Når en søster flytter hjem igjen......

[Gjest Søstra-anonym fast bruker]

Hva gjør man når en søster ikke fikser tilværelsen sin, men flytter hjem til mor og far med eget lite barn...... Resten av søskenflokken kan ikke si noe, for foreldrene våre føler at de må hjelpe denne datteren. Vi snakker samlivsbrudd, boligproblemer, sykemelding, arbeidsledighet....... I praksis er nå våre foreldre blitt småbarnsforeldre igjen, siden denne søsteren min "er så sliten" at hun må ha avlastning hele tiden. Barnefaren er i praksis ute av bildet. Avlastningstiden blir stort sett brukt til å feste. Hun har (visstnok) dårlig økonomi, men hun har råd til de tingene hun ønsker seg selv. Hun stiller aldri opp for andre familiemedlemmer, glemmer bursdager, har ikke råd til annen enn 10-kroners julegaver, betaler aldri sin del av spleisegaver. Hun kommer på besøk og forventer oppvartning, forsyner seg av alle goder uten å bidra med noe selv. Ber om barnevakt, låne klær, blader etc. uten tanke for om vi skal bruke ting selv.

Jeg er kjempefrustert, og ser at foreldrene mine bruker all sin tid og masse penger på å holde henne gående. Hun krever utrolig mye av dem, men gjør ingenting til gjengjeld. Når de forsøker å sette grenser spiller hun på deres dårlige samvittighet, hvor nedkjørt hun er, "kan dere ikke gjøre dette for å hjelpe meg" - og så sliter de seg ut. De tar med ungen på ferie, gir avkall på all den voksenhygge de ønsker seg mens hun er hjemme og fester. De må gå skiturer hver for seg, fordi en av dem alltid må være hjemme og passe barn.

Hun gjør ingenting for å få skikk på tilværelsen.

Dette er selvfølgelig slik jeg ser det. Jeg vet ikke alt, for jeg tør ikke spørre lenger, det blir bare bortforklaringer og unnskyldninger. "Hun er så sliten", vi beskyldes for ikke å ha forståelser for psykiske problemer, men ingen har noensinne fått klarhet i om dette virkelig er psykisk, eller om det er "latskap". Jeg skjønner at hun har det tøft, og hun har møtt mer motgang enn mange. Men jeg kan ikke akseptere at hun bare legger alt ansvar over på andre, og ikke gjør noe for å komme ut av hengemyra selv.

Hvor langt skal man strekke seg? Skal man godta "alt" fordi det kan være psykisk? Kan man be folk om å ta seg sammen? Er det noe vi søsken kan gjøre, eller skal vi bare holde oss unna for å ikke lage bråk?

[bluebird]

Det blir kanskje feil å si dette, men jeg vil si at dette er et problem mellom søsteren din og foreldrene dine.

Jeg forstår veldig godt at du vil gjøre noe, hjelpe foreldrene dine eller "få orden på" søsteren din. Det ville jeg også ha ønsket. Men, jeg mener likevel at man ikke bør ta på seg for mange av andres problemer. Det fører bare til at du også blir utslitt og frustrert.

Mulig dette er en negativ holdning, men sånn føler jeg det. Ønsker deg uansett lykke til. Håper ting ordner seg.

[Gjest salma]

Det blir kanskje feil å si dette, men jeg vil si at dette er et problem mellom søsteren din og foreldrene dine.

Jeg forstår veldig godt at du vil gjøre noe, hjelpe foreldrene dine eller "få orden på" søsteren din. Det ville jeg også ha ønsket. Men, jeg mener likevel at man ikke bør ta på seg for mange av andres problemer. Det fører bare til at du også blir utslitt og frustrert.

Mulig dette er en negativ holdning, men sånn føler jeg det. Ønsker deg uansett lykke til. Håper ting ordner seg.

Jeg er ikke helt enig. Når denne søsteren legger beslag på all energi foreldrene har, får de ikke til å stille opp så mye for sine andre barn/barnebarn. Og da blir det deres sak, og de får rett til å si ifra.

[Gjest sexysadie]

Hadde det vært min søster og mine foreldre så ville jeg ha snakket med en av mine søsken, dratt på besøk mens hun er hjemme og tatt det opp der, slike mennesker må takes hardt for ellers blir de bare snyltere.

Hun ser jo at det der går og vil fortsette med å leve dette "ungdomslivet" med festing så lenge hun kan og overlate vordnaden av barnet til sine foreldre så lenge de ikke sier nei og stopp.

