Bonusbarnebarn og oldebarn - frivillig eller tvang?

[AnonymBruker]

En mann har ingen biologiske barn, men har en stedatter.

Til sine foreldre forteller han om barnet på følgende måte: "jeg har funnet en fantastisk kvinne, og hun har med seg et flott barnebarn til dere".

Hans foreldre gratulerte ham, men sa også at de ikke ønsket å være barnets besteforeldre. Barnet hadde sin biologiske familie, og selv om de mer enn gjerne ville ha henne i livet sitt, ville de ikke omtales som besteforeldre til dette barnet.

Jenta vokste opp, og fikk et nært og godt forhold til stefars foreldre. Hun ble behandlet på lik linje som de senere fødte biologiske barnebarna, var en del av famililen, men ble mildt irettesatt hver gang hun kalte dem noe som ga assosiasjoner til at hun så på dem som besteforeldre. Da sa stefars foreldre "nei jenta mi. Vi er glade i deg, og du er en viktig del av familien, men vi er ikke besteforeldrene dine. Du har 4 andre besteforeldre som er glade i deg, og vi hverken vil eller kan erstatte noen av dem".

Jenta forsto dette, og forholdet mellom dem var fortsatt sterkt og godt.

Etter hvert fikk jenta seg en kjæreste som stefars foreldre ble godt kjent med, og de ble også godt kjent med famlien hans, og en dag fikk stefars foreldre en tekstmelding om at han skulle bli bestefar, og at de skulle bli oldeforeldre.

De gratulerte ham som vordende bestefar, men sa samtidig i fra om at de ikke var oldeforeldre til jentas barn. Barnet hadde 8 levende oldeforeldre, det fikk være nok.

Barnet ble født, og stefar ringte å gratulerte dem som oldeforeldre, som igjen gratulerte ham som bestefar, og igjen sa at de ikke var oldeforeldre.

De besøkte jenta på sykehuset, gratulerte henne med den lille, hadde med barselgave, og også jenta var inneforstått med at de ikke var barnets oldeforeldre, de var noe annet, ubeskrivelig, og verdifullt.

Dette falt stefar hardt for brystet, og han mente sine foreldre var kalde og egoistiske.

Jenta beskyttet dem, og mente at de satte seg selv i bakgrunnen av hensyn til biologisk familie.

Hva mener dere om denne situasjonen?

Er stefars foreldre kalde og egoistiske når de behandler sin sønns stebarn og stebarnebarn likt som biologiske barnebarn og oldebarn, men ønsker å skille på bruk av navn?

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

[Sushi]

Både stefar og foreldrene er teite. Foreldrene er vanskelige som ikke bare tar besteforeldretittelen med stolthet, og stefaren er vanskelig som ikke bare overser dette.

I mine øyne er det bare foreldre til foreldre som er farmor, morfar osv, men alle som har en lignende status kan kalles bestemor/bestefar. Å irettesette et barn som vil knytte bånd på den måten mener jeg er feil og unødvendig.

[AnonymBruker]

Både stefar og foreldrene er teite. Foreldrene er vanskelige som ikke bare tar besteforeldretittelen med stolthet, og stefaren er vanskelig som ikke bare overser dette.

I mine øyne er det bare foreldre til foreldre som er farmor, morfar osv, men alle som har en lignende status kan kalles bestemor/bestefar. Å irettesette et barn som vil knytte bånd på den måten mener jeg er feil og unødvendig.

Takk for ditt synspunkt! Det var interessant å lese din mening.

Før jeg får flere svar, må jeg si at dette er et konstruert tilfelle, men det har en viss relevans til en kommentar fra et familiemedlem, og jeg er interessert i å høre hva andre mener om det konstruerte tilfellet.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

[Gjest Mrs. Random Nick]

Å være besteforeldre er ikke en tittel man kan ta. Det er en tittel man får ved at et barnebarn blir født inn i familien. Denne jenta som blir omtalt er faktisk ikke barnebarnet til de eldre her, og jeg synes de gamle har løst dette på en fin og riktig måte. Man får heller finne på andre kallenavn eventuelt. Dessuten virker det jo som om at jenta er inneforstått med hvordan "besteforeldrene" vil ha det. Ingen vits å tvinge de eldre på noen tittel som de ikke er interessert i. Her mener jeg stefaren bare får svelge kamelen rett og slett. Han synes kanskje det er mest sårt fordi han ikke har noen biologiske barn selv ?

