Angst, stress = fysisk smerte, hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, mild grad. Det plager meg ikke så mye siden jeg som regel er med min partner og da føler jeg meg trygg, trygg nok til å vandre litt rundt alene, så lenge jeg vet partner er i samme butikk (selv om jeg ikke nødvendigvis vet nøyaktig hvor). Har gått til psykolog, men føler det bare har vært penger jeg like gjerne kunne kastet i dass for det har ikke hjulpet og jeg har ikke fått noe ut av det.

I fjor ble jeg syk med mageproblemer (såpass at jeg på slutten sjeldent forlot leiligheten fordi jeg ikke ville være for langt borte fra toalettet, småløp hjemmefra og til jobb for å rekke å komme meg til toalettet (var så gale at jeg av og til måtte snu å løpe hjem igjen, en gang gikk det galt også ), jeg trodde også at jeg slet med panikkangst fordi jeg ofte fikk "akutt dobehov" (men det var altså pga en sykdom som jeg fikk påvist senere), men fikk etter sykehusinnleggelse påvist crohns sykdom og går på medisiner for det nå. Uansett, pga sykdom og komplikasjoner så ble jeg liggende på sykehus i ganske mange uker til sammen - flere av dem ble tilbrakt på sykehus flere timer hjemmefra da de mente de var bedre skikket til å ta seg av pasienter med mitt problem (slik at partner da sjeldent kunne besøke meg og jeg stort sett kun hadde selskap av fremmede), med små avbrudd der jeg fikk tilbringe litt tid hjemme før jeg ble syk igjen og måtte tilbake til sykehus.

Problemet mitt er som følger: etter at jeg ble skrevet ut sist gang (er vel 2 mnd siden ca) så har jeg slitt veldig mye når jeg er ute. Dersom jeg og min partner er ute med bilen og min partner forlater bilen, f.eks for å fylle bensin, løpe innom en butikk for å kjøpe en liten ting, nett innom apotek, etc - så begynner problemene for min del. Magen begynner å verke, det føles som om jeg må akutt på toalettet, jeg blir varm, småkvalm og veldig stresset. Og jeg klarer fanden ikke å roe meg ned igjen heller, selv om jeg forsøker å distrahere meg selv med å tenke på andre ting, puste dypt inn og ut, slappe av, dille med mobil, etc. Det kan hjelpe en liten stund, men plutselig begynner klumpen i magen å vokse seg større og bli kaldere. Med en gang partner er tilbake, så begynner det å roe seg igjen, noen ganger må vi raskt hjemom en tur for et toalettbesøk også, bare for sikkerhetsskyld (og noen ganger har det vært nødvendig, så jeg vet aldri om jeg faktisk må på do eller om det bare føles sånn, crohns gjør det vanskelig). Får noenlunde samme symptomer om jeg er stresset over noe som jeg gruer meg til, f.eks om jeg er innkalt til møter, tannlege, etc.

Jeg lurer bare på om noen har vært borti det samme og kan gi meg noen gode råd. Jeg føler ikke at løsningen er å gå til psykolog igjen, for det har ikke hjulpet på annet enn å få bankkontoen tom fortere. Det hjelper liksom ikke å prate om det, da kan jeg like gjerne fortsette å prate om det med partner istedefor, for jeg får ingen gode råd av psykologen jeg hadde. Jeg vet ikke om jeg plutselig har utviklet separasjonsangst etter all tiden alene på sykehus eller om det er noe annet. Jeg får utskrevet 2mg vival av legen, har forsøkt å ta før vi skal ut når jeg vet at partner vil "forlate meg" i noen minutter, men det hjelper lite (kanskje jeg trenger sterkere, 5mg? jeg blir fort vant til enkelte typer medisiner og merker lite til effekt etter en stund, slik har det vært med f.eks ketorax ihvertfall, paracetamol har ingen effekt på smertelindring (kun på febernedsettelse), osv). Jeg tror rett og slett at hodet mitt liker å føkke med meg, ubevisst, uten at jeg merker det. Pga crohnsen og hvordan den var for meg før (der vi plutselig måtte kjappe oss hjem igjen for at jeg skulle unngå å gjøre i buksa), så tror jeg den tanken streifer meg ubevisst ofte, at "nå er partner utilgjengelig i x-antall minutter og kan ikke kjøre meg kjapt hjem igjen dersom jeg må på do, så jeg kommer til å gjøre i buksa dersom jeg plutselig må på do, håper virkelig at magen ikke begynner" - og vips, der begynner magen å stresse. HVA KAN JEG GJØRE FOR Å FÅ DETTE TIL Å SLUTTE?

Det rare er at det skjer ikke når jeg forlater bilen. Jeg må innom sykehus flere ganger i uka for blodprøver og diverse og jeg blir aldri stresset på den måten, selv om jeg forlater min partner i 1 - 1,5 timer. Det er bare når min partner forlater meg. Det skjer heller aldri dersom partner stikker ut og jeg blir værende hjemme alene eller når jeg besøker familie uten partner.

