Være åpen om sosial angst?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sliter med sosial angst og lurer på om jeg skal begynne å være helt åpen om det. Det sliter på meg at jeg alltid må ljuge for å dekke over eller unngå å fortelle hvor dårlig jeg har det, så jeg lurer på om det hadde vært bedre om jeg bare sa det rett ut, eller om det bare blir verre.

Har dere noen erfaringer eller tanker om dette? Hvordan tror dere folk reagerer?

Jeg blir så utrolig glad om noen tar seg tid til å svare meg, jeg er så lei av å ha det sånn..

Anonym poster: e197c895f15e22d540775012ba52af30

[Gjest navnelapp]

Ja, det støttar eg deg fullt ut i. Eg har ikkje hatt angst sjølv, men eg har nære vennar som har slitt med det. Dei har fått eit nytt liv idet dei byrja å vere open om angsten, og dei har fått støtte, oppmuntring og hjelp som dei slett ikkje hadde rekna med. Så eg vil rå deg til å vere open om dette. Lykke til!

[Perle123]

Etter mange år hvor jeg har holdt det skjult, har jeg nå valgt å være mer åpen om det. Det er slitsomt å hele tiden skulle skjule hvordan man har det og komme med unnskyldninger når man ikke kan være med på ting.

Jeg har bare postiv erfaring med å si det som det er. Folk rundt meg er veldig overrasket når jeg forteller det, for jeg er kjempeflink å skjule og utvendig så kan de ikke se at dette er noe jeg sliter med. Nå slipper jeg å komme med masse unskyldninger for hvorfor jeg ikke er så sosial, og om jeg velger å utfordre angsten, så blir jeg møtt med forståelse for at jeg kanskje må forlate situasjonen om jeg ikke takler det.

Det er ikke alle jeg forteller det til. Jeg følger magefølelsen min, for det er ikke alle som har evne til å kunne sette seg inn i min situasjon. Det som har vært vanskeligst for meg med å være åpen er å ta imot forståelse og omtanke. Jeg føler meg så "liten" fordi jeg er voksen og sliter med ting som får meg til å føle meg mye yngre. Jeg vil ikke at andre skal bry seg om meg. Jeg vil bare at de skal vite at det er en grunn til at jeg ikke er så sosial. Det siste jeg vil er at folk skal synes synd på meg. Så derfor vet ikke den nærmeste familie noe særlig om hvordan jeg har det.

Men alt i alt er jeg glad for at jeg klarer å være åpen om det til de fleste jeg omgås med i hverdagen.

[AnonymBruker]

Ny ab. Jeg har for mange rundt meg som er korttenkte, så jeg velger å holde det for meg selv. Vet at det kommer "lette" løsninger på hva jeg bør gjøre for å bli frisk, og det fra folk som ikke vet hva det dreier seg om. De har ingen erfaring i å slite og er eksperter alikevel. Kanskje se dine folk an, ts?

Anonym poster: d2f192c0519f2f815b9d07b422ac3b43

[Gjest Gjest]

Jeg er i arbeid, og vet at om jeg er åpen om det at jeg har angst og depresjon så kommer arbeidsmiljøet der til å gå fra tålelig til uutholdelig rimelig kjapt. Ironien? Dette er innen psykiatrien...

Ovenfor venner er jeg derimot 100 % åpen.

[AnonymBruker]

Takk for fine svar! Blir nok nødt til å se an litt hvem jeg forteller det til..

Flere?? Noen som har noen tanker om hvordan det blir på skolen? Jeg er litt redd for å bli ertet hvis det blir kjent..

Anonym poster: bc37bfff8db0e2d0764437eda0d510fb

[Sparks]

Nå sliter jeg med det selv og har aldri fortalt det til noen. Tror ikke jeg hadde fått det ut om jeg hadde prøvd. Blir så flau

[AnonymBruker]

Ny ab. Jeg har for mange rundt meg som er korttenkte, så jeg velger å holde det for meg selv. Vet at det kommer "lette" løsninger på hva jeg bør gjøre for å bli frisk, og det fra folk som ikke vet hva det dreier seg om. De har ingen erfaring i å slite og er eksperter alikevel. Kanskje se dine folk an, ts?

