Gruppeterapi mot Unnvikende PF i blandet gruppe ?

[AnonymBruker]

Psykologen min foreslår dette nå. Men jeg er ganske sikker på at det ikke vil være rett behandling for meg. Siden det er en blandet gruppe så vil jo ikke jeg få noe annet ut av det enn eksponeringsterapi, noe jeg kan få på så mange andre måter.

Så jeg skjønner ikke vitsen med å pine meg selv på den måten for å i det hele tatt tørre å komme til gruppebehandlingen, for så å sitte å høre på at andre snakker om sine problemer, som er totalt annerledes enn mitt. De vil jo heller ikke forstå hvor vanskelig det er for meg bare å sitte der inne sammen med dem.

Nei, hvis jeg skulle vært i gruppe, så kunne jeg takket ja hvis det var en gruppe som kun fokuserte på min diagnose. Da hadde jo alle der inne forstått hverandre, og vi kunne fokusert på f.eks å eksponere oss sammen o.l. Men en blandet gruppe ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å få noe ut av. Det kommer kun til å bli et mareritt jeg tvinger meg til å komme til, uten å få noe igjen for.

Eksponeringsterapi fungerer ikke for meg hvis jeg bare tvinger meg til å dra på ting jeg ikke egentlig vil på. F.eks gikk jeg jo hver eneste dag på skolen på videregående, og tok bussen selv om jeg hatet det, men det hjalp meg ikke det grann. Hver eneste dag var like grusom som den forrige.

Så, hvordan kan jeg få lagt frem dette for psykologen min? Jeg tror hun bare kommer til å si at jeg burde prøve o.s.v, og så tør nok ikke jeg si noe i mot henne som vanlig. Men da sløser jeg sikkert bort måneder på noe som er meningsløst for meg.

Anonym poster: d61c913a50519025652a34cbcc2aef8f

[libbylibb]

Hei! Uten å være 100% inne i saken din, så forsøker jeg å ytre mine meninger og tanker likevel:

Jeg kan forstå at "oppgaven" du har fått av psykologen din kan virke litt meningsløs sånn ved første øyekast, i forhold til at dette er en blandet gruppe, og du ikke føler at dette vil kunne hjelpe deg med akkurat ditt problem, og at du ikke opplever at du har hatt noe nytte av eksponeringsterapi tidligere.

Har du spurt psykologen din om hun har noen andre tanker for hvordan dette kan hjelpe deg utover eksponeringen? Og finnes det noen alternativ til grupper hvor det bare er personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse? For hvis ikke, så kan det hende at psykologen din mener at dette er det beste alternativet for deg akkurat der du bor!

Det jeg tenker kan være nyttig er jo selvfølgelig eksponeringsterapi. Selv om du beskriver at du har gjort en god jobb med å dra på skolen og bussen hver dag, så kan det være at det å eksponere seg for å dra på en slik gruppe kan ha en viss nytteverdi utover dette også! For i motsetning til å dra på skolen, som jeg vil tro oppleves som en utrygg plass å være med de tingene du strever med, så vil jeg håpe og tro at gruppeterapitimene vil oppleves som (ikke nødvendigvis med en gang, men forhåpentligvis senere) en mer trygg plass å være. Og da spesielt i forhold til opplevelse av stigmatisering i forhold til psykiske lidelser, hvor dette vil være en plass hvor det er aksept for at man har psykiske problemer. I denne gruppen strever alle med et eller annet, og da vil du kanskje ikke føle deg så ensom med problemet ditt selv om de kanskje ikke har akkurat samme situasjon som deg. Du kan liksom være "gal" sammen med andre som er "gale" (om jeg kan formulere meg litt på kanten ), og dermed føle deg tryggere fordi de andre forstår hvordan det kan være i å ha en psykisk lidelse i en verden hvor slikt ofte kan bli sett på med skråblikk. Så kanskje dette kan hjelpe deg med å bli tryggere på deg selv og akseptere at du har denne diagnosen, og dermed ta det videre herfra! Man kan ikke bygge videre på et tårn med et dårlig fundament, og kanskje dette kan hjelpe deg med å føle deg tryggere på deg selv, slik at du kan begynne å jobbe med å bli bedre.

