når ble livet "normalt" igjen? energiløs

[AnonymBruker]

med to små barn (1 og 3 år) føler jeg at ting er ganske stress med tidlige morninger og en del styr. Når kan man forvente seg å få litt mer energi igjen?

Anonym poster: 416afe3ccd9da0d8b509ce0703dbc30e

[AnonymBruker]

Godt spørsmål! Jeg venter fremdeles, og mine eldste er i tenårene... Ofte blir det bedre når barna blir litt større og klarer seg selv mer, men jeg synes helt ærlig at det er mye styr, løping, logistikk og taxiservice langt opp i skolealder. Man får igjen noe av energien etter hvert, men helt det samme blir det aldri. Masse overskudd har jeg ikke hatt etter at jeg ble mamma, faktisk.

Anonym poster: 8db34cb8436dc09761186e49ddbd0977

[AnonymBruker]

Hehe, jeg venter også på det. Mine er 9 og 12. Men travelheten velger vi selv. Vil vi jobbe fullt og ha mange barn, så blir man ekstra sliten. Jeg skal bare ha 2, og synes det er nok. Jobber også deltid, for jeg orker ikke et liv der jeg er konstant sliten, trøtt og lei. Ungene fortjener bedre enn det, så jeg jobber redusert for å ha tid med dem og tid til lekser, husarbeid og diverse. Så får jeg heller tjene lite, shoppe mindre og blir garantert minstepensjonist, men jeg har hvertfall levd et godt liv uten stress og surskap

Anonym poster: 64b9a96e2206981b260fe5faf0ae96f6

[AnonymBruker]

Hos meg ble livet normalt igjen ved 1 års alder Koser meg med en 3 åring nå.

Anonym poster: ba42c48735fdebcb870b42d8ae903555

[ViljaH]

Jeg synes det går helt fint å ha 3-åring. Baby på 9 mnd krever mye oppfølging, og vil nok gjøre det til han blir 18-24 mnd. Så begynner det å roe seg litt.

[Gjest gjest kooko]

Lurer på det samme jeg også, jenta er nå 2 år og synes det er vanskelig "å få det til"... Jenta er ikke over-aktiv av seg og er helt greit å ha med å gjøre men jeg synes jeg må løpe over alt for å få huset til å gå, har lite energi til overs, jobber deltid... Det er slitsomt synes jeg... Når blir det bedre....

[AnonymBruker]

Godt spørsmål! Jeg venter fremdeles, og mine eldste er i tenårene... Ofte blir det bedre når barna blir litt større og klarer seg selv mer, men jeg synes helt ærlig at det er mye styr, løping, logistikk og taxiservice langt opp i skolealder. Man får igjen noe av energien etter hvert, men helt det samme blir det aldri. Masse overskudd har jeg ikke hatt etter at jeg ble mamma, faktisk.

Anonym poster: 8db34cb8436dc09761186e49ddbd0977

Jeg også kan signere denne! :-/ Noen ganger har jeg lurt på om jeg brukker på en sovesyke eller noe...

Anonym poster: 79c239c0c91419f295ba335508d690a1

[Ciara]

Jeg hadde veldig greit med energi igjen fra barnet mitt var nærmere et år og sov natten gjennom.

For meg er det alfa og omega at jeg får nok søvn (legger meg som regel kl 22) og at jeg får trent (gjerne en del styrke). Syntes alt gikk mye lettere når jeg innså at jeg faktisk måtte prioritere det.

[Gjest Erja]

Tror nok at man vil oppleve stress og bekymringer for barna livet ut ... men for meg var det en stor forandring da de flyttet hjemmefra og etterhvert fikk alt i livet på plass, bolig, bil, fast jobb og kjæreste.

Det var egentlig først da jeg kunne slappe totalt av i helgene og ta meg skikkelig inn igjen.

Babytiden føles spesielt stressende med barn nr 1, småbarnstiden var travel, da gikk helger og ferier som regel på barnas premisser, så ble de tenåringer med de utfordringene det førte med seg av stadige bekymringer: "gjør han virkelig lekser?", "skal de ut igjen i helgen?", "uff, skal de til byen, vil noe skje?", som regel sovnet jeg aldri før jeg hørte de var vel hjemme i huset. Så tenårene deres var for meg preget av lite søvn i helgene.