Anonym poster: d2f192c0519f2f815b9d07b422ac3b43

Jeg har opplevd det samme. Sosial angst er ikke noe som tas på alvor av alle. Forteller du feks at du ikke klarer å tale i en forsamling, så sier de bare at alle er redde for det, og blir enda mer gira på at du skal gjøre det. For min del blir angsten mye verre når folk vet om den.

Anonym poster: f5f1cc2117df60be03952c695508cbb7

[Gjest navnelapp]

Ein må vere selektiv med kven ein fortel det til, ja, spesielt når ein er ung. Alle taklar det ikkje like bra, og kan plutseleg snu det mot deg, i verste tilfelle. Det vert lettare når du vert eldre, og ein annan god ting med å seie det til nokon du stolar på er at du kan få hjelp til å pushe deg sjølv litt. For det er mogeleg å kome ut av det. Sjekk også om det finst Angstringen der du bur. Dei er veldig flinke, og har ofte gruppesamtalar og andre typer fellesaktivitetar som gjer at terskelen for å kome seg ut vert lågare.

[Sugerøret]

Mine nærmeste venner vet om min sosial angst og PSTD.

Jeg går ikke rundt og forteller alle ,men de som er nærest.Synes det er lettere når de vet og at jeg kan være åpen og snakke om min hverdag.

De som maser om at en skal gjøre ting,tviler jeg forstår hvor ille angsten kan bli.

Men jeg "liker" at jeg blir utfordret på min angst. Ikke hver dag eller hele tiden,Men at jeg har venner som stiller opp og trykker litt ekstra når jeg er i form til det. Det har gjort at jeg har kommet langt, og sosial angsten stikker ikke så dypt lengre.

Du må nesten selv bestemme hvem som skal få vite om din angst.

[Gjest Beano]

Vær forsiktig med hvem du forteller det til. Ikke alle kan eller er villig til å sette seg i din situasjon og vil kanskje gjøre deg til narr pga. det.

Jeg sliter også med angst, så forstår hvorfor du vil fortelle det til folk. Personlig har jeg opplevd at få eller ingen bryr seg.

Ihvertfall, syntes jeg at du bare skal fortelle det til folk som blir påvirket av angsten din (f.eks. venner). Lykke til!

[AnonymBruker]

Samboeren min har sosial angst, og han har lenge holdt det litt hemmelig. I det siste har vi begge vært mer åpne om det, og vi har ikke møtt annet enn full forståelse fra de rundt oss, noe som virkelig har hjulpet på vanskelige situasjoner, og tatt bort mye stress fra hverdagen hans.

Om du bestemmer deg for å være åpen om det, så betyr jo ikke det at du må tattovere det i panna så alle ser det, men om du forteller det til dine nærmeste er det lurt, sånn at om du ikke kan komme til en avtale, eller skygger ut av møter og sosiale sammenkomster, tar de det ikke ille opp.

Eventuelt kan du si det til noen "nøkkelpersoner", sånn at de kan dekke for deg i sosial situasjoner du ikke vil møte opp i.

Anonym poster: c832b58c9ee994ea9a88a6136f65496d

[Miller]

Alle rundt meg vet at jeg er bipolar. Det var veldig skummelt å være ærlig om det i begynnelsen, men man blir bare mer og mer vandt til det.

Jeg begynte med de nærmeste, og prøvde å snakke så mye som mulig om det, om medisiner osv. sånn at det ble en dagligdags. Etter hvert ble det naturlig å snakke med alle som kjenner meg om det.

På jobben har jeg også fortalt det til noen få om gangen, og nå vet alle om det Noen av dem ble litt satt ut, men når de ser hvor avslappet jeg er i forhold til det, går det helt greit. Jeg har lagt merke til at det er mye mer åpenhet rundt psykiske problemer enn det var bare få år tilbake.

Sosialangst var også et av de store problemene mine i hverdagen før jeg fikk medisiner som funket, så jeg vet hvor tøft det er, og det er svært godt for meg at andre vet om det.

