"Jeg er her fordi vi har en datter sammen".

[Alice123]

Så klassisk, det er DU som har fått denne datteren. Og han anser at han ikke har noe med det å gjøre, livet HANS er ikke forandret i det hele tatt. Derfor ser han ikke at livet DITT er snudd på hodet på grunn av barnet. Mest fordi HAN har ikke noe forhold til denne datteren han sier at han har.. for hun er DITT ansvar i hans hode.

Akk ja. Jeg hadde tatt med meg barnet og reist.

Alternativt satt henne i fanget hans og reist alene. Skjønt mødre er så fanget i barna sine at det å "utsette dem" for et par døgn med en ubrukelig mann for at han skal lære er bortimot umulig.. (Innerst inne er man vel redd han skal fikse det så bra at man ikke trenger å komme tilbake, sant?) Det ligger i ens eget bilde av seg selv, at man er verdiløs og ubrukelig. Troen ofte godt støttet opp av mannen som sitter og regelrett driter i at livet har forandret seg fordi man har fått barn...

Disse sirklene vi går i.

Dette har jeg sett utrolig mange ganger.

[Alice123]

Jeg er så dritlei den frasen! Den blir så utrolig mye misbrukt, som en unnskyldning for ikke å jobbe med forholdet. Er det rart skilsmissestatistikken er så høy?

Som barn av et slikt dødt "holde sammen til barna er 18"-forhold, så syntes jeg at min mor godt kunne klemt den frasen til sitt bryst.

Barn MERKER at mamma og pappa ikke elsker hverandre. Da jeg var 8 år visste jeg at mamma ikke var glad i pappa, og at pappa ikke var glad i mamma. Jeg ventet i ti år på at de skulle skille seg, og jeg så at de ikke var lykkelige.

Det er først som skilt kvinne min mor er lykkelig og har funnet kjærligheten. Jeg syntes det er trist at hun kastet bort et tiår av livet sitt på å leke glansbilde.

De gjorde det for barnas skyld, men det er en missforstått tjeneste. Det er ikke kjærlighet men plikter, og familielivet var kaldt og formelt. Det er ikke slik jeg ønsker at mine barn skal vokse opp. Jeg unner mine barn å vokse opp med foreldre som er lykkelige og elsker livspartneren sin. Ikke i et stivt dukkehus hvor Mor og Far smiler pent på julekortene men ikke har snakket til hverandre på fire år.

Endret 20. mars 2013 av Alice123

[AnonymBruker]

Som barn av et slikt dødt "holde sammen til barna er 18"-forhold, så syntes jeg at min mor godt kunne klemt den frasen til sitt bryst.

Barn MERKER at mamma og pappa ikke elsker hverandre. Da jeg var 8 år visste jeg at mamma ikke var glad i pappa, og at pappa ikke var glad i mamma. Jeg ventet i ti år på at de skulle skille seg, og jeg så at de ikke var lykkelige.

Det er først som skilt kvinne min mor er lykkelig og har funnet kjærligheten. Jeg syntes det er trist at hun kastet bort et tiår av livet sitt på å leke glansbilde.

De gjorde det for barnas skyld, men det er en missforstått tjeneste. Det er ikke kjærlighet men plikter, og familielivet var kaldt og formelt. Det er ikke slik jeg ønsker at mine barn skal vokse opp. Jeg unner mine barn å vokse opp med foreldre som er lykkelige og elsker livspartneren sin. Ikke i et stivt dukkehus hvor Mor og Far smiler pent på julekortene men ikke har snakket til hverandre på fire år.

Hun gjorde det i beste mening. For dere ungene. At det ble feil for dere sånn som dere ser og har erfart i ettertid er en ting. Formålet var å i vareta dere. Man vet ikke alltid konsekvensene av sine valg og av og til må man ta valg basert på her og nå og hva man tror er best.

Anonym poster: 3f8775c75b68540a6c9b1c293c5813d2

[Alice123]

Hun gjorde det i beste mening. For dere ungene. At det ble feil for dere sånn som dere ser og har erfart i ettertid er en ting. Formålet var å i vareta dere. Man vet ikke alltid konsekvensene av sine valg og av og til må man ta valg basert på her og nå og hva man tror er best.

Anonym poster: 3f8775c75b68540a6c9b1c293c5813d2

Selvfølgelig gjorde mine foreldre dette av kjærlighet for oss barna. Men det betyr ikke at det var det beste å gjøre.

Endret 20. mars 2013 av Alice123

[Gjest Eurodice]

Vi har ikke slitt i tre år, selvom han ikke har åpnet seg! Han har vist på andre måter at han elsker meg, så det har egentlig gått greit og vi hadde svært få krangler. Han KAN være en god far

Anonym poster: 276f11591fb2afe4f8481333e0644823

Jeg spør igjen, hvordan viser han at han elsker deg? Etter det du forteller, betyr hverken du eller datteren deres noe for ham. Han sitter plantet med PC-en hele tiden. Videre skriver du at han KAN være en god far. I de første innleggene dine skriver du at han aldri har gjort eller gjør noen ting for å hjelpe til med henne. Heller ikke gjør han noe husarbeid. Dette er selvmotsigende det du skriver her.

Endret 20. mars 2013 av Arabella

[Furstina]

Jag har två principer som kan låta motstridiga men inte är det

1) Man ska jobba för ett förhållande, särskilt om det finns barn och hus med i bilden. Kämpa genom tuffare perioder och jobba för varandra och samlivet

2) Går det inte längre, så bryt. Prova först att leva i sär innan ni tar ett slutgiltigt beslut att bryta

Mina föräldrar hade nån kris när jag var 13-15 kanske och jag har uppfattat det som om de var på väg i sär. De hade inte mycket gemensamt och levde parallella liv. Det kan också ha funnits med intresse för någon annan i bilden (men här gissar jag).

De bet ihop men bearbetade inte. De pratade inte. Och levde vidare, tillsynnes tillsammans men jag såg att även om de gjorde ting ihop så var de inte "tillsammans". De pratade inte om saker som betyder något, det fanns ingen kärlek eller direkt visad ömhet.

När jag till slut var 27 träffade min far en annan kvinna som "äntligen gav honom sparken i baken att skiljas" (hans ord). Mamma förstod absolut ingenting och fattade inte att de levt parallellt i 12-15 år.

Nu har det hänt mer hos bägge men de är till slut mer lyckliga än de var då

[Norbertine]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Alice i Eventyrland, mod