Anonym poster: c130368f4e1d767c4eb9df9be725a802

[AnonymBruker]

Ingen som har vært borti noe lignende og kan gi meg noen gode råd? Jeg begynner å bli desperat, for det ender med at jeg stenger meg inne hjemme og er knapt utenfor døren når jeg ikke må, fordi jeg er redd problemet vil begynne fordi partner er vekke noen få minutter, jeg vil ikke lage problemer for partner der h*n må kjappe seg for å "komme å redde meg" fra meg selv når smerten ofte roer seg etterhvert og jeg vil ikke dilte etter partner konstant heller for å unngå at angsten/stresset starter, men jeg vil ikke at problemet skal vokse seg større og vondere ved å låse meg inne heller, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

TS.

Anonym poster: c130368f4e1d767c4eb9df9be725a802

[AnonymBruker]

Har ingen tips til deg, men ubehag/smerte i mage og/eller bryst er helt vanlig ved angst, stress, nervøsitet osv.

Anonym poster: 02218ed59fa41ee361666b2fcad6a8e5

[Gjest Raggy]

Begynne å dra ut alene uten samboer så får du trening i å være selvstendig.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har opplevd nesten det samme som det du beskriver, bare uten en partner. Jeg vet hvor ødeleggende dette er. Jeg er 27 år og har sittet inne alene i mange år før jeg tok tak i det. Da jeg først tok tak i det så viste det seg at jeg også hadde en magesykdom. Det første jeg gjorde var å få kontroll på den. Da vet jeg at resten sitter i hodet. Jeg ble henvist til DPS av legen, og går til psykolog en gang i uken. Etter et halvt år der så føler jeg meg bedre. Jeg har i tillegg begynte å praktisere mindfulness, et slags tankemønster som fjerner stress og angst. Dette har hjulpet meg enormt. Men jeg må fortsatt jobbe mye med meg selv for å ikke falle tilbake. For meg så handler det mest om hvordan man ser på seg selv, og det er dette jeg jobber med nå som magen er under kontroll. Du må bare ta et skritt om gangen. Begynn med å gå en tur alene, dra på shopping etc. Du kan også ta Imodium som preventivt middel i begynnelsen, for å fjerne starten på den onde sirkelen. Utfordring er det eneste du vinner på, i form av mestringsfølelse. Å kunne gå på butikken alene uten å oppleve en sånn episode. Jeg føler så med deg, jeg vet hvor vondt dette er.

Anonym poster: 6f1e110222383fb20cea46c614261a63

[AnonymBruker]

Skaff deg førerkort sånn at du kan kjøre hjem selvom partneren er i butikken.

Anonym poster: 178a2ebb4d4b06657d74960cddeaecb4

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det ts, er i nesten samme situasjon selv og aner ikke åssen jeg skal komme ut av den.

Anonym poster: 52166c9b167774c81a6e7b04a9b108ed

[AnonymBruker]

Tren på å bruke offentlig toalett.

Anonym poster: 178a2ebb4d4b06657d74960cddeaecb4

[Sulosi]

Jeg har ikke så mange gode råd å komme med men hvis du feks kan tenke deg at du skulle øve deg på å bruke off. toaletter ville jeg laget en liste over ulike doer som er aktuelle å bruke. Feks på bensinstasjoner dere pleier å bruke, på kafeen, senteret etc. Ta med deg samboer inn på ett av disse, bli kjent med rommet, vask hendene, sitt litt på dolokket og kjenn at det er eller iallefall blir ufarlig. Senere kan du forsøke å gå inn alene mens han venter utenfor. Forleng avstanden til samboer og når du klarer å være der alene....prøv å bruk doen

Jeg vet ikke om det vil virke men det er verdt ett forsøk. Slik kan du trene på mange situasjoner og dette kan du få hjelp til av en behandler også så din samboer ikke trenger å bære alt alene. Samtidig vil det være bra for deg å gjøre ting med andre enn samboer også

Ønsker deg masse lykke til. Høres tøft ut å ha det slik men det finnes en vei ut, alltid Se det positive i alt, klapp deg på skuldra for hvert skritt du går og hver skritt skal du huske til neste gang. Du klarte det sider så da klarer du det igjen

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det ts, er i nesten samme situasjon selv og aner ikke åssen jeg skal komme ut av den.

Anonym poster: 52166c9b167774c81a6e7b04a9b108ed

Det som er påvist som god behandlingsmetode er eksponeringsterapi. Dvs at du utsetter deg selv for det du er redd for. Altså må du øve deg på å feks gå ut alene. 'Dette kan du gjøre alene og/eller med støtte fra en psykolog som er det beste alternativet.

Anonym poster: 98ca211916e19fe7d14cb6c96a669148