Samtaleterapi i 2 måneder- hjelper ikke noe!

[AnonymBruker]

Jeg har nå i en måned gått til samtaleterapi hos en terapaut. Dette fordi jeg sliter litt med angst og mye med negative tanker om meg selv.

Har hatt 6-7 timer nå, og det eneste som skjer er at jeg blir grillet av alle slags spørreskjemaer. Er vel for å finne en diagnose, antar jeg.

Men hvordan hjelper det meg? Jeg blir jo ikke noe friskere av det.

Jeg sitter også med en sterk følelse at behandling ikke vil hjelpe på meg heller. Gruppeterapi har jeg ingen tro på. Det vil bare forsterke problemene mine. Hva slags annen behandling er det mulig å få?

Har ikke kommet noensteds i livet i en alder av 27 år! Tenker nesten at det ikke er vits å prøve å la seg behandle, siden jeg allerede er såpass gammel..

Jeg er naiv som tror at jeg noengang vil få barn, jeg som ikke greier å ta ansvar for meg selv engang. Eller at noen jente noengang vil kunne elske meg for den jeg er.. Det høres uoverkommelig ut for meg.. Ikke at jeg har dårlig utseende, men fordi jeg har så lite å tilby en jente.

Har bare en venn, og ellers veldig lite sosial kontakt med folk. "Trives" i min egen lille boble. Det er trygt og godt, men samtidig litt vondt. Ganske vondt, faktisk.

Alt jeg prøver på, mislykkes jeg i. Det er liksom en eller annen forbannelse over hele meg, føler jeg. At jeg er dømt til å mislykkes. Folk rundt meg sier at jeg er smart, og jeg har nok en del faktakunnskaper og sånn, men jeg egner meg rett og slett ikke til å studere. Har ikke interesse for noe spesielt, og jeg er heller ikke praktisk anlagt.. Så jeg føler at jeg ikke vil passe til en eneste form for arbeid!

Er faktisk redd for å jobbe, fordi jeg tror at jeg ikke vil klare arbeidsoppgavene jobben krever av meg.. Er ikke noe glad i ansvar, og at noe er avhengig av meg.. Blir for stort press. Derfor tør jeg heller ikke kjøre bil.

Uff, dette ble langt... Har det oppriktig vondt inni meg, og følte bare jeg trengte å skrible det ned et sted.

Anonym poster: ede5fbfe4d1fd1bd6b4137c314e23481

[AnonymBruker]

Du bør i første omgang fortelle terapeuten at du ikke får noe ut av behandlingen. Hvis det fortsatt er dårlig bør du be om å bytte. Som i alle andre situasjoner i livet er det ikke alle terapeuter man "klikker" med.

Jeg har tro på at du kan få det bedre med riktig behandler, men du må være litt tålmodig. Jeg trodde også at jeg måtte ha alt på plass i livet før jeg fylte 30. Det hadde jeg ikke, er halvveis til 40 og har fortsatt ikke kommet særlig videre. Kjenner følelsene dine og har nettopp begynt hos psykolog for noe lignende. Ikke gi opp da. Du er fortsatt så ung! Det vil du skjønne ettersomdu blir eldre! :-)

Anonym poster: cc20a520dfdf719766c680430bbf8a93

[AnonymBruker]

Du bør i første omgang fortelle terapeuten at du ikke får noe ut av behandlingen. Hvis det fortsatt er dårlig bør du be om å bytte. Som i alle andre situasjoner i livet er det ikke alle terapeuter man "klikker" med.

Jeg har tro på at du kan få det bedre med riktig behandler, men du må være litt tålmodig. Jeg trodde også at jeg måtte ha alt på plass i livet før jeg fylte 30. Det hadde jeg ikke, er halvveis til 40 og har fortsatt ikke kommet særlig videre. Kjenner følelsene dine og har nettopp begynt hos psykolog for noe lignende. Ikke gi opp da. Du er fortsatt så ung! Det vil du skjønne ettersomdu blir eldre! :-)

Anonym poster: cc20a520dfdf719766c680430bbf8a93

Ts her.

Takk for svar!

Først vil jeg si at hvis du bare er halvveis til 40, har du ikke mye å bekymre deg over. Du har sikkert det meste på stell når du blir 30. Jeg ER jo snart 30, og har knapt arbeidserfaring. Og det er veldig tungt å tenke på hvor langt bak jeg ligger alle jevnaldrende. Og til og med de som er 7-8 år yngre enn meg!