[Kittykat]

Kanskje hun virkelig er sliten? Det kan være slitsomt innimellom med barn, det vet jeg, for jeg har 3 av dem og enkelte dager er jeg så skutt at jeg ikke orker å stå opp av sengen.

Kanskje hun ikke klarer å mestre hverdagen med barn akkurat for tiden?

Pga at hun er sliten, alene med ungen osv osv?

Men det er ingen unnskyldning for oppførselen hennes. Mitt forslag er å prate med henne. Virkelig prate med henne, komme innpå henne og spørre henne om hvordan hun virkelig har det.

Kanskje det kommer fram noe da......? Man kan aldri vite.....

Uansett, ingen lett situasjon. Ønsker dere lykke til!

[Gjest Nicoline]

Synes foreldrene dine skal oppmuntre henne til å komme seg for seg selv, få en jobb, en plass og bo og pass til barnet.

Jeg forstår ikke foreldre som lar voksne unger flytte hjem - da hadde jeg heller hjulpet dem med husleie for en periode - hjelp til selvhjelp er bedre enn å sy puter under armene ...

[Gjest Poirot]

Det er da helt greit at du sier hva du mener til fine foreldre. Det er ikke rikitg at de skal sette alt til side. Trenger hun avlastning kan hun få det av barnevernet.

[Gjest Pet]

Hun utnytter helt klart forldrene dine og de er dumsnille som ikke stiller krav til henne. Si i fra! Det er det beste du kan gjøre dor alle.

[Gjest Søstra]

Takk for alle svar. Ja, jeg mener at hun utnytter dem, men det er umulig å ta det opp. Det er utrolig vanskelig i en slik situasjon å ikke høres misunnelig og sjalu ut :-?

Vi har hittil klart å gi dem noen råd, slik at de styrer unna de verste kausjonsforspliktelsene.... :-x men det er jamen ikke lett. Det er snille og omtenksomme, men litt for snille. De klarer ikke å sette hardt mot hardt, og jeg er usikker på om de egentlig ønsker det.

Og Kittykat: ja, jeg tror nok hun har vært veldig sliten. Men når man har hjelp og avlastning til barnepass, husstell, oppussing i flere år uten at det hjelper..... Foreldrene mine har barnebarnet sitt i 4-8 dager etterhverandre, på overnatting, opptil flere ganger i måneden. Og når denne avlastningstiden bare brukes til natterangel og heisaturer til utlandet..... da blir jeg relativt oppgitt.

Vi er flere søsken som reagerer likt på dette, vi støtter hverandre, og får diskutere nærmere hva vi vil gjøre. SLik situasjonen er nå, blir foreldrene mine helt isolert med denne ene datteren og barnebarnet, for vi andre orker ikke være i nærheten. Da blir det bare fornærmet mine fra søster'n, som mener at vi burde hjelpe henne mer... Og vi må bare ikke forsøke å antyde at hun burde trene, få seg jobb, etc etc, da er vi bare ekle og ufølsomme .........

Og når det gjelder å forsøke å snakke ut - vi har prøvd. Da blir det hysteriske anfall, grining og beskyldninger. Det blir for slitsomt.

Vi får bare håpe at det skjer noe etter en stund som hjemmeboende....... 8) Sjansen er vel stor for at noen da mister tålmodigheten og sprekker.

[Gjest sexysadie]

Hun har penger til å reise på heisaturer og til utlandet altså?

Ta tak i det da og sett hardt mot hardt. Hun spekulerer jo idette.

[Kittykat]

Og Kittykat: ja, jeg tror nok hun har vært veldig sliten. Men når man har hjelp og avlastning til barnepass, husstell, oppussing i flere år uten at det hjelper..... Foreldrene mine har barnebarnet sitt i 4-8 dager etterhverandre, på overnatting, opptil flere ganger i måneden. Og når denne avlastningstiden bare brukes til natterangel og heisaturer til utlandet..... da blir jeg relativt oppgitt.

Vi er flere søsken som reagerer likt på dette, vi støtter hverandre, og får diskutere nærmere hva vi vil gjøre. SLik situasjonen er nå, blir foreldrene mine helt isolert med denne ene datteren og barnebarnet, for vi andre orker ikke være i nærheten. Da blir det bare fornærmet mine fra søster'n, som mener at vi burde hjelpe henne mer... Og vi må bare ikke forsøke å antyde at hun burde trene, få seg jobb, etc etc, da er vi bare ekle og ufølsomme .........

Og når det gjelder å forsøke å snakke ut - vi har prøvd. Da blir det hysteriske anfall, grining og beskyldninger. Det blir for slitsomt.