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker ikke å være bestemor til barn som ikke er blodslekt. Det er ikke automatisk slik at jeg vil ha noe dårligere forhold til dem av den grunn. Jeg synes stefar og de andre burde respektere de gamles valg.

[AnonymBruker]

Det er veldig få som har sagt sin mening om eksempelet, så det tyder på at dette ikke er et tema rundt i landet.

Men hos oss har dette vært et hett tema i disse dagene, etter at en av familiens eldste erklærte høyt og tydelig at fra nå av var hun kun bestemor til sine biologiske og adopterte barnebarn, og etter som tiden kom, gjaldt dette også for oldebarn. For alle andre ville hun være en del av storfamilien, hverken mer eller mindre.

Som hun sa, hun hadde alltid inkludert alle, og det ville hun fortsette med, men som hun sa, følte hun at det fulgte en del forpliktelser med det å være bestemor, hun var ikke lenger komfortabel med at hennes forpliktelser for "andres barnebarn", som hadde fulle sett av besteforeldre i tillegg til henne, gikk på bekostning av hennes egne barnebarn, som bare hadde henne.

Hun ville ha mulighet til å gjøre ting for sine biologiske barnebarn, uten at det skulle bli forventet at hun skulle gjøre det samme for sine "bonusbarnebarn".

Det ble stor oppstandelse over at noen kunne si noe slikt, og det kom mange spørsmål om "hva hvis" - "hva hvis barnet ikke har andre besteforeldre?", "hva hvis barnet spør om hun ville være bestemor?", og ut i fra hennes svar ble det konstruerte eksempelet laget.

Saken er ute av verden nå, siden de involverte fikk beskjed om at hun hadde tatt sitt valg, og slik ble det.

PS: Hun har aldri blitt kalt bestemor av "bonusbarnebarna", og dette ble sagt uten at noen av "barna" var tilstede.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

[Guybrush]

For mange er det svært sårende og splidskapende ved samlivsbrudd å se andre mennesker som ikke er beslektet med barnet komme inn og overta/true den posisjonen de har i forhold til barnet. Det å være besteforeldre kan føles utvannet om det plutselig er svært mange av dem. Jeg vil tro at en mor ikke ønsker at deres barn skal omtale sin stemor som "mamma". Uansett hvor god og snill denne personen er.

[Sushi]

For mange er det svært sårende og splidskapende ved samlivsbrudd å se andre mennesker som ikke er beslektet med barnet komme inn og overta/true den posisjonen de har i forhold til barnet. Det å være besteforeldre kan føles utvannet om det plutselig er svært mange av dem. Jeg vil tro at en mor ikke ønsker at deres barn skal omtale sin stemor som "mamma". Uansett hvor god og snill denne personen er.

Det mener jeg blir en dårlig sammenligning. Besteforeldre har ingen rettigheter/plikter for barnebarna sine, slik foreldre har.

Jeg synes besteforeldre (enten i slekt eller ikke) får heve seg over sine egne såre følelser og la barna knytte bånd til de som har en slik rolle. Ikke at steforeldre de på død og liv MÅ kalle seg bestefar og bestemor, men om det er naturlig så synes jeg ikke biologiske bånd skal ha noe å si.

Jenta mi har en besteforelder hun ikke er i slekt med. Han er helt klart bestefar, og de har et kjempenært forhold. Om hun hadde kalt han ved navn så hadde det sikkert ikke hatt noe å si, men statusen bestefar er jo litt ekstra fin. Heldigvis vil han gjerne være det.

[AnonymBruker]

Det er veldig få som har sagt sin mening om eksempelet, så det tyder på at dette ikke er et tema rundt i landet.

Men hos oss har dette vært et hett tema i disse dagene, etter at en av familiens eldste erklærte høyt og tydelig at fra nå av var hun kun bestemor til sine biologiske og adopterte barnebarn, og etter som tiden kom, gjaldt dette også for oldebarn. For alle andre ville hun være en del av storfamilien, hverken mer eller mindre.

