Familie krangel

[AnonymBruker]

Jæjeg er en jente som har diagnosen aspberger pluss sliter litt med andre psykiske ting. Jeg har vært krevende for mine foreldre fra jeg var lita. Jeg har så og si alltid vært "årsaken" til familie krangler også krangler mellom min mor og far. Idag toppet det seg totalt. Vi hadde invitert onkelen min og min kjæreste hjem til oss ikveld på middag. Det har blitt noen øl på min far og onkel. Da alle kom hjem til oss begynte min onkel å være litt småfrekk mot min kjæreste. Jeg reagerte på det, men sa ikke noe. Så at kjæresten min følte seg brydd, men lot likevell være. Litt senere ringer han noen fra jobben sin og jeg vet ikke om han tuller eller ikke men han inviterer de opp hit over tlf. Av årsaker nevnt ovenfor (aspberger, psykisk syk) går jeg opp til mine foreldre og spør hvorfor han ringer og inviterer folk hit som vi ikke kjenner. Mamma sier at han bare tuller og at de ikke kommer. Så serveres middagen og vi setter oss. Like etterpå ringer det på døra og inn kommer da disse kollegene onkelen min har invitert. Jeg blir stresset og får panikk anfall og går inn på rommet. Onkelen min sier at jeg må skjerpe meg og slutte oppføre meg som jeg gjør. Han vet jeg sliter med angst og har adpberger og til tross for at min mor har forklart han dette tror jeg ikke han forstår og mener det er "fjas" fra min side. Jeg kommer ut fra rommet å sier til onkel at jeg syntes det var feil av han å bare invitere folk til andres hus uten å spørre om det er ok. Foreldrene mine vet de må si ifra til meg i god tid så jeg kan " forberede" meg. Noe jeg ikke fikk idag og fikk voldsomt angst sammenbrudd. Onkel er fortsatt oppgitt over meg å sier at mamma og pappa må klare å sette meg på plass å slutte la meg kontrollere alt. Noe mamma og pappa har prøvd helt siden jeg fikk disgnosene mine. Ingen vet så godt hvor mye de har prøvd å hjelpe meg som mamma og pappa selv og når da onkel slenger dette til pappa blir han frustrert og innmari sint og dytter til onkel å ber han dra. Så begynner de å krangle. Jeg hyler og prøver få de til å slutte. De fortsetter og mamma må til skutt gripe inn. De klarer heldigvis å roe seg og etter en lang prat blir de venner. Noe jeg er kjempe glad for. Onkelen min har kun mamma ( som er hans søster) og pappa (svoger) igjen da vi har mistet mange i familien våres. Jeg har bedt om unskyldning for min reaksjon til onkel og også til pappa. Og vi har tilgitt hverandre, men onkel mener fortsatt at jeg kan klare og ta meg sammen og at jeg må skjerpe meg. Jeg har prøvd men klarer ikke styre dette. Har gått i terapi siden jeg var liten, og set er bra i perioder så har jeg dårlige perioder. Alt dette har mamma snakket med onkel om, men han virker ikke til å forstå. Nå sitter jeg igjen med en vond følelse over at jeg er et eneste stort problem for familien min. Min oppførsel har skapt utrolig mye vondt for de menneskene jeg er mest glad i. Mamma og pappa gjør alt for meg, men jeg sliter dem ut. Jeg føler som jeg er to personer innimellom. Jeg kan plutselig forandre meg til et monster bokstavelig talt. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Føler vi har prøvd alt! Medisinering, innleggelse og regelmessige samtaler. Hva kan jeg gjøre?! Må vi bare innse at sånn er jeg å at min mor og far har vært ekstremt uheldige? Jeg føler det sånn. Noen ganger er jeg som djevelen selv ingen sympati eller empati og bryr meg kun om meg selv. Dette sliter enormt på alle. Hva gjør vi?

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[Gjest Gjest20]

Det er ikke du som er problemet, men onkelen din.

