Redd noe skal skje med jenta mi.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke akkurat si at jeg sørger, men jeg går hele tiden rundt å gråter fordi jeg er så redd ofr at lille jenta mi skal dø. Hun et ikke syk eller stor nok til å løpe rundt å leke så hun kube skadet seg. Hun er bare et halvt år gammel. Alikevel er jeg så redd. Redd for at noe skjer og at hun skal bli borte fra meg. Det er fryktelig tungt å gå rundt og tenke sånn. Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: 28f806f86d39a484f35a90ed489bfe07

[libbylibb]

Hei!

så trist å høre at du har det så vondt, og er så redd for at det skal skje noe med datteren din!

Jeg tror det kan høres ut som at du er på vei til, eller har allerede utviklet en type angst, siden du sier at du er redd hele tiden og gråter veldig mye. Jeg tror du burde oppsøke fastlegen din og fortelle om problemet du har, så kan enten fastlegen hjelpe deg direkte, eller eventuelt henvise deg videre til noen du kan snakke med.

Det er viktig at du oppsøker hjelp for dette her, ikke bare for deg selv, men også slik at du kan fungere som en best mulig mor for datteren din når hun blir litt eldre og mer "bevisst" om verden rundt seg. Det beste for et barn er å ha trygge og stabile foreldre rundt seg!

Håper du finner ut av dette! Lykke til! :)

[org]

Ja, jeg tenker som personen over: Søk hjelp. Det er ikke en svakhet, men en styrke!

[Tibbie]

Der har du i hvert fall bekreftelsen på at du er en sånn mor som har så mye kjærlighet for barnet at hun har styrke til å løfte en bil av barnet om det var nødvendig!

Jeg har ikke barn selv, men har en del søsken. Den ene (som nå er 12) har jeg alltid hatt et ganske godt forold til. Spesielt da han var i barnehagealderen, følte jeg det samme som deg.

Det var altfor ofte jeg ikke fikk sove om nettene fordi jeg var så redd for at noe skulle skje han. Noe av det værste som kunne skje meg var at han døde, og det tenkte jeg KONSTANT på et par år.

Man vet at denne angsten bare betyr at man elsker noen svært høyt, men ÅH så irriterende og ubehagelig det er å føle det.

Med meg gikk det over etter en stund, og det vil det nok med deg også. Bare tenk på de som lever dårlig og har null helsehjelp om noe skule skje, og på alle de "udugelige" foreldrene. Klarer de det, så klarer nok du også det

[libbylibb]

Det er klart at slike bekymringer kan gå over av seg selv over tid! Men det jeg er litt redd for er i forhold til hvor mye disse bekymringene dine påvirker deg i ditt daglige liv! Hindrer denne redselen deg i å gjennomføre vanlige, daglige aktiviteter? For eksempel å gå i butikken sammen med datteren din, i frykt for at det skal skje noe med henne? Hva med når hun blir større og kan gå og løpe litt rundt og leke for seg selv - vil du kunne tørre å la henne gjøre det, ut i fra hvordan du har det nå? Hvis dette plager deg så mye at det hindrer deg i å leve et normalt liv, så vil jeg anbefale deg å oppsøke hjelp med en gang, før dette kan utvikle seg til mere alvorlige psykiske problemer. Men hvis du klarer å gå på butikken uten noe problem for eksempel, men fortsatt er litt bekymret over datteren din, så vil jeg tro at dette kan gå over av seg selv. Men dette må du nesten vurdere selv! Jeg tenker også i forhold til at du beskriver at du går rundt og gråter hele tiden.. :-/

Det jeg også tenker på er i forhold til utviklingen til datteren din! Hvis du skal gå rundt og føle det slik som du gjør nå, og være redd og nervøs og unngår ubehagelige situasjoner, hvordan vil dette påvirke henne om du venter i et par år (Tibbie over forteller at hun tenkte på dette konstant i så lang tid). Utviklingen til barn i de første årene er så viktig, og da er det viktig at hun har en trygg mor som kan være en god rollemodell for henne! Hvor nervøs og bekymret vil ikke datteren din bli om hun ser at moren hennes er redd hele tiden? For for henne så vil jo redselen din bli hennes verdenssyn, for det er jo deg hun ser mest opp til og lærer mest av!

Bare tenk på de som lever dårlig og har null helsehjelp om noe skule skje, og på alle de "udugelige" foreldrene. Klarer de det, så klarer nok du også det

Jeg vet ikke helt hva du mener med dette utsagnet, men skal man unngå å oppsøke hjelp om det er noe man sliter med? Bare fordi det finnes andre som har det verre? Og hva mener du at de klarer "det"? At barna deres kanskje ikke har noen gode foreldre, men klarer å fysisk overleve til voksenalderen? Hva med de psykiske traumene etter å ha oppvokst med "udugelige" foreldre (dette er ikke rettet mot deg, Anonym, siden du viser at du er interessert i å gjøre hverdagen bedre for deg selv og datteren din - altså, du er ikke udugelig )?

Hvorfor skal vi ikke kunne strebe etter å ha et godt liv, når vi har mulighetene for assistanse og hjelp? For det er ikke nederlag å spørre om hjelp - man viser bare at man er villig til å gjøre det beste for seg selv og de rundt seg! Det er ikke alltid man kan bare "holde ut", og så går det over av seg selv! Og når man først oppsøker hjelp, så er det myyye vanskeligere å gjøre noe med enn det det var i utgangspunktet, siden man har gått så lenge slik.

Men igjen: jeg har ikke full oversikt over hvordan du har det, Anonym, men ut i fra hvordan jeg leser teksten din, så bør du ta tak i dette før det blir verre! Det er bare snakk om en legetime, og ikke full innleggelse på psykiatrisk avdeling

[Tibbie]

Jeg vet ikke helt hva du mener med dette utsagnet, men skal man unngå å oppsøke hjelp om det er noe man sliter med? Bare fordi det finnes andre som har det verre? Og hva mener du at de klarer "det"? At barna deres kanskje ikke har noen gode foreldre, men klarer å fysisk overleve til voksenalderen? Hva med de psykiske traumene etter å ha oppvokst med "udugelige" foreldre (dette er ikke rettet mot deg, Anonym, siden du viser at du er interessert i å gjøre hverdagen bedre for deg selv og datteren din - altså, du er ikke udugelig )?

Hvorfor skal vi ikke kunne strebe etter å ha et godt liv, når vi har mulighetene for assistanse og hjelp? For det er ikke nederlag å spørre om hjelp - man viser bare at man er villig til å gjøre det beste for seg selv og de rundt seg! Det er ikke alltid man kan bare "holde ut", og så går det over av seg selv! Og når man først oppsøker hjelp, så er det myyye vanskeligere å gjøre noe med enn det det var i utgangspunktet, siden man har gått så lenge slik.

Nei, det var ikke en oppfordring til noe, bare noe å tenke på som kan gjøre det enklere.

Slik jeg har forstått det, er hun redd noe skal skje med datteren. Da går jeg ut fra alt mulig dødelig, som kveling, falling ned en trapp eller noe annet.

Det jeg mener er at mødre, som gjerne er alenemødre i andre land som er fattigere, har mange barn, bor i elendige omstendigheter og kan ikke få helsehjelp om det trengs. Når de klarer det med mange ting som gjør det vanskelig, kan nok TS også klare det, spesielt siden hun ikke har noe som gjør det vanskelig

Om noe akutt skjer, er det bare å ringe 113. Lurer man på om noe er "normalt" eller farlig, kan man bare bruke nettet osv....

Hurra for Norge og skatt!! :D