Noe som også ofte går igjen ved psykiske lidelser er at man i tillegg ofte har angst (og depresjon), noe som jeg vil anta at du også kanskje kan streve litt med, i og med at du sier at det er ubehagelig å kjøre med buss osv. Derfor vil jeg tro at du sikkert vil finne en eller annen som du kan relatere deg til, selv om vedkommende ikke har identisk samme problem som deg. Det er mange som kan for eksempel streve med å tørre å gå ut av huset, selv om de ikke har en unnvikende personlighetsforstyrrelse

Ellers synes jeg at du skal prøve å være så ærlig med psykologen din som du kan! Hun er sikkert ofte ærlig med deg vil jeg tro..? Men ha også i mente at det er hennes jobb å pushe deg den veien som hun tror kan hjelpe deg videre! Det er ikke hennes jobb å sitte og trøste deg og si "huff og huff" hele tiden - det har du sikkert familie og venner som gjør allerede

Men hvis du bestemmer deg for å dra likevel, så må jeg si at du er modig! Jeg vet hvor sinnsykt vondt og ubehagelig det må være å utsette seg for nye plasser og mennesker mer eller mindre alene, når det er det man er mest redd for i hele verden! :-/

Si gjerne hva du tenker om dette her, og håper at det jeg hadde å komme med ga noe mening i hvert fall! Lykke til! :)

[Gjest UPF]

...

Tusen takk for svaret ditt!

I dag hadde jeg samtale med psykologen og klarte heldigvis å ytre min mening om blandet gruppe. Jeg fikk litt motargumenter, og ble forklart at dette var det beste tilbudet de hadde for oss med personlighetsforstyrrelser på DPS. Jeg nevnte at jeg da kanskje vurderte å søke hjelp hos privatiserende psykolog i nærområdet, men vi ble enige om at jeg ihvertfall ga gruppebehandling en kjangs for å se hva det gikk ut på.

Hun ringte avdeling for gruppebehandling, og dermed fant hun ut at jeg faktisk hadde litt rett i det jeg sa, for på gruppebehandlingsavdelingen hadde de bestemt seg for å starte en egen gruppe kun med Unnvikende PF, da de hadde merket at det trengtes. Så det var jo en gladnyhet for min del! Nå er jeg veldig spent på å se om jeg får plass der, og håper på gode resultater over tid. Blir greit å kunne dele tanker med likesinnede samtidig som man får eksponeringsterapi.

[Gjest Gjest]

Hei, jeg har gått i terapi i fem år, og så foreslo terapeuten min gruppeterapi. Jeg har angst (mye ulikt, men også soial angst) og depresjoner, samt at jeg har vært suicidal i perioder. Det gikk mye bedre med meg og så måtte jeg videre til neste 'nivå'.

Jeg endte opp i en gruppe hvor ingen hadde jobb (jeg har jobb). Mange hadde svært 'kryssende' plager (jeg har behov for å lære meg å si ifra om ting, andre har behov for å være i fred). De som satt her hadde svært ulike diagnoser, psykologen min, som jeg har vært svært fornøyd med i 5- fem !- år var helt ute av stand til å styre gruppa, og det hele var preget av at det var mye som ikke var 'lov' til å si. For å være helt ærlig er jeg usikker på om noen fikk noe som helst ut av gruppa.

Jeg vil ikke gå så mye mer inn på hva som skjedde konkret, siden jeg ikke vil oute noen som var der, men for min del ble jeg svært nedbrutt av det hele. Jeg mistet mye av tilliten jeg hadde bygd opp med psykologen min, jeg ble svært deprimert, jeg måtte sykemelde meg fra jobb, og har det dårligere enn på lenge. Flere år faktisk.