[AnonymBruker]

Du sier ikke noe om alderen din , men hva med å flytte for deg selv om du er over 18 år?

Anonym poster: d9c93df76e8e07aa248009a25eca6bc3

[Gjest Gjest]

Jeg er usikker på din alder,men tenker at du kan være 14-16 år.

Din usikkerhet kan ikke din onkel altid ta hensyn til.Du må etterhvert bli voksen. Alle opplever uforutsatte ting i livet sitt. Ikke alt kan planlegges. Men dette kunne planlegges.

Din onkel er uhøffelig med dine foreldre om han inviterer noen hjem til dere,han har vel ett hjem selv?

Dette kan være god trening for deg,men ville ikke godtatt dette når det er alkohol inni bildet.

voks opp,uforutsatte ting sjer hele livet!

[liv]

Du har Asperger - det er en funksjonshemmig, du kan faktisk ikke noe for hvordan du reagerer. Anbefaller at du tar turen innom bokstavbarna.com sitt forum for å finne andre med samme diagnose og problemer.

[lillevill]

Det er ikke din feil Ts. D gjør det du orker og det du kan, og trekker du deg tilbake på rommet ditt så er det helt ok. Onkel er voksen og kan underholde sine egne gjester, men skal så klart ikke invitere venner til dere uten videre. Du har ingenting å føle deg skyldig for. Din familie velger selv om de vil krangle. Du er flink som tar vare på deg selv. Og husk at å tenke gode tanker om deg selv er også en måte å ta vare på deg selv på. Og du er ansvarlig for å tenke gode tanker som gjør at du får det bra.

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år og har planer om å flytte ut til sommeren. Dette er også vanskelig for meg da jeg må bryte med det vante og trygge. Men planen er å finne en leilighet før høsten

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[AnonymBruker]

Er klar over at uforutsette ting skjer. Og jeg er lei meg for at jeg reagerte som jeg gjorde. Problemet er jo at jeg ikke vet hvordan jeg skal kontrollere meg når ting som dette skjer. Det er noe som ukontrollert skjer i kroppen å får meg til å få et anfall/sinne utbrudd. Det som gjør vondt er at jeg fikk pappaen min og onkel til å nesten sloss. De er kamerater og oppførselen idag var ikke likt noen av dem. Det er det som skremmer meg. At min oppførsel og det jeg sliter med skal gå utover de jeg er glad i og få det til å toppe seg så mye at de nesten flyr på verandre. Onkel (bror til mamma) har alltid vært som en bror for faren min også. Og å se pappa så sint på han og i tillegg be han dra! Gjorde vondt. Jeg føler meg ond som gjør familien min så mye vondt. Det er ikke lite de har måttet tåle fra meg opp igjennom. Å nå er jeg rådvill etter å ha prøvd det som kan prøves uten ønsket resultat og jo, jeg jobber med meg selv konstant for å unngå dette(kanskje ikke godt nok tydeligvis) men vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Det er som jeg mister kontroll over meg selv og får den ikke tilbake før jeg har rast fra meg alle følelsene jeg bærer på.

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[lillevill]

Er klar over at uforutsette ting skjer. Og jeg er lei meg for at jeg reagerte som jeg gjorde. Problemet er jo at jeg ikke vet hvordan jeg skal kontrollere meg når ting som dette skjer. Det er noe som ukontrollert skjer i kroppen å får meg til å få et anfall/sinne utbrudd. Det som gjør vondt er at jeg fikk pappaen min og onkel til å nesten sloss. De er kamerater og oppførselen idag var ikke likt noen av dem. Det er det som skremmer meg. At min oppførsel og det jeg sliter med skal gå utover de jeg er glad i og få det til å toppe seg så mye at de nesten flyr på verandre. Onkel (bror til mamma) har alltid vært som en bror for faren min også. Og å se pappa så sint på han og i tillegg be han dra! Gjorde vondt. Jeg føler meg ond som gjør familien min så mye vondt. Det er ikke lite de har måttet tåle fra meg opp igjennom. Å nå er jeg rådvill etter å ha prøvd det som kan prøves uten ønsket resultat og jo, jeg jobber med meg selv konstant for å unngå dette(kanskje ikke godt nok tydeligvis) men vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Det er som jeg mister kontroll over meg selv og får den ikke tilbake før jeg har rast fra meg alle følelsene jeg bærer på.