Nå som de har flyttet ut så føler jeg meg omtrent som før jeg fikk barn. Nå er det bare hyggelig, har overskudd til å lage krevende middager og invitere barn og svigerbarn i helgene, jeg har tid til å trene hver bidige dag - nå er en dag uten trening blitt en dag uten mening - jeg er avhengig.

Men selvom jeg endelig kan disponere dagene som jeg vil utenom jobben, så blir det litt som før, har masse planer hver helg .. men når helgen er over og jeg skal oppsummere så fikk jeg jo ikke gjort alt jeg hadde planer om allikevel ... og jeg er steintrøtt hver fredag og dupper av foran TV hele kvelden.

[Scapa_c]

For min del er stresset og bekymringene og logistikken en del av det å ha barn i det hele tatt, det blir nok ikke borte så lenge jeg og de lever... Men det føles og arter seg litt ulikt ettersom hvor gamle barna er.

Da de var bittesmå og småbarn var det selvsagt dette med tidlige morgener, mye måtte skje på barnas premisser, og de trengte at vi foreldre var tilstede på en veldig konkret måte; man må fysisk være der og det var veldig lite tid til "meg og mitt" i mitt eget liv. Og det føltes til tider veldig stressende og selvutslettende.

Så ble de noe eldre, skolebarn, og kunne etterhvert klare seg litt bedre på egenhånd. Være hjemme alene litt, gå fra A til B uten foreldrefølge, ta litt mer ansvar i sitt eget liv. Og det er deilig at man som forelder ikke hele tiden må være tilstede.

Men samtidig genererer det mye nye bekymringer og nytt stress. Og i tillegg begynte begge barna å satse litt mer i fritidsaktiviteten sin, det gikk liksom fra å være "noe de hadde å drive med etter skolen et par dager" til å bli "en meget dedikert hobby som er en stor del av personligheten deres". Og fritidsaktiviteter medfører gjerne ekstra logistikk, litt ekstra utgifter... Og så har man skolen som ettersom barna blir eldre også blir mer utfordrende og mer krevende.

Men mye oppleves helt klart enklere nå som de er blitt så store at de kan klare seg mye alene uansett om det er morgen, formiddag, ettermiddag eller kveld. De kan lage enkel mat, gå i butikken, håndtere offentlig kommunikasjon, vet hva de skal gjøre om det brenner, ringer fremmede på døra o.l. Det er mer tid til "meg og mitt" i mitt eget liv nå, enn da de var små (men jeg aner jo også en økende haug av bekymringer og mentalt stress ettersom de blir eldre og skal forme sine egne liv; hjælp!).

[Ulla Ullsokk]

Når jeg leser innleggene over priser jeg meg lykkelig over å bare ha ett barn!

Han var mye syk som liten og vi hadde mange våkenetter til han ble rundt 5 år. Likevel fltes det som om alt ble lettere når han var ca 4. Etter det synes jeg ikke det har vært noe særlig pes, mest glede over å ha han i livet!

Vi har aldri ønsket oss nummer to og han har bare en aktivitet han går på, i perioder har han ikke hatt noen.

Jeg blir lett stresset og hadde ikke fikset å være en like god mor hvis jeg hadde flere barn, det føler jeg med hele meg.

Føler at vi har i pose og sekk! Et herlig barn på 9 år og friheten til å gjøre våre egne ting, f eks stikke på jentetur i en uke uten at det blir masete for pappen hjemme!

[AnonymBruker]

Man får vel mer energi selv i takt med når de vokser. I mellomtiden drikker jeg energidrikker, og sørger for å få nok alenetid. Treåringen min sover gjennom hele natta, og bare det hjelper mye i forhold til slik det var før. Vi skal heller ikke ha flere barn, blant annet fordi vi da hadde overskredet våre grenser i forhold til energibruk/oppfølging ++. Aktiviteter på ettermiddagene for poden kommer vi nok heller ikke til å styre med før h*n spør om det selv. Det er med på å hjelpe oss med å holde hodet over vann.

