Vil så gjerne studere psykologi - dårlige karakterer

[AnonymBruker]

Jeg sliter enormt på skolen.. Jeg har ikke motivasjon. Føler det jeg lærer på skolen er totalt bortkastet, og jeg merker jeg er klar for å fordype meg i noe jeg virkelig ønsker.

Desverre er dette litt verre, med tanke på at karakterene nok mest sannsynlig ikke vil tillate dette.. Klarer ikke motivere meg selv til bedre karakterer. Jeg ønsker å studere psykologi etter videregående, men jeg er så skolelei. Eller; jeg elsker å gå på skolen, og følger godt med i de fagene jeg finner interessante. Men resten ofrer jeg ikke ett sekund for..

Er det noen som har noen tips? Trenger ikke, nok en gang, å bli fortalt at jeg bare skal gi jernet de siste månedene nå. Dette har jeg fortalt og blitt fortalt siden starten.

Hvis jeg kommer inn på årsstudium - telles karakterene fra årsstudium eller VGS? Hører så mye forskjellig. Tar meg et ekstra år, men da får jeg sett om interessen kan sette i gang et godt resultat.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

[Gjest Groupon]

Det som er dritt er jo at du faktisk må gi jernet på et eller annet tidspunkt så du kan like godt gjøre det nå enn å sette deg på skolebenken å ta opp fagene igjen for å realisere drømmen din! Kort og godt må du finne deg et annet yrke enn psykologi om du ikke når opp karaktermessig. Personlig så tror jeg det finnes utmerkede potensielle psykologistudenter der ute som ville klart å gjøre en utmerket jobb uten de gode karakterene, men slik er det dessverre ikke. VGs teller ikke når du først har begynt på profesjon..lykke til og tvi tvi!

[AnonymBruker]

Hvis dette er noe du virkelig vil så kan du ikke sitte å vente på motivasjonen, du må bare gjøre det!

Hvis du skal gå profesjonsstudiet i psykologi må du studere i 6 år. Du vil garantert bli skolelei av og til her også, alt er ikke like interressant og spennende, sånn er det bare. Like greit å bare lære seg å se på det som en jobb.

Anonym poster: 90efdf5945579e59f889129463b381f9

[AnonymBruker]

Jeg sliter enormt på skolen..

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

Tips: Aldri begynn på et av Norges lengste studier (medisin og profesjonsstudiet i psykologi = 6-årige studier). Ikke at jeg tror en som deg noen gang vil komme inn heller Ikke for å være slem, men selv de som har stått på helt siden første året videregående, og har 5,6 i snitt kan ikke være sikker på å komme inn på hverken medisin eller profesjonsstudiet.

Om det bare er årsstudiet du vil, så kan du jo ta det i en by der snittet ikke er så høyt, f.eks i Tromsø eller Lillehammer. Kanskje de tilbyr det på et av folkeuniversitetene også?

Aller helst burde du vel bare gjennomføre vgs, ta deg et jobbeår og tenke over saken? I stedet for å kaste deg ut på enda flere skoleår.

Anonym poster: 7d16bd6360e9415f9dc9152449181086

[Harlequin]

Ikke for å være negativ eller noe, men snittet for å komme inn på profesjon er nokså høyt, og har du med deg dårligere karakterer fra 1. og 2. året på vgs må du jobbe mye for å rette på disse. Snittet på bachelor er litt lavere, men fortsatt høyt nok til at du må jobbe for å komme inn hvis utgangspunktet ditt ikke er spesielt bra. Som de over her sier, den eneste måten å få plass på studiet er å jobbe - du har rett og slett ikke mulighet til å ta studiene på noen annen måte enn å konkurrere med alle andre som søker, og da må karakterene være der. Jeg liker å tro at man klarer det man vil - hvis du virkelig brenner for noe og vil det, klarer du det. På en annen side skjønner jeg også at du er skolelei, men tror rett og slett det handler om prioriteringer. Vil du, klarer du. Du har jo mulighet til å ta et år og ta opp igjen fag, men da blir det enda mer tråkking i det du er lei fra før, og snittet øker betraktelig når du søker med sekundærvitnemål (eller hva de nå enn kaller det). Så, samme hvor kjipt det virker, tror jeg den "enkleste" måten å gjøre det på for deg, er å jobbe nå. Du kan redde mye siste halvår, og det er definitivt verdt et forsøk. Masse lykke til

[Sparks]

Se etter en annen ting du vil studere, sier jeg.