Som hun sa, hun hadde alltid inkludert alle, og det ville hun fortsette med, men som hun sa, følte hun at det fulgte en del forpliktelser med det å være bestemor, hun var ikke lenger komfortabel med at hennes forpliktelser for "andres barnebarn", som hadde fulle sett av besteforeldre i tillegg til henne, gikk på bekostning av hennes egne barnebarn, som bare hadde henne.

Hun ville ha mulighet til å gjøre ting for sine biologiske barnebarn, uten at det skulle bli forventet at hun skulle gjøre det samme for sine "bonusbarnebarn".

Det ble stor oppstandelse over at noen kunne si noe slikt, og det kom mange spørsmål om "hva hvis" - "hva hvis barnet ikke har andre besteforeldre?", "hva hvis barnet spør om hun ville være bestemor?", og ut i fra hennes svar ble det konstruerte eksempelet laget.

Saken er ute av verden nå, siden de involverte fikk beskjed om at hun hadde tatt sitt valg, og slik ble det.

PS: Hun har aldri blitt kalt bestemor av "bonusbarnebarna", og dette ble sagt uten at noen av "barna" var tilstede.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

Flott at hun har tenkt over problemstillingen og har kommet fram til hva HUN faktisk er komfortabel med. Ærlig og rettferdig overfor alle, mener nå jeg. I grunnen har jeg inntrykk av at mange eldre faktisk tenker det samme, men at få tør å si det høyt. De er redde for reaksjonene fra familiene, for det er en vanskelig balansegang å tilhøre den utvidede storfamilien og ikke vite hvilken rolle man har.

Anonym poster: 32cdd2fac61bba3b751d8e31ef919f47

[sebastianen]

Det er veldig få som har sagt sin mening om eksempelet, så det tyder på at dette ikke er et tema rundt i landet.

Men hos oss har dette vært et hett tema i disse dagene, etter at en av familiens eldste erklærte høyt og tydelig at fra nå av var hun kun bestemor til sine biologiske og adopterte barnebarn, og etter som tiden kom, gjaldt dette også for oldebarn. For alle andre ville hun være en del av storfamilien, hverken mer eller mindre.

Som hun sa, hun hadde alltid inkludert alle, og det ville hun fortsette med, men som hun sa, følte hun at det fulgte en del forpliktelser med det å være bestemor, hun var ikke lenger komfortabel med at hennes forpliktelser for "andres barnebarn", som hadde fulle sett av besteforeldre i tillegg til henne, gikk på bekostning av hennes egne barnebarn, som bare hadde henne.

Hun ville ha mulighet til å gjøre ting for sine biologiske barnebarn, uten at det skulle bli forventet at hun skulle gjøre det samme for sine "bonusbarnebarn".

Det ble stor oppstandelse over at noen kunne si noe slikt, og det kom mange spørsmål om "hva hvis" - "hva hvis barnet ikke har andre besteforeldre?", "hva hvis barnet spør om hun ville være bestemor?", og ut i fra hennes svar ble det konstruerte eksempelet laget.

Saken er ute av verden nå, siden de involverte fikk beskjed om at hun hadde tatt sitt valg, og slik ble det.

PS: Hun har aldri blitt kalt bestemor av "bonusbarnebarna", og dette ble sagt uten at noen av "barna" var tilstede.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

Jeg synes hun har tatt en riktig avgjørelse. Det er ikke nødvendig at hun hjelper dem som allerede ha både tre og fire foreldre og besteforeldre. Så bra at hun kunne komme med sin mening og få aksept ? For den .

Endret 30. mars 2013 av sebastianen

[Guybrush]

Det mener jeg blir en dårlig sammenligning. Besteforeldre har ingen rettigheter/plikter for barnebarna sine, slik foreldre har.

Jeg synes besteforeldre (enten i slekt eller ikke) får heve seg over sine egne såre følelser og la barna knytte bånd til de som har en slik rolle. Ikke at steforeldre de på død og liv MÅ kalle seg bestefar og bestemor, men om det er naturlig så synes jeg ikke biologiske bånd skal ha noe å si.

Jenta mi har en besteforelder hun ikke er i slekt med. Han er helt klart bestefar, og de har et kjempenært forhold. Om hun hadde kalt han ved navn så hadde det sikkert ikke hatt noe å si, men statusen bestefar er jo litt ekstra fin. Heldigvis vil han gjerne være det.