Vi får bare håpe at det skjer noe etter en stund som hjemmeboende....... 8) Sjansen er vel stor for at noen da mister tålmodigheten og sprekker.

Ok.....det er så ille. Da må dere sitte hardt mot hardt uansett hvor vondt det kommer til å gjøre. Det er den eneste måten å få henne til å åpne øynene.

Hvis dette fortsetter, så er sjansen stor for at noen sprekker til slutt ja....

Håper det bedrer seg om ikke så lenge da! Stå på!

[Gjest Xavia]

Først: Jeg har bare lest hovedinnlegget.

Så flott at foreldrene dine stiller opp for henne!!

Jeg hører en litt bitter og sjalu søster jeg nå da!! Kanskje søsteren din har behov for å omgås andre mennesker, få avlasting. (Det du kaller festing)

Jeg kan ikke finne at du skriver noe om hvor lenge dette har pågått, og det føler jeg er litt relevant for om jeg i det hele tatt kan ta ditt innlegg "seriøst". Det høres ut som om det er veldig mange følelser inni bildet for deg. (Noe som forøvrig ikke er så rart da...)

L

[Gjest Xavia]

Ops.. Så nå at du skrev at dette hadde vart i flere år.

Jeg synes det er sprøtt at foreldrene dine ikke gjør noe med saken dersom de virkelig ikke vil ha det sånn.

Blir så overgitt over personer som ikke kan si ifra!! Ja, selv om det er familie!!

Hva med å ta kontakt med barnevernet da? Hun tar jo tydeligvis ikke seg av ungen sin. Det er en sak for barnevernet det. ???

[Psst...]

For meg ser det ut til at din søster trenger hjelp til å takle livet sitt. Og da mener jeg ikke den typen hjelp hun får nå. Nå er jeg langt fra noen spesialist på området, men jeg har arbeidet med en del enslige forsørgere som har gått hjemme en stund. Det som er et gjennomgående problem hos dem er lav selvtillit og følelsen av det tyngende ansvaret de har alene. Da er det nok lett å legge ansvaret over på andre der det er mulighet for det. Jeg tror mye kan bli gjort ved å få bygget opp selvtilliten hennes, og jeg vet at trygdekontorer rundt forbi i landet tilbyr motivasjonskurs for enslige forsørgere (på overgangsstønad). Kanskje er det en liten mulighet for å få henne til å gå på ett av disse? Eller kanskje hun kan delta i en samtalegruppe i regi av frivillighetssentral eller lignende?

Selv om dine foreldre prøver å hjelpe så godt de kan, er det faktisk mulig at de gjør henne en bjørnetjeneste. At de hjelper henne såpass mye som de gjør, kan for henne virke som en bekreftelse på at hun ikke takler ansvaret i hverdagen. Måten hun takler kritikk på, lyder også som en slags forsvarsmekanisme i mine ører. Jeg tror hun ser problemet selv, men hennes dårlige samvittighet overfor eget barn og foreldrene gjør at hun går i forsvar. Følelsen av at en ikke takler livet ditt kan være utrolig nedbrytende, og man kan komme inn i en vond spiral som bare forsterker ens eget inntrykk av at man er lite verdt.

Kanskje dere skal prøve å jobbe med saken fra en litt annen innfallsvinkel. Mulig det vil hjelpe på hennes selvtillit hvis dere viser at dere har tro på henne og hennes muligheter? Har hun noen ønsker og drømmer for framtiden som dere kan støtte henne i? Kanskje dere kan hjelpe henne til å se en vei ut av uføret? Min erfaring er at alle innerst inne ønsker å klare seg selv, men noen klarer ikke å se hvordan de skal få det til.

Det tar selvfølgelig tid, men kanskje din søster på sikt kan få et liv hun også er fornøyd med.

[Gjest Søstra]

Takk for svar alle sammen! Det er godt å få bekreftelse på at jeg ikke er helt urimelig når jeg reagerer på dette. Noen av svarene deres kunne jeg ha kommentert ytterligere, og det er masse mer historikk her som vil få noe å si for deres svar - men det var det å holde seg ganske anonym, da

Pssst... jeg liker svaret ditt veldig godt. Du har rett i mye av det du sier, og sannsynligvis rett i resten Det er helt klart at søstern føler på dette, og at hver gang hun mislykkes så blir situasjonen verre. Vi har holdt på i flere år med å backe opp og skryte hver gang hun gjør noe fornuftig, problemet er bare at hun plutselig snur om. Beslutninger som andre folk bruker uker og måneder på å ta, kan hun gjennomføre på to dager. Da mener jeg store beslutninger om bosted, huskjøp, flytte sammen med noen, få barn......

