Kristelig eller ateistisk bryllup?

[Rosalie]

Selv om jeg er religiøs, så har jeg ingen religion og tilhører dermed ikke noe trossamfunn ("ungdommen" nå til dags - skal plukke sin egen religion fra øverste hylle. ), og kunne dermed ikke giftet meg i kirken. Om en potensiell ektemann var så religiøs at han måtte få velsignelse fra denne religionens talsmann, så kunne vi ikke ha giftet oss. For da regner jeg med at han også har religionen som en viktig del av hverdagen sin, og at han levde etter religionens regler. F.eks. å gå i kirken hver søndag om han var kristen.

For meg er ekteskapet en juridisk forpliktelse mellom to livspartnere. Og å inngå en slik forpliktelse på noe annet sted enn på Tinghuset er helt utelukket. Eller - Elvis-prest i Las Vegas hadde jeg gått med på. Bare fordi det er så dødsharry som det kan bli.

[Rosalie]

Om kirkebryllup og velsignelse er viktig for den ene parten, mens den andre er ateist, så ser jeg overhodet ikke noe probem med å gifte seg i kirka.

For ateisten er velsignelsen og den kristne rammen betydningsløs, og vielsen vil dermed ha samme betydning som om h*n gifta seg hos sorenskriveren.

Vielse hos sorenskriveren vil imidlertid mangle noe vesentlig for den kristne parten.

Hvis dette overhodet er noe problem for dere bør dere droppe hele bryllupet og gå hver deres vei.

I mine øyne mangler dere i så fall grunnleggende forståelse for hverandres livssyn, og dette vil ødelegge forholdet på sikt.

Ateisme er et eget livssyn, og det er like problematisk for en ateist å bli viet av en prest som en kristen å bli viet av en imam.

[Skjoldmøy]

Ateisme er et eget livssyn, og det er like problematisk for en ateist å bli viet av en prest som en kristen å bli viet av en imam.

Deg om det.

Jeg kjenner et par ateister som absolutt ikke kan sette sine bein i ei kirke eller moske for den del, men disse er militant anti-religiøse. Det store flertall ateister er likegyldige, da de mener at det ikke finnes noen gud.

Mitt poeng er uansett at dersom partnerne har livssyn som står i motsetning til hverandre, så er ikke forholdet liv laga. Det samme gjelder om partene har samme religion men svært ulik praksis.

[Petalouda]

bare poengterer at man er ikke en dårlig kristen (eller mindre kristen) om man ikke går i kirken hver søndag.

[Rosalie]

Js, det er mange som kaller seg ateister selv om de egentlig bare er religions- og/eller gudsløse.

[Arkivskap]

Uansett om man er kristen eller ikke så er kirken et viktig samlingssted i livets mange faser. Jeg er snart 40 år, men har enda ikke funnet ut helt hva jeg tror på. Jeg tror på noe av det kristne budskapet, uten at jeg vil kalle meg kristen. Er det da greit om jeg hadde giftet meg i kirken? (vi skal gifte oss i tinghuset, men det er andre årsaker).

Jeg er konfirmert og alle barna mine er døpt. Jeg var til og med oppe til nattverd når elstemann ble døpt. For meg betydde det ikke noe å gå opp til nattverd, mens for ei svigerinne som er dypt kristen var det å gå opp til nattverd første gang et stort vendepunkt.

Jeg tror det er mange som er i samme bås som meg som velger å gifte seg i kirken. Jeg syns ikke det blir mindre rett enn når de som kaller seg kristen gjør det.

[Petalouda]

Jeg tenker at det er "greit for meg" at du gifter deg i kirken - selv om det selvsagt ikke er opptil meg. Kirken er åpen for alle som ikke fornekter Gud.

[2shy]

Kirken er åpen for alle som ikke fornekter Gud.

Kirken er åpen for alle. Punktum.

[Brunhilde]

Js, det er mange som kaller seg ateister selv om de egentlig bare er religions- og/eller gudsløse.

Og hva, nøyatig, mener du at ateisme er, om ikke gudsløshet?

Jeg kan, som ateist, gå i kirken når det er bryllup, barnedåp, konfirmasjon eller begravelse. Jeg kunne aldri giftet meg i kirken, og jeg deltar selvfølgelig ikke i bønn og syner ikke salmer når jeg er i kirken.