De eneste situasjoner hvor jeg vet slikt fungerer er når barnets familie på en side av slekten er så og si totalt fraværende evt at de ikke lever lengre. Dette med merkelapper er gjerne noe barnets foreldre trykker på dem - det vil være svært uvanlig at et barn kaller nye mennesker i livet sitt for eksempelvis bestefar/mor. Jeg tror også du bommer veldig på poenget mitt. Jeg snakker overhodet ikke om rettigheter/logikk. Jeg snakker om følelser knyttet opp mot roller. Jeg er fristet til å spørre om du har barn selv eller om du uttaler deg generelt? Jeg tror svært få andre enn de som har barn og i tillegg har opplevd samlivsbrudd skjønner helt situasjonen og problemstillingen.

Jeg er sikker på at de aller aller fleste mødre ville bli svært såret og reagere på om barnet deres ble oppfordret til å kalle sin nye svigermor for "mamma".

[sebastianen]

De eneste situasjoner hvor jeg vet slikt fungerer er når barnets familie på en side av slekten er så og si totalt fraværende evt at de ikke lever lengre. Dette med merkelapper er gjerne noe barnets foreldre trykker på dem - det vil være svært uvanlig at et barn kaller nye mennesker i livet sitt for eksempelvis bestefar/mor. Jeg tror også du bommer veldig på poenget mitt. Jeg snakker overhodet ikke om rettigheter/logikk. Jeg snakker om følelser knyttet opp mot roller. Jeg er fristet til å spørre om du har barn selv eller om du uttaler deg generelt? Jeg tror svært få andre enn de som har barn og i tillegg har opplevd samlivsbrudd skjønner helt situasjonen og problemstillingen.

Jeg er sikker på at de aller aller fleste mødre ville bli svært såret og reagere på om barnet deres ble oppfordret til å kalle sin nye svigermor for "mamma".

Husk nå på at mange barn blir født inn i familier med allerede eksisterende personer som ikke er biologisk beslektet. F.eks bestemors samboer . Da er ikke personen ny for barnet.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på situasjoen.

I min familie så er det min halvsøster som er stebarnet til min mor og hele hennes slekt.Hun er det eneste stebarnet i hele slekten,og jeg er utrolig glad for at hun alltid har blitt behandlet likt som alle oss andre og at min mor og mine besteforeldre tok henne til seg som om hun var av deres eget kjøtt og blod.Nå er vi jo godt voksne,og hun har fortsatt akkurat like bra forhold til vår familie som det jeg har og blir like fullt regnet som en av "barneflokken"(Voksenflokken)

Men på en annen side så skjønner jeg at om man har 6 stebarnebarn og forholdet gjerne ikke har vart mer enn 6 mnd,at man ikke ser på de som "sine egne"

Anonym poster: 8b9263cf789105b96e0be2162cc5b2ad

[Guybrush]

Husk nå på at mange barn blir født inn i familier med allerede eksisterende personer som ikke er biologisk beslektet. F.eks bestemors samboer . Da er ikke personen ny for barnet.

Kjenner til mange slike situasjoner, jeg har aldri hørt disse omtalt som "bestefar/mor". Med ett unntak hvor bestemoren var enke og giftet seg på nytt - altså barnet hadde da ingen morfar fra før og hennes mann hadde vært lenge i familien.

[sebastianen]

Kjenner til mange slike situasjoner, jeg har aldri hørt disse omtalt som "bestefar/mor". Med ett unntak hvor bestemoren var enke og giftet seg på nytt - altså barnet hadde da ingen morfar fra før og hennes mann hadde vært lenge i familien.

Enig i det, det faller ikke naturlig, ikke for meg heller.

[Zoom]

Jeg har vært i en liknende situasjon, bare at da var det jeg som insisterte på at "stemormor" var konen til morfar, men ikke mormor. Ville heller aldri kalt henne for bestemor ("bestemor" høres ut som om hun skal være "bedre" enn farmor/mormor), så det var aldri aktuelt. Greit nok å fortelle om besteforeldre til utenforstående, slik at de skal forstå hvilken generasjon /semi-slektforhold det er snakk om, men jeg synes at "Bonusbesteforeldrene" har taklet situasjonen fint med å behandle, inkludere og irrettesette "stebarnetbarnet" på lik linje med de andre barnebarna.