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

Hør nå her, det er DE som velger å reagere som de gjør. Det er ingen som tenker det er din feil. Alle er ansvarlige for de handlingene de gjør, og det var de som nesten sloss ikke deg. Så slutt nå å tenke at dette var din feil.

[litle_my]

Så flink du er, som både har en mestringsstrategi (trekke deg tilbake på rommet) og i tillegg kan fortelle hva du føler og hva som er dine vansker! At onkel ikke evner å forstå deg og din diagnose kan du ikke gjøre noe med dessverre, men at du så i fra og trakk deg unna var bra gjort!

[Celtic Heart]

Jeg er usikker på din alder,men tenker at du kan være 14-16 år.

Din usikkerhet kan ikke din onkel altid ta hensyn til.Du må etterhvert bli voksen. Alle opplever uforutsatte ting i livet sitt. Ikke alt kan planlegges. Men dette kunne planlegges.

Din onkel er uhøffelig med dine foreldre om han inviterer noen hjem til dere,han har vel ett hjem selv?

Dette kan være god trening for deg,men ville ikke godtatt dette når det er alkohol inni bildet.

voks opp,uforutsatte ting sjer hele livet!

Du har ikke store kjennskaper til asperger og det synes.

Til TS: Jeg er selv mor til et barn med asperger og vi har liknende konflikter i vår familie. Vi har ett sett besteforeldre som ikke vil/kan forstå at dette ikke er noe man styrer. Selv om det er mye diskusjoner og noen krangler rundt dette er det IKKE min sønns skyld. Jeg vil aldri gi han skylda for at voksne mennesker ikke evner å forstå, slik jeg tror at dine foreldre ALDRI vil skylde på deg for at ting går som de går.

Stor klem til deg.

[Missy1]

Høres ut som om onkelen din burde sette seg inn i hva det faktisk vil si å ha de diagnosene du har. Han oppfører seg som en fjott som uttaler seg om ting han ikke har noe greie på.

Syns også at foreldrene dine burde gå mer i forsvar ovenfor deg, det er ikke din feil at du reagerer som du gjør og dine foreldre burde vite dette veldig godt.

Har selv en sønn med diagnosen barneautisme og jeg vet hvor viktig det er å forberede de med ASD på ting. Som legen sier; overraskelser er stas, men ikke for de med ASD.

Klemmer til deg

[AnonymBruker]

Mine foreldre har sagt at igår var det ikke min feil. Det var derfor pappa tente som han gjorde. Min mor er også skuffet over sin bror. Men likevell sitter jeg igjen med en vond følelse i kroppen. Jeg ville slitt veldig om de ikke ble venner igjen da min onkel betyr mye for min mamma og også pappa. Det var uvirkelig å skremmende at det gikk som det gjorde igår. Og jeg føler det er meg og mine ting som er årsaken til familikonfliktene. Da alle utenom mine foreldre forstår seg på diagnosen.

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[AnonymBruker]

Takk for alle tilbake meldingene. Det får meg til å føle meg bedre. Og at faktisk noen mennesker har spesielle behov selvom det ikke trengs å vises i form av et fysisk handikapp. Jeg vet jeg bør trene meg til å takle uforutsette ting, men igår var ikke rett tidspunkt da vi skulle sette oss ned å slappe av med god mat. Min lillesøster ble redd og for henne er påskaften noe hun ser frem til hvor det er familie hygge og påskeegg. Igår ble det bare mye bråk og det ville jeg ikke at min søster skulle oppleve, hun opplever det nok med meg i hverdagen, igår var en dag hvor jeg skulle klare å "ta meg sammen"

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[Gjest Gjest]

Jeg sender mine barn inn i en familie 2 hver helg med en som har asbergers/autisme.