Det var et godt tips om motivasjonskurs for enslige forsørgere - skal forsøke å viderebringe det tipset (vi har heldigvis noen i søskenflokken som kan komme med råd uten å bli skjelt ut )

Selvtillit og mestring er nok tingen, ja. Men det var den balansen med å få sagt fra om uakseptabel oppførsel i samme slengen, da.

Vi får prøve. Takk for alle gode innspill :-)

[Gjest Far til 2]

Er det ingen som har forsøkt å få faren på banen når det gjelder barnet ? Og hvorfor er han "helt ute av bildet" ? Det må være en årsak til at faren til barnet ikke deltar slik han burde og dermed også gi henne avlastning.

Far til 2

[Gjest Søstra]

Er det ingen som har forsøkt å få faren på banen når det gjelder barnet ? Og hvorfor er han "helt ute av bildet" ? Det må være en årsak til at faren til barnet ikke deltar slik han burde og dermed også gi henne avlastning.

Far til 2

Veldig enig med deg. Her er situasjonen vanskelig: Bittert brudd, lange avstander, vanskelig samvær. Hva bør en eks-svigerinne gjøre? Aner ikke hva han synes nå, annet enn at han også er forbannet på sin eks (og mor til hans barn). Vet ikke hvor mye han blir fortalt. Hvis jeg tar kontakt blir det sannsynligvis tatt ille opp i min del av familien......

Men, "far til to" - hva tror du en far ville ønsket i en slik situasjon?

[Gjest Far til 2]

Jeg vil være veldig forsiktig med å være helt kategorisk. Det finnes "begge typer" av både fedre og mødre.

Men jeg må tilstå at jeg var veldig glad over at min ex sin familie tok kontakt med meg nesten 3 år etter bruddet og tilkjennegav sin forståelse for at jeg til slutt kontaktet advokat og ga uttrykk for mitt ønske om bl.a. mer samvær (som ex'en hadde fortalt dem). Dette har jeg forøvrig ikke fortalt Ex'en da vi ble enige om at det bare ville skape vondt blod internt i familien hennes om det kom ut.

I dag sitter jeg med et klart uttrykk for at stadig flere menn ønsker å ta del i omsorgen for barna. Situasjonen har snudd seg dramatisk bare iløpet av de siste 2 årene her jeg bor, og det er faktisk flere som praktiserer felles omsorg eller hvor far har omsorgen enn at mor har omsorgen. Om denne trenden også har nådd frem dit far (i tilfellet du nevner) bor, vil jeg anta at han også er blandt det store flertallet som ønsker å ivareta barnets behov. (mange fedre er desverre dumme som sauer på dette punktet og reagerer som flokk-dyr ved å se hva andre gjør )

Når det er sagt må det også sies at jeg er skeptisk til eneomsorgsløsningen som jeg mener mange barn lider under. Lange avstander, slik som i tilfellet du beskriver, er vel en av de sterkt medvirkende årsakene til at barn opplever dette. (Jeg har hatt en lengre diskusjon om dette under tråden "å flytte fra barn ved samlivsbrudd". Jeg er derfor også skeptisk til at far skal ha omsorgen alene fordi jeg mener at makt korrumperer uansett hvilket kjønn det gjelder. Det finnes desverre eksempler på dette.

Å kontakte faren og rett og slett si hva du mener samtidig som du ber han holde deres samtale for seg selv (han må ikke engang nevne at noen fra hennes familie har kontaktet han) kan gi han et nytt håp om ikke å miste kontakten med barnet. Jeg har selv sett eksempler på barn som har vært uten kontakt med sin far i over 10 år og som nå har et kjempefint forhold til han. Og årsaken var at andre tok tak i problemet når barnet om kvelden nærmest gråt seg i søvn av mangel på kontakt med samværsforelder.

Tillit er en viktig egenskap. Rettferdighet en annen. Tillit er noe du (dere) kan skape ovenfor faren. Rettferdighet er noe du (dere) kan skape ovenfor barnet. Begge deler er desverre noe som går tapt for mange ettersom de blir voksne og tilegner seg fordeler. Om du kontakter far tror jeg han vil sette kjempestor pris på ditt iniativ. Ihvertfall gjelder dette for de fleste menn over 25 år tror jeg.

Lykke til.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Takk for flott svar. Skal tenke alvorlig på dette. Det er vanskelig å begynne en slik samtale, men heldigvis har jeg (eller i det minste hadde) et godt forhold til ex-svogeren min, så det kan hende det kan funke.

[Gjest Søstra]

Det var altså jeg som hadde forrige innlegg

Søstra