Det ble lagt opp til at jeg hadde noe bestemt å tilføre gruppen, uten at det var rom for at dette skulle skje. Ingen slet med det jeg slet med, og jeg ble ikke forstått, ei heller respektert. I enkelttimer var psykologen min enig i at jeg ble behandlet dårlig av folk der, men hun grep ikke inn.

Jeg ser ingen grunn til at det skulle hjelpe meg å fortelle intime ting om meg selv i gruppe. Mine behov ble tilsidesatt, og det var kun gruppa sine behov som gjaldt. Jeg ble altså syk av dette. Det kan godt være at gruppeterapi kan fungere, men om det skal fungere for meg må jeg nok være i en gruppe hvor det finnes en som leder gruppa, det må være folk som har potensiale til å forstå meg, og det må være plass til meg. Det siste har jeg blitt fortalt at svært mange har slitt med; kun gruppa er i fokus. Misforstå meg rett: jeg bryr meg om andre mennesker, men disse folka, som ikke var hyggelig mot meg, er ikke verdt min helse.

[Gjest meg]

...

Trist å høre at du hadde slike dårlige erfaringer med gruppebehandling. Og det er nok slik at folk får helt forskjellig utbytte av dette. Her høres det ut som om du ikke fikk riktig behandling og ikke nok individuell oppfølging. Trist at du måtte lide for dette. Jeg håper at du har fått et bedre tilbud nå, og at du har det bedre. Ønsker deg lykke til videre med det du sliter med!

[AnonymBruker]

Hvor bor du? Bare lurer på hvor i landet de faktisk har egne grupper for unnvikende PF?

Anonym poster: cc22acef9a3d7cc5238f15774b634538

[Gjest Gjest]

Trist å høre at du hadde slike dårlige erfaringer med gruppebehandling. Og det er nok slik at folk får helt forskjellig utbytte av dette. Her høres det ut som om du ikke fikk riktig behandling og ikke nok individuell oppfølging. Trist at du måtte lide for dette. Jeg håper at du har fått et bedre tilbud nå, og at du har det bedre. Ønsker deg lykke til videre med det du sliter med!

Det var et veldig hyggelig svar å få! Takk skal du ha

For meg var det litt forløsende å slutte i gruppa, stole på meg selv, og det har gått litt tid nå, så jeg har det bedre. På sikt skal jeg tilbake til den samme psykologen, jeg er god på å stikke av, så nå skal jeg forsøke noe annet!

[Gjest Meg]

Det var et veldig hyggelig svar å få! Takk skal du ha

For meg var det litt forløsende å slutte i gruppa, stole på meg selv, og det har gått litt tid nå, så jeg har det bedre. På sikt skal jeg tilbake til den samme psykologen, jeg er god på å stikke av, så nå skal jeg forsøke noe annet!

Fint å høre at du har det bedre nå ihvertfall. Og det høres ut som om du har tatt rett valg ved å velge å gjennopta samtaler med psykologen din igjen, som forhåpentligvis vil jobbe bedre med deg fremover. Som sagt, lykke til! Håper virkelig at ting fortsetter å gå bedre for deg. Selv om jeg bare er en fremmed på et forum, hehe.

[Gjest Ts]

Hvor bor du? Bare lurer på hvor i landet de faktisk har egne grupper for unnvikende PF?

Anonym poster: cc22acef9a3d7cc5238f15774b634538

TS her.

Litt usikker på om jeg vil røpe det her i grunn. :/

Småredd for å bli gjenkjent. For alt jeg vet kan det jo hende psykologer/mine eventuelle fremtidige medpasienter leser her.

Men har du UPF selv eller? Så du er interessert i å kanskje begynne i en slik gruppe?

Jeg kan ihvertfall røpe at jeg ikke bor i Oslo, men vet at det finnes et eksperiment på en slik gruppe på et sykehus der. Leste det via Google.

