatt av og brenner for, også.

For oss alle!

[Felicia]

Men når det er sagt' date= la oss snu litt på flisa: Kanskje det kan bli "litt" kjedelig for oss som er foreldre å alltid høre på det dere barnløse er opptatt av, også? Jobb, karriere, reiser, stueplanter, klær, hudpleietimer, trening og alt annet som har med JEG, MEG og MITT å gjøre?

Kan godt være at det finnes personer der ute som er så navnlebeskuende at de kun snakker om seg selv, men slik håper jeg at jeg selv aldri blir og har heller ingen venner som er slik i noen større grad.

For min del består et vennskap av mye mer enn at "jeg snakker om meg, så snakker du om deg".

Mine veninner og jeg har alltid snakket om det meste, det være seg samliv, jobb eller hobbyer. I tillegg fremtidsplaner, ønsker, planer, mimre litt om gammel morro, eller simpelthen noe å kjedelig som å diskutere aktualiteter i nyhetene osv.

Det er jo samtalen som er selve kjernen i et vennskap! Det å støtte hverandre når man har problemer, om ikke få hjelp, så ihvertfall noen som kan lytte når man trenger å snakke! Noen å juble sammen med når ting går den rette veien.

Dersom alt dette skal forsvinne fordi man nå har fått barn og ikke kan snakke om noe annet lengere, så forstår jeg ikke det.

[gleder meg!]

Jeg bare lurer, når du er så himlalei, hvorfor iall verden gidder du å bruke tid på dette forumet da???

Heter tross alt barn og familie!!!

Skjønner at du kan bli lei, det blir vi alle av og til...

Men, når du er så lei, hvorfor i all verden kommer du hit da???

Her er det tross alt barn og familie en snakker om!!!

[Væren]

Det er jo samtalen som er selve kjernen i et vennskap! Det å støtte hverandre når man har problemer, om ikke få hjelp, så ihvertfall noen som kan lytte når man trenger å snakke! Noen å juble sammen med når ting går den rette veien.

Dersom alt dette skal forsvinne fordi man nå har fått barn og ikke kan snakke om noe annet lengere, så forstår jeg ikke det.

Når man har fått barn, så er det kanskje nettopp problemer vedr. dette som angår barnet man bekymrer seg for og trenger å prate om! Søvnproblemer, kolikk, tenner, oppdragelse og grensesetting mm.

At man i tillegg bør kunne snakke om andre ting, det er jeg enig i!

[Felicia]

Når man har fått barn, så er det kanskje nettopp problemer vedr. dette som angår barnet man bekymrer seg for og trenger å prate om! Søvnproblemer, kolikk, tenner, oppdragelse og grensesetting mm.

At man i tillegg bør kunne snakke om andre ting, det er jeg enig i!

Ja men da er vi enige egentlig

Har vel egentlig ikke (håper jeg) sagt at man ikke skal kunne snakke om barna sine, men kom med et lite hjertesukk over endel venninner som *kun* snakker om det. Det blir litt for mye for meg.

[Gjest MrsL]

Er litt enig med trådstarter jeg. Det kan bli veldig mye og det finnes faktisk en verden utenfor de rosa skyene som preger stua

Dette gjelder også for alle andre som i "perioder" i livet sitt har store ting på gang som kan være altoppslukende.

Det er viktig at disse vennene klarer å tenke så langt som til at de som er på besøk har sikkert noen andre interesser de vil snakke om i tillegg til våre barn........

[Gjest Amy]

Har en tendens å gjøre det selv, småbarnsmor som jeg er. Men det er ikke fordi jeg synes at det er så innmari interessant å prate om, men ofte er det det som på en måte er "fellesnevneren" i venneflokken. På andre områder er vennene mine veldig ulike. Er egentlig lei av at samtalene som ofte handler om barn, men likevel så prater jeg veldig mye om akkurat dette. Når jeg er på fest el prøver jeg bevisst å ikke prate "baby", men til daglig når jeg møter andre mødre så er det en så stor del av hverdagen at det blir naturlig.

Overfor de som ikke har barn begrenser jeg denne praten veldig (tror jeg hvertfall )

[:-) anna]

Men hva da med den nøyaktig motsatte problemstillingen.