Det er ingen god følelse å vite at barna mine ofte blir vitne til kranglingen,misforståelser. Mine barn blir opprørt og ønsker ikke å reise til sin far,som bor i dette hjemmet.

Far tar ikke ansvar i situasjonen og jeg kan ikke gjøre noe siden "jeg ikke har lov å legge meg opp i" fars samvær.

Situasjonen er uholdbar og jeg ønsker av hele mitt hjerte at mine barns far tar ansvar og flytter fra denne heimen.

Jeg sjønner at det er vanskelig for den syke også,men jeg kan ikke utsette mine barn for sykdommen.

Håper du sjønner det,selv om det ikke er din feil at du er syk.

Det var bare min historie slik at du kan se den andre siden også.

[lillevill]

Jeg sender mine barn inn i en familie 2 hver helg med en som har asbergers/autisme.

Det er ingen god følelse å vite at barna mine ofte blir vitne til kranglingen,misforståelser. Mine barn blir opprørt og ønsker ikke å reise til sin far,som bor i dette hjemmet.

Far tar ikke ansvar i situasjonen og jeg kan ikke gjøre noe siden "jeg ikke har lov å legge meg opp i" fars samvær.

Situasjonen er uholdbar og jeg ønsker av hele mitt hjerte at mine barns far tar ansvar og flytter fra denne heimen.

Jeg sjønner at det er vanskelig for den syke også,men jeg kan ikke utsette mine barn for sykdommen.

Håper du sjønner det,selv om det ikke er din feil at du er syk.

Det var bare min historie slik at du kan se den andre siden også.

Hæ? Du er vel ikke "den andre siden" i ts sin situasjon? Fatter ikke hva slags poeng du prøver å få frem her egentlig, og jeg klarer ikke se hva som er nyttig ved ditt innlegg.

[Gjest Gjest]

Hæ? Du er vel ikke "den andre siden" i ts sin situasjon? Fatter ikke hva slags poeng du prøver å få frem her egentlig, og jeg klarer ikke se hva som er nyttig ved ditt innlegg.

det er ditt problem at du ikke ser det.

[Gjest Violetta]

Jeg sender mine barn inn i en familie 2 hver helg med en som har asbergers/autisme.

Det er ingen god følelse å vite at barna mine ofte blir vitne til kranglingen,misforståelser. Mine barn blir opprørt og ønsker ikke å reise til sin far,som bor i dette hjemmet.

Far tar ikke ansvar i situasjonen og jeg kan ikke gjøre noe siden "jeg ikke har lov å legge meg opp i" fars samvær.

Situasjonen er uholdbar og jeg ønsker av hele mitt hjerte at mine barns far tar ansvar og flytter fra denne heimen.

Jeg sjønner at det er vanskelig for den syke også,men jeg kan ikke utsette mine barn for sykdommen.

Håper du sjønner det,selv om det ikke er din feil at du er syk.

Det var bare min historie slik at du kan se den andre siden også.

Hva med å starte en egen tråd når du begynner på et helt nytt tema?

[lillevill]

det er ditt problem at du ikke ser det.

Forklar da.

[lulle]

Du sier ikke noe om alderen din , men hva med å flytte for deg selv om du er over 18 år?

Anonym poster: d9c93df76e8e07aa248009a25eca6bc3

Høres ts ut som en som kan flytte for seg selv? Hva er det med folk som kommer med lite gjennomtenkte eller enkle løsninger på andres vegne. De fleste med aspergers ( og her andre psykiske problemer i tillegg) er ikke modne til å flytte for seg selv selv om de fyller 18. Hva med å gi ts støtte for at hun/han har en diagnose som glør at personen selv og også de rundt må tilrettelegge litt sånn at ts kan få et bra liv.