(Mange kirker er veldig vakre, og jeg kan sette pris på skjønnheten i kirkerommet, så jeg besøker gjerne kirker når jeg er på reise, uten at jeg føler at det er å gå på akkord med egen mangel på tro.)

[Knurr]

Vi er litt i samme båt - mannen er ikke-troende, jeg er litt mer "på gjerdet". Men vi bor i Køben og gifter oss her, og da er det enten rådhus eller kirke (eller andre trossamfunn). På rådhuset ville vi kunne få med oss 20 av de 80 gjestene våre (veldig merkelig) og etter en vielse der i fjor, som var veldig samlebånd, var det bare ikke riktig. Men ingen av oss er medlem av den danske kirka, så det kan ikke la seg gjøre (og her betaler man kirkeskatt separat, så det ville bli en dyr affære).

Vi gifter oss i den norke sjømannskirka. Den er mer "norsk" enn "kirke", og jeg jobber for studentforeningen der (hvis det kom an på hvor ofte man var i kirka, ville jeg vært Kristen Nummer Ett - de har lesesal, så det er nesten hver dag!). De vet utmerket godt at vi ikke er kristne som sådan, men har den innstillingen at religion er noe man lever, og ikke noe man bekjenner. Vi får en salmefri og relativt Jesus-fri vielse, hvor presten (som er en god venn av oss) kommer til å snakke om kjærlighet - for han er Gud kjærlighet, så det går ut på ett.

Jeg ser det som at jeg er et religiøst menneske på min måte, og fordi jeg har vokst opp i Norge, er det den protestantiske kirka jeg kulturelt sett tilhører. En "ren juridisk" vielse ville føles feil. Jeg tror det handler om ens forhold til kirke og religion. Kirka er en kulturinstutisjon også, og er som det ble nevnt over en viktig del av et livsløp, selv om man ikke nødvendigvis besøker den så regelmessig.

[Pingting]

Vi er begge ateister, og for min del ville det blitt helt grunnleggende feil å gifte seg i kirka av to grunner.

For det første: selv om det formelle resultatet blir det samme, så vil jeg ikke vies ved å stå og love både det ene og det andre til en gud jeg ikke tror på. Det blir veldig feil, og tanken på at deler av vielsen skal være både være betydningsløse, ulogiske og representere noe jeg tar avstand fra er ikke en god tanke.

For det andre: det er betydningsløst for meg, men ikke for andre. Både kirken, troen og innholdet i seremonien er ting som er enormt viktig for mange mennesker. Jeg har på ingen måte lyst til å utnytte disse tingene som er betydningsløse for meg for å oppnå mitt eget, egoistiske mål om å bli gift - særlig ikke når det finnes gode alternativer. Å bruke ting jeg tar avstand fra til mitt eget gode oppfatter jeg som veldig respektløst, og det har jeg ingen planer om å være.

[AnonymBruker]

Vi har blitt enige om å gifte oss i kirken. (så framt det holder at kun jeg er medlem, han vil ikke døpe seg eller melde seg inn. Noen som vet? Skal kontakte kirken snart uansett så får vel svar da, men jeg regner med det ikke er et problem?)

Jeg er kristen, han ikke. Han er kanskje det man ville kalle en agnostisker? Men han har fra den dagen vi møttes sagt at han respekterer min tro, og jeg respekterer at han ikke har en. Det viktigste for meg er hvilke verdier han har

Anonym poster: 289e30202e05ff20356ca97274ec0741

[Gjest dette]

Vi var i et bryllup i påska, der vielsen var i selskapslokalet på hotellet. Vielsesnakket varte i 15-30 min (ikke langdratt og kjedelig), og det ble ikke nevnt religion, selv om særlig bruden er veldig katolsk. Etterpå var det noen som ba for maten og i brudens tale nevnte hun Gud.

Vi skal gifte oss borgerlig, helst utendørs:) Men man kan også få kirkelig utendørs, for det hadde venninna mi. En annen venninne av meg giftet seg i en kjempesøt kirke i Vrådal. Det som var trist der, var at presten sa noen veldig gammeldagse ting om kjønnsrollene i ekteskapet, men jeg regner med at brudeparet var forberedt på dette, siden brudgommens familie kjente presten godt. Jeg tror man kan komme med ønsker om talen, og at prester uansett gjør dette litt forskjellig.