[Kala]

Ullevaal sykehus har en personlighets psykiatri avdeling. De kjører både gruppe og individualterapi, samt tilleggstilbud. Men vet ikke om de har grupper spesifikt for unnvikendes pf. Behandlingen heter noe sånt som mentaliseringsbasert personlighetsterapi/psykoterapi.

[AnonymBruker]

TS her.

Litt usikker på om jeg vil røpe det her i grunn. :/

Småredd for å bli gjenkjent. For alt jeg vet kan det jo hende psykologer/mine eventuelle fremtidige medpasienter leser her.

Men har du UPF selv eller? Så du er interessert i å kanskje begynne i en slik gruppe?

Jeg kan ihvertfall røpe at jeg ikke bor i Oslo, men vet at det finnes et eksperiment på en slik gruppe på et sykehus der. Leste det via Google.

Hva var det som gjorde at du utviklet unnvikende PF?

Anonym poster: cc22acef9a3d7cc5238f15774b634538

[libbylibb]

Tusen takk for svaret ditt!

I dag hadde jeg samtale med psykologen og klarte heldigvis å ytre min mening om blandet gruppe. Jeg fikk litt motargumenter, og ble forklart at dette var det beste tilbudet de hadde for oss med personlighetsforstyrrelser på DPS. Jeg nevnte at jeg da kanskje vurderte å søke hjelp hos privatiserende psykolog i nærområdet, men vi ble enige om at jeg ihvertfall ga gruppebehandling en kjangs for å se hva det gikk ut på.

Hun ringte avdeling for gruppebehandling, og dermed fant hun ut at jeg faktisk hadde litt rett i det jeg sa, for på gruppebehandlingsavdelingen hadde de bestemt seg for å starte en egen gruppe kun med Unnvikende PF, da de hadde merket at det trengtes. Så det var jo en gladnyhet for min del! Nå er jeg veldig spent på å se om jeg får plass der, og håper på gode resultater over tid. Blir greit å kunne dele tanker med likesinnede samtidig som man får eksponeringsterapi.

Så flott at du faktisk sa til psykologen hva du selv mente! Det er jo eksponering det også!

Får håpe at du får plass på den nye gruppen, og at det kommer til å funke godt for deg! Masse lykke til!

[Gjest 123]

Hva var det som gjorde at du utviklet unnvikende PF?

Anonym poster: cc22acef9a3d7cc5238f15774b634538

Jeg tror det var en kombinasjon av både arv og miljø oppveksten. Men i mitt tilfelle var det mest sannsynlig arv som var hovedårsaken. Det ligger psykiske plager på begge mine foreldres sider av familien, og på moren min sin side finnes det angst, depresjoner og personlighetsforstyrrelse.

Jeg har rett og slett alltid vært en veldig sensitiv og generelt engstelig person helt fra jeg var liten. Jeg følte meg ikke trygg i oppveksten. Og hvis jeg fikk et lite kutt i hodet f.eks, så ble jeg helt på styr og livredd for at jeg skulle dø liksom. Hehe. Jeg slet også med panikkanfall tidligere, men dette klarte jeg å bli kvitt etter å ha funnet ut hva det var og hvorfor jeg fikk dem.

Så i mitt tilfelle var det nok mye arv, men miljø i oppveksten hadde også litt og si.

Så flott at du faktisk sa til psykologen hva du selv mente! Det er jo eksponering det også!

Får håpe at du får plass på den nye gruppen, og at det kommer til å funke godt for deg! Masse lykke til!

Tusen takk. Satser på at dette går fremover.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke villet blitt med i en gruppe. Grunnen er alene at jeg bor på en liten plass. Selv om vi har en moralsk taushetsplikt overfor hverandre,så bor jeg på en lten plass som sagt.

Jeg vil ikke sitte å fortelle om mine plager overfor ukjente for meg,og er lite intr i andres problemer

Anonym poster: 7e237875b99fd818fec901004d1c93e5