[super-s]

Jeg har vært åpen om mine psykiske lidelser hele veien, og det er jeg glad for. Har nesten ikke mistet noen venner pga det. Selv om folk aldri kan forstå alt, så forstår de i hvert fall hvorfor jeg ofte må si nei til å bli med på ting, og hvorfor jeg blir totalt fraværende i perioder. De få jeg har mistet etter jeg ble syk, vil jeg uansett ikke ha i livet mitt. Jeg vil anbefale deg å være ærlig om det. Det er lettere enn å lyve om alt, og jeg er sikker på at du vil få mer forståelse fra de rundt deg.

[Kanelstang]

Jeg føler veldig på det du forteller, og tror nok det at en bør ville blitt lettet fra skuldrene dine, så fremst du fortalte det til de rette personene. Men jeg tror også at om man skal fortelle noe sånt, må man stå for det også og "own it" om du skjønner. Det kan bli veldig lett for andre å dømme og mobbe om de ser at du fremstår som usikker ang dette... Og om du blir mobbet på skolen og sånt er et veldig godt tips (syns jeg da) og bare slå tilbake med: so what??!! Du turte i allefall å stå frem med dette problemet. Det er det ikke alle som tørr, og de som mobber mobber jo som oftest for de selv er usikre og føler seg bra om de rakker ned på andre. Snu på situasjonen og spørr hva deres problem er siden de tydeligvis ikke takler at andre er ærlige om ting.

Når det kommer til nærmeste venner og familie kan det nok være lurt å forklare så godt du bare kan, for som oftest blir folk satt ut og usikker på grunn av at de vet for lite..

[Miller]

Nå sliter jeg med det selv og har aldri fortalt det til noen. Tror ikke jeg hadde fått det ut om jeg hadde prøvd. Blir så flau

Har du ikke fortalt det til noen? Jeg vil virkelig anbefale deg og si det til din nærmeste person. Om det er et familiemedlem, kjæreste eller bestevenn.

Klarer du ikke å si det med ord, kan du skrive det på en lapp, og gi det til dem.

Du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Tenk over hva du ville gjort om en venn kom til deg med samme problemet, ville du tenkt at vennen din burde vært flau?

[AnonymBruker]

Alle rundt meg vet at jeg er bipolar. Det var veldig skummelt å være ærlig om det i begynnelsen, men man blir bare mer og mer vandt til det.

Jeg begynte med de nærmeste, og prøvde å snakke så mye som mulig om det, om medisiner osv. sånn at det ble en dagligdags. Etter hvert ble det naturlig å snakke med alle som kjenner meg om det.

På jobben har jeg også fortalt det til noen få om gangen, og nå vet alle om det Noen av dem ble litt satt ut, men når de ser hvor avslappet jeg er i forhold til det, går det helt greit. Jeg har lagt merke til at det er mye mer åpenhet rundt psykiske problemer enn det var bare få år tilbake.

Sosialangst var også et av de store problemene mine i hverdagen før jeg fikk medisiner som funket, så jeg vet hvor tøft det er, og det er svært godt for meg at andre vet om det.

Kan jeg spørre hvilke medisiner som funkerte for deg?

Anonym poster: 70e6285e77dc19bb3a28bc464f63f345

[Miller]

Kan jeg spørre hvilke medisiner som funkerte for deg?

Anonym poster: 70e6285e77dc19bb3a28bc464f63f345

Går på lamictal og cipralex. Cipralex er den som hjelper mot angsten. For meg er det en vidunderpille Tror jeg kan takke cipralex for at jeg lever

[AnonymBruker]

Går på lamictal og cipralex. Cipralex er den som hjelper mot angsten. For meg er det en vidunderpille Tror jeg kan takke cipralex for at jeg lever

Har prøvd 20 mg Cipralex i to år. Har du høyere dose?

Anonym poster: 70e6285e77dc19bb3a28bc464f63f345

[Miller]

Har prøvd 20 mg Cipralex i to år. Har du høyere dose?

Anonym poster: 70e6285e77dc19bb3a28bc464f63f345

Nei, jeg har 15 mg, og merket bedring etter veldig kort tid. Om du ikke har blitt bedre, bør du vel vurdere å prøve noe annet?

Men altså. Jeg begynte på lamictal samtidig, har bare gått utifra at det var cipralex som funket, siden den skal virke mot angst.