Anonym poster: ede5fbfe4d1fd1bd6b4137c314e23481

[padlejenta]

Sjekk ut de som tilbyr act. Eller evidensbasert behandling.

[AnonymBruker]

Gi det tid....Du skal ut av et tankemønster du har brukt 20år på, du kan ikke bare kviste opp en ny vei på 1 2 3.

Anonym poster: a1370734a09d92198ce52de1563594b1

[AnonymBruker]

To måneder er da ingenting, så ikke gi opp, gi det tid. Har holdt på i ett år nå og har mest sannsynlig de fler år framfor meg. De første timene skal gå til kartlegging og det er derfor du går gjennom så mange skjemaer.

Dersom du ikke har noen tro på at det kommer til å hjelpe, kommer det heller ikke til å hjelpe. Terapi er ikke enkelt, til tider er det veldig tungt. Dersom psykologen din føler du bør gå til gruppeterapi, er det sikkert noe i det. Skal du overvinne angsten, er det vel lurt å gå ut av din komfort sone? Alt til sin tid, selvfølgelig.

Anonym poster: 07e50c283ba108b3595ebcc61a4f7627

[AnonymBruker]

Jeg måtte gå flere runder med terapi i løpet av 10 år for å få løst opp i flokene.

Jeg måtte få ta ting i mitt tempo sånn at jeg selv så. Jeg gjorde endringer, men det gikk så veldig sakte. Allikevel i mitt tempo. Jeg måtte få tid til å se, reflektere, kjenne og føle samt se mulige endringer. Disse endringene måtte jeg ikke bare se, men våge å gjøre.

Ting tar tid. 2-3 måneder er lite og ingenting.

Anonym poster: be20427e510583b70ba799b78d4bd2be

[AnonymBruker]

TS.

Takker for svar!

Jeg får prøve å ta tida til hjelp og være tålmodig. Men det er vanskelig. Jeg har innerst inne bare lyst til å være normal, få utdannelse og en jobb jeg liker, og kone og barn..

Ønsket om barn er så utrolig sterkt, og jeg blir så deppa av tanken på det sannsynligvis er evigheter unna, HVIS det i det hele tatt skjer noen gang.. Og jeg er 27 år og blir ikke akkurat yngre.. Og mange på min alder er allerede foreldre.. Tenker altfor mye på dette, merker jeg.

Anonym poster: ede5fbfe4d1fd1bd6b4137c314e23481

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar!

Først vil jeg si at hvis du bare er halvveis til 40, har du ikke mye å bekymre deg over. Du har sikkert det meste på stell når du blir 30. Jeg ER jo snart 30, og har knapt arbeidserfaring. Og det er veldig tungt å tenke på hvor langt bak jeg ligger alle jevnaldrende. Og til og med de som er 7-8 år yngre enn meg!

Anonym poster: ede5fbfe4d1fd1bd6b4137c314e23481

Det var ekstremt dårlig formulert ser jeg. Skulle si midt mellom 30 og 40. Jeg er 34. Jeg har en halvferdig utdannelse, noen urelevante jobber her og der og som kvinne tikker den biologiske klokka.

Kan jeg nå få lov til å si at du er ung?

Bruk litt tid på å jobbe deg gjennom dette. Krev litt av behandlingsapparatet og vær ærlig. Tenk at du bruker et par år på dette, men at du samtidig kan tenke på hva du ønsker ut av livet. Setter du i gang med en utdannelse før du er 30 vil du være ferdig når du er like gammel som meg. Du må sikkert jobbe til du blir 70 uansett, så du har massevis av tid!

Men først - bygg opp deg selv!

Anonym poster: cc20a520dfdf719766c680430bbf8a93

[AnonymBruker]

Spørsmålene du får er til hjelp for terapeuten når h*n setter diagnose og/eller legger en plan for hvordan hun kan hjelpe deg. Alle er ulike så derfor er det viktig med alle disse spørsmålene (selvom det er kjempeslitsomt! under utredningen følte jeg meg helt utkjørt etter hver time..) og grillingen, - det hjelper ikke deg nå, men det hjelper terapeuten til å hjelpe deg

I tillegg, 2 mnder, er ingenting. Jeg har gått i terapi i over 5 år, og det har hjulpet litt sakte men sikkert.. det siste året har jeg dog gjort mer fremskritt enn sammenlagt årene før der. Ta tiden til hjelp, jobb med deg selv også utenfor timene - smør deg med tålmodighet, selvom du lengter etter å starte et nytt liv.

Anonym poster: 8cd20f217fa6bd02c4a2597b2b05e09b