Passive foreldre

[Marcia]

Jeg forstår ikke hvorfor alt som har med barn og barneoppdragelse skal være så himla ekstremt nå om dagen? Har reagert på det i forbindelse med flere typer artikler i det siste.

Enten er man hyperaktiv og sender barna på flere aktiviteter hver dag omtrent, eller så får de ikke være med på noe. i andre artikler handler det enten om å være supermamma som sjonglerer en topplederstilling med fire unger, masse trening og et aktivt sosialliv, eller så kutter man helt ut og blir hjemmeværende til barna er myndige, omtrent. Hva er galt med noe midt i mellom?

Og så lurer jeg på hva som skjer når disse barna blir tenåringer? Kanskje er de helt fornøyde med å leke med hverandre og delta i gjøremålene på gården så lenge de er barn, men det kommer jo en tid hvor de ikke gidder å leke lenger. Hva gjør de da? Selv om transportbiten sikkert kan løses ved at barna sykler selv eller noe slik, så er det neppe så lett å få innpass på fotballaget som 13-åring uten spesielle forkunnskaper, når alle de andre på laget har trent flere ganger i uka siden de var små? Kan det bli såpass vanskelig å føle seg hjemme på laget eller i foreningen at de heller velger å sitte hjemme foran PCen?