[Tøysejenta]

Jeg vil anbefale deg å evnt. søke i utlandet, som i England f.eks. Der er snittet en god del lavere! Du kan få problemer med å få graden godkjent, men det verste som kan skje da er at du må ta noen ekstra kurs, eller jobbe i praksis en periode.

[Gjest Marsvinet]

Hvis du ikke klarer å motivere deg for VGS, vil du ikke klare psykologistudiet. Beklager.

[JohnS]

Jeg sliter enormt på skolen.. Jeg har ikke motivasjon. Føler det jeg lærer på skolen er totalt bortkastet, og jeg merker jeg er klar for å fordype meg i noe jeg virkelig ønsker.

Desverre er dette litt verre, med tanke på at karakterene nok mest sannsynlig ikke vil tillate dette.. Klarer ikke motivere meg selv til bedre karakterer. Jeg ønsker å studere psykologi etter videregående, men jeg er så skolelei. Eller; jeg elsker å gå på skolen, og følger godt med i de fagene jeg finner interessante. Men resten ofrer jeg ikke ett sekund for..

Utdanning er ikke dyrkning av en hobby, og det er faktisk viktig å kunne jobbe også med ting som man ikke synes er spennende. Viser man ikke denne kvaliteten er man lite egnet for krevende studier og yrker som psykologi og medisin.

På toppen av det hele er alle fagene på VGS relevant for psykologi og medisin.

Er det noen som har noen tips? Trenger ikke, nok en gang, å bli fortalt at jeg bare skal gi jernet de siste månedene nå. Dette har jeg fortalt og blitt fortalt siden starten.

Du sier ikke hvordan du ligger an, men ut ifra det du skriver virker det ikke som dette vil holde uansett. Du må nok belage deg på noen år med karakterforbedringer.

[Gjest Beano]

Jeg syntes ikke at du skal høre på dem som forteller deg at du ikke vil klare det.

Hvis det er en Psykolog du har lyst til å bli, syntes jeg at du burde følge drømmen din.

Men vær oppmerksom på at det er et vanskelig og et tungt studie, og det vil kreve MYE motivasjon og arbeid. Det er også viktig å nevne at på enhver studie vil det være fag som du overhodet ikke er intereserte i. Derfor er det viktig at du presser deg selv til å bli interessert i de fagene på vgs fordi du VIL møte på dette problemet i framtiden. Se på dette som en øvelse!

Jeg var i samme posisjon som deg på vgs. Jeg elsker å lære og syntes at de fleste fagene var interessante, men problemet var for det meste læremetodene: lærerne sto foran tavla omtrent hele tiden og dette gjorde at jeg mistet motivasjonen min. Et fag kan bli interessant - enten det er naturfag eller RLE - og det er lærerne som burde vise elevene dette.

Nå som jeg er ferdig med VGS har jeg lært at man må drite i lærere som er dårlige, passe på at man lærer det man skal kunne til eksamen og prøver og selvfølgelig burde jeg ikke vært avhengig av at noen skulle holde motivasjonen min gående.

Jeg vurderer også en karriere som psykolog, men jeg har ikke gode nok karakterer for å komme inn i Norge. MEN det finnes en utvei !

Hvis du tar en Bachelor i Psykologi ved Høyskolen i Lillehammer, kan du søke deg inn på kandidatstudiet i Danmark som tar 2 år å fullføre. Dette vil gi det automatisk autoriasjon til å jobbe som psykolog i Norden.

Det er viktig å nevne at det krever gode karakterer i fagene du tar som B.A, så da gjelder det å jobbe ræva av seg. Vær også opperksom på at det kan hende du ikke kommer inn. Det er altså mange faktorer å vurdere og det er opp til deg å vurdere om det er verdt sjansen. Er du villig til å studere i 3 år hvor det er usikkerhet rundt om du vil komme inn på kandidatstudiet?