Anonym poster: 3ae68a23a9bf333f619295a77b78e680

[Gjest Gjest]

Syns det ble bedre etter 18 mnd da begynte hun å leke mer på egenhånd, og det ble mulig å vaske klær og hus selv om hun var med. Og ikke minst, jeg lærte meg endeøog å overse det som kanskje burde vært gjort. Husey behøver virkelig ikke se ut som det er hentet rett fra en katalog, det var virkelig en befrielse da jeg klarte å slappe mer av på den fronten

[AnonymBruker]

Kan kanskje være lurt å se litt til minimal parenting? La ungene kjede seg, klare seg selv selv om de sammen med dere, hjelpe til hjemme fra ung alder (selv om det betyr at opphenging av klesvask og støvsuging tar lenger tid).

Det vil aldri bli som før man fikk barn. Men opveksten består av mange faser. Når barna er et par år gamle begynner de å løsrive seg noe, og leker mer selvstendig. Men da vil mer av "stresstiden" gå med på å følge opp barnehage og etterhvert skole. De tilbringer mer tid med venner når de har fri, men fritidsaktiviteter trenger en viss grad av oppfølgning. De flytter hjemmefra og man får tilbake tiden sin, men man fortsetter å bekymre seg for om hvordan det går med de. Kanskje de blir syke når de bor langt unna, og tankene svinger bare rundt det. Selv har jeg to voksne barn nå, og da yngstemann flyttet ut hadde jeg plutselig så mye tid til overs at jeg både begynte deltidsstudier på nett og tok på meg styreverv i idrettslaget. Så ble først eldstemann kronisk syk med en lang utredningsfase, og da var tankene mine veldig mye der. "Finner de ut av hva som er galt, vil hin få god behandling, vil hin kunne fortsette i jobb?" Deretter ble yngstemann akutt syk, og mange av de samme tankene raste av gårde. Og begge barna mine bor en god dagsreise vekk fra oss. jeg gleder meg stort til helligdagene i påsken, for da skal begge være hjemme hos oss. Ja, det blir fullt i huset og det vil falle litt ekstra på meg, men du verden så koselig å ha de godt voksne barna hjemme hos seg, om enn bare for noen dager.

Anonym poster: c37e57640477eaa0d051802145214532

[Gjest Riskjeks]

Jeg begynte å få hodet over vannet da den minste var 2. Fra den alderen er de litt enklere å ha med å gjøre mtp at de til en viss grad forstår og hører på foreldrene, ikke har den store trangen til å dra ut alle skuffer, rive ned alle ting de kommer borti osv.

Ellers betyr søvn utrolig mye. Minsten min sover fortsatt ikke natta igjennom (snart 4) og det tar på. Når det gjelder den såkalte "tidsklemma" tror jeg det er noe man i stor grad skaper selv. Man kan la seg selv bli privatsjåfør og personlig tjener, eller man kan la vær.

[Gjest Gjest]

Lurer selv på om det noengang blir normalt igjen. Og når jeg ser så masse slitne foreldre overalt blir jeg ikke akkurat optimist

[Gjest Huldre]

Nå når tredjemann snart begynner på skolen synes jeg livet et mer overkommelig. Vi har tid til det vi vil, følger opp unger, jobber og prøver å trene.

Det går utover egentrening og husarbeid, det er vel gjerne der jeg skulle hatt mer energi.

Det ligge i tankene, jeg prøver å snu negative/trøtt tankegang til noe positiv. Å klage hjelper i hverfall ikke.

[Gjest Gjest]

Men flere av dere kan si at det blir bedre vil jeg tro? Velger i hvert fall å tro det siden noen av dere faktisk har fått flere barn

[Gjest Magdalene]

Jeg har hatt masse energi og overskudd hele veien jeg. Og det er i grunn sjeldent jeg føler meg sliten.

Har ei aktiv ei på 4 og en på 6mnd.

Trening gjør at jeg får overskudd i hverdagen tror jeg, så prioriterer det selv om sofaen noen ganger frister mer etter ungene er i seng

[helenaa]

Jeg synes energien har kommet godt tilbake nå når vi sover godt på nettene, og morgenen aldri begynner tidligere enn 6. Dette fantastiske fenomenet inntraff da minsten var 2 år (eldste var 4).

I tillegg til at søvn gjør meg bra, er det også veldig annerledes (og bra) at barna sover på kvelden. Mellom kl 20 og til jeg legger meg kan jeg gjøre hva jeg vil. Passer da på å gjøre minst en ting som jeg har lyst til (f.eks. lese et blad eller trene) i tillegg til ting som må gjøres (ek. rydding). Det hjelper veldig på energi-følelsen.