Jeg har nemlig en tidligere nær venninne som aldri gidder å høre noe om barnet mitt. Jeg har aldri dominert samtalen med historier om avkommet, men av og til når vi to er på cafe så vil jeg gjerne snakke med min nære venninne om det jeg går og tenker på. Og om temaet da er noe som er relatert til min sønn så ser jeg at hun ikke gidder å bry seg en gang. Plutselig skal hun sende en melding eller be om mer kaffe eller bare skifte tema.

Det provoserer faktisk meg. Fordi: jeg gidder å høre på og engasjere meg i problemene hun har med sjefen sin (som jeg ikke aner hvem er) eller en kunde (som jeg også har null egeninteresse i å høre noe om). Det gjør jeg fordi det er livet hennes og jeg er glad i henne og vil gi henne råd når hun ber om det, eller lytte til henne når hun trenger det.

Men om jeg sier et lite pip om barnet mitt... da er jeg tydeligvis kjip venninne som ikke kan snakke om noe annet. Og det føles faktisk ikke serlig bra å oppleve at en menneske du anser som en nær venn forventer at du skal snakke om alt annet enn det som er viktigst i livet ditt. Hva er det slags vennskap da.

[Væren]

Det var noe sånt jeg prøvde å si, også, anna!

- Det må gå begge veier, nemlig!

Det er viktig å vise interesse og engasjement i hvordan andre har det, og ikke bare være opptatt av sin egen situasjon og sitt eget liv. Gjensidighet er cluet!

[Peluche]

Kanskje du burde holde deg unna samlingene der alle med barn går og heller få med deg noen ut uten barn? Skjønner det er kjipt å være den uten barn, jeg syntes barn var motbydelige inntil jeg fikk barn selv. Men samtidig er det livets gang og de som har fulgt denne gangen setter nok helt sikkert pris på litt fri fra barneprat de også. Jeg blir ihvertfall helt snål i hodet av å bare snakke om unger selv om mine er aaaaaldri så flinke til å stå, spise, bæsje og si gaaaaaa.....

[Gjest Embla s]

Jeg har masse venner som har barn, og syns de snakker om veldig mye annet enn barna sine. Er forøvrig enig med :-) Anna; det er mange som gnåler i vei om seg og sitt uten å gidde å bry seg med andres hverdag, og det gjelder barnløse og!!

[Gjest Anonymous]

Men hva da med den nøyaktig motsatte problemstillingen.

Jeg har nemlig en tidligere nær venninne som aldri gidder å høre noe om barnet mitt.

Kan det være at venninnen din kan være ufrivillig barnløs?

Jeg kjenner meg selv igjen som long-time UB, så synes jeg ikke barnesnakk er så veldig spennende samtaletema, da det minner meg om min store sorg.

[Lisemor]

Enig at mange med barn "kun" snakker om barna sine.-til og med jeg som også har barn reagerer på det.Synes det er kjedeligt å vere en plass det kun snakkes om barn og hvertfall på dager og kvelder der ingen har barn med seg og barnefri.

Kommer det besøk av et barnløst par så velger jeg naturligvis (også) andre temaer enn barn.

[Nabodama]

Synes også det kan bli vel mye snakk om unger, ikke bare av og til, men ofte!

Kanskje fordi dette er et "trygt" samtaleemne og en fellesnevner?

En kan dure i vei ganske lenge uten å måtte "utlevere" noe om seg selv og sitt, på en måte.

[Gjest Anonymous]

Det er viktig å vise interesse og engasjement i hvordan andre har det' date=' og ikke bare være opptatt av sin egen situasjon og sitt eget liv. Gjensidighet er cluet![/quote']

nettopp!

jeg tror det er det som er poenget i hovedinnlegget også; mangelen på gjensidighet..

at temaet er barn er jo ikke verken verre eller bedre enn andre temaer (det er det vel ingen som har påstått heller??)

[Gjest Mayamor]

Enig i at det går begge veier.

Nå for tiden går det mest i hus/kjøp/oppussing/møbler for min del.

Skal overta huset vårt i morgen.

Det er vel den dominerende interessen for tiden.

Er det ikke slik for de fleste vennskap:

En tar og gir alt ettersom hvor en er i livet/dagsform etc.

En forteller og en lytter om hverandre.

Da er det jo litt opp til begge å pense samtalen inn på noe intressant...

De venninnene som fenger meg - har jeg mest kontakt med også.

Og en føler vel om en er på lik bølgelengde eller ikke...

Har en venninne som prater om seg og sitt ustanselig:

Vi har ikke så mye kontakt for å si det sånn...

Mayamor