Hvis svaret er ja er det best å ta det ved Lillehammer Høyskolen ettersom linjen inneholder fagene man trenger for å komme inn på kandidatstudiet. Her har du mer informasjon om dette, fra en blogg der en jente gjør akkurat det jeg skrev ovenfor: http://charlett.no/h...n-bli-psykolog/

Husk også at hvis psykologi er noe du er interessert i og du ikke vil ta sjansen, kan du ta en master i psykologi i Norge som kan føre til flere ulike yrker.

Lykke til!

Endret 10. mars 2013 av Beano

[Strixvaria]

Jeg vil også påpeke at det lønner seg å lese på skolenes hjemmesider, ikke bare angående psykologistudiet generelt, men å klikke seg inn på hvert eneste fag du skal ha og se hva som forventes og hva som må læres, hva slags arbeidskrav det er osv. Mange finner ut at psykologi ikke var som de trodde; det er ikke et synse- og føle-studie; det er beinhard jobbing, med masse biologi og tung teori. Her kan du se oppbyggingen for psykologi profesjon på UiO.

Også på psykologistudiet kommer det til å være ting du ikke synes er interessant, og ting som er kjempevanskelige - hvis du ikke klarer å bite tenna sammen i basisfagene på vgs, hvordan i all verden skal du klare det på universitetsnivå, hvor kravene er MYE høyere og konkurransen er beinhard? Det er greit å tenke over det, hvertfall. Også i mitt studieløp er det fag som er gørrkjedelige og vanskelige å motivere seg for, men må man så må man.

[Rubies_]

For å komme inn på årsenheten i psykologi er det VGS-karakterene som gjelder. For å gå videre fra årsenhet til profesjon er det karakterene fra årsenhet som gjelder. Dersom du ønsker å hoppe rett over på 2.året i bachelor (årsenhet og 1.året på bachelor er nemlig likt) er det VGS-karakterene som gjelder. Snittet for å komme inn er høyere på bachelor enn årsenhet.

Om du ikke har motivasjon til å jobbe og stå på nå, tror jeg du vil ha det vanskelig på årsenheten i psykologi. Det er nemlig beintøft og man må virkelig gi jernet for å komme gjennom pensum. Det er MYE pensum. Men det er interessant, så om du er veldig interessert i psykologi (inkludert nevro, biologi om hjernen og øynene, osv) kan du klare det.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger dere, selvom det var svært få av disse jeg klarte å ta til meg. Dette er ting jeg er klar over fra før :-)

Kan også meddele at snittet mitt ligger på en 4. Altså ikke sjans for å komme inn.

For å komme inn på årsenheten i psykologi er det VGS-karakterene som gjelder. For å gå videre fra årsenhet til profesjon er det karakterene fra årsenhet som gjelder. Dersom du ønsker å hoppe rett over på 2.året i bachelor (årsenhet og 1.året på bachelor er nemlig likt) er det VGS-karakterene som gjelder. Snittet for å komme inn er høyere på bachelor enn årsenhet.

Om du ikke har motivasjon til å jobbe og stå på nå, tror jeg du vil ha det vanskelig på årsenheten i psykologi. Det er nemlig beintøft og man må virkelig gi jernet for å komme gjennom pensum. Det er MYE pensum. Men det er interessant, så om du er veldig interessert i psykologi (inkludert nevro, biologi om hjernen og øynene, osv) kan du klare det.

Først må jeg si takk for et veldig informativt svar!:-)

Grunnen til at jeg ikke er motivert til å jobbe nå, er at jeg ikke ser grunnen i å lære om nynorskdebatten eller hvordan du lager krukker av leire (men dette kan jo bare være en forestilling jeg selv har). Klarer ikke å se hvordan dette kan ta meg videre. (Om man ser bort fra karakterene)

Sluker alt som omhandler psykologi, og en foredragsholder(snakket om psykolgistudie) sa at ut av alle interesserte i rommet, var det av meg hun følte hun fikk mest respons av, og som virket mest interessert i hva hu fortalte.

Men det er jo nettop derfor, som dere sier - jeg er dritlei på VGS, hvordan skