Min oppvekst med en alkoholiker

[Gjest detblirbedre]

Hvorfor skriver jeg dette? For å gi andre håp. For å kunne vise andre som kanskje er i samme situasjon at det kan bli bedre. Dette er min historie fra det å vokse opp med en far som er alkoholiker. Hvordan det kan ødelegge en familie, men også hvordan det finnes håp i en så mørk situasjon.

Jeg har vokst opp med høyt alkoholforbruk i familien. En øl til maten, et glass vin om kvelden. Jeg trodde det var vanlig. Hvorfor skulle man ikke kunne kose seg litt liksom? Vår families vennekrets har også vært slik. Pappa og hans venner har en jobb der det er intensiv jobbing i noen uker før det er noen uker fri. Det er ofte da det ender opp med uvaner.

Tenker man over at en forelder, eller begge drikker for mye i en alder av 5-6 år? Nei. Tenker man over at ingen av dine venners foreldre drikker så mye? Kanskje litt. Tenker man at det er greit å bli etterlatt alene hjemme i en alder av 10 år med ansvaret for en lillebror på 5 år? Absolutt ikke.

Det å ha en forelder eller et annet familiemedlem med et alkoholproblem, det sliter deg ut. Du er sint, redd, skuffa, bekymret. Er det slik at julaften og nyttårsaften skal være den verste tiden på året? Er det slik at man skal være redd for å ta med venner hjem etter skolen fordi man ikke vet om faren din er full? Nei.

Jeg skulle satt ned foten før. Jeg skulle sagt fra til noen, tenker jeg. Men hva vet vel jeg? Jeg var ikke moden nok til å ta slike avgjørelser. Han var jo pappaen min, og når han ikke drakk var han verdens beste. Så hva gjorde jeg da vi var i svømmehallen og han drakk jägermeister ut av en pepsiflaske? Hva gjorde jeg da jeg i en alder av 10 år ble etterlatt utenfor en pub mens pappa skulle ta en siste pils på en skoledag? Hva gjorde jeg da han kjørte bil med meg og broren min når jeg visste han hadde drukket? Jeg sa ingenting.

Jeg visste at det ikke var greit. Ingen andre hadde det jo slik som jeg hadde. De andre sov godt om nettene. De lå ikke våkne for å høre etter lyden av en ølboks som ble åpnet, eller lyden av en bil som kjørte av gåre. De andre hadde ikke et ønske om at faren aldri skulle komme hjem fra jobb, eller om å få en beskjed om at faren var død. For ja, det var så ille. Jeg hatet pappa. Jeg ønsket ham død. Jeg hatet han for at han kunne være så egoistisk, for at han kunne gjøre livet så vanskelig for meg, mamma og broren min.

Hater jeg ham den dag i dag? Absolutt ikke. Han er verdens beste pappa. Han stiller opp, kjører, betaler, lytter, tuller. Han er slik som enhver far skal være. Det var en lang vei for å komme dit, men jeg kunne ikke vært mer glad i pappaen min enn det jeg er i dag. Det gikk så langt at han endte på sykehuset med leversvikt. Det gikk så langt at mamma flyttet fra ham. Han reiste på avrusning og har nå vært rusfri i åtte år, og han og mamma er fortsatt gift.

Klandrer jeg pappaen min for en dårlig barndom? Kanskje litt. Ville jeg vært for uten en alkoholiker som far? Absolutt. Men dette er også noe som har gjort meg sterkere. Jeg har lært å ta ansvar, både for meg selv og for broren min. Jeg vet nå hvor mye foreldres avgjørelser påvirker barna, og jeg vet hva jeg ikke ønsker for mine barn.

Poenget med dette var å vise andre som er i samme situasjon at det finnes håp, og er det noe jeg angrer på den dag i dag, er det at jeg ikke sa noe før. Si det til noen du stoler på, om det er et familiemedlem, noen på skolen eller en venn. Fordi jeg lover deg, det kan bare bli bedre.

[Gjest Violetta]

[AnnaWT]

Det føles nesten at du beskriver livet mitt da jeg var barn...... Akkurat det samme! Jeg har broren min som er 5 år yngre enn meg også...

Husker mange ligende historier

Det som du skrev berørte meg.

Stor klem til deg!

Jeg har fortsatt problemer til å glemme alt dette og slitter masse.

Men det finnes jo håp. Takk!

[Furstina]

tack för att du delar

[Gjest]

[Gjest Blondie65]

Så fint å lese en "solskinnshistorie".

[jentafralandet]