Så har de ikke tråkket de de andre besteforeldrene på tærene.

Jeg regner med at situasjonen muligens hadde vært annerledes; at "bonusbarnebarna" fikk kalle dem for besteforeldre hvis de feks ikke hadde hatt noen (biologiske) besteforeldre?

[AnonymBruker]

Det mener jeg blir en dårlig sammenligning. Besteforeldre har ingen rettigheter/plikter for barnebarna sine, slik foreldre har.

Jeg synes ikke Guybrush sitt svar var en dårlig sammenligning, da såre følelser etter et samlivsbrudd også er noe man bør ta med i beregningen når man påtar seg en rolle som andre allerede har.

Det er også knyttet en del forventninger til besteforelderrollen, og bør det ikke være frivillig å påta seg en slik rolle?

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

[AnonymBruker]

Flott at hun har tenkt over problemstillingen og har kommet fram til hva HUN faktisk er komfortabel med. Ærlig og rettferdig overfor alle, mener nå jeg. I grunnen har jeg inntrykk av at mange eldre faktisk tenker det samme, men at få tør å si det høyt. De er redde for reaksjonene fra familiene, for det er en vanskelig balansegang å tilhøre den utvidede storfamilien og ikke vite hvilken rolle man har.

Anonym poster: 32cdd2fac61bba3b751d8e31ef919f47

Det samme tror jeg.

Jeg må understreke at hun har et veldig nært og godt forhold til sine "bonusbarnebarn", selv om hun hele tiden har vært bevisst på at hun ikke ville kalles bestemor.

Og det vil forhåpentligvis fortsette, selv om hun har valgt å ha en litt annen rolle enn hva som har blitt forventet av henne.

Jeg synes hun har tatt en riktig avgjørelse. Det er ikke nødvendig at hun hjelper dem som allerede ha både tre og fire foreldre og besteforeldre. Så bra at hun kunne komme med sin mening og få aksept ? For den .

Motvillig aksept vil jeg si. Hun møter lite forståelse, men de må akseptere det.

Det hun var klar på, var at hun ville ha muligheten til å gi barnebarna støtte til førerkortet, uten at det forventes at hun gjør det samme for "bonusbarnebarna", siden "Bonusbarnebarna" har egne besteforeldre som kan hjelpe dem.

Hun vil kunne ta med barnebarna på ferie, uten å bli kritisert for at hun ikke tar med "bonusbarnebarna" også, siden "Bonusbarnebarna" har egne besteforeldre som kan ta dem med på ferie.

Hun har valgt hvilken rolle hun vil ha overfor "bonusbarnebarna", og enig eller ikke, jeg mener det må respekteres.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

[sebastianen]

Det samme tror jeg.

Jeg må understreke at hun har et veldig nært og godt forhold til sine "bonusbarnebarn", selv om hun hele tiden har vært bevisst på at hun ikke ville kalles bestemor.

Og det vil forhåpentligvis fortsette, selv om hun har valgt å ha en litt annen rolle enn hva som har blitt forventet av henne.

Motvillig aksept vil jeg si. Hun møter lite forståelse, men de må akseptere det.

Det hun var klar på, var at hun ville ha muligheten til å gi barnebarna støtte til førerkortet, uten at det forventes at hun gjør det samme for "bonusbarnebarna", siden "Bonusbarnebarna" har egne besteforeldre som kan hjelpe dem.

Hun vil kunne ta med barnebarna på ferie, uten å bli kritisert for at hun ikke tar med "bonusbarnebarna" også, siden "Bonusbarnebarna" har egne besteforeldre som kan ta dem med på ferie.

Hun har valgt hvilken rolle hun vil ha overfor "bonusbarnebarna", og enig eller ikke, jeg mener det må respekteres.

Anonym poster: 04da885c877d5d8ebea5e17f5e55b76f

Ja , så absolutt. Høres dessuten ut som en klok dame . Som sikkert har sett en krangel før....

[Gjest Gjest]

Det må bli slutt på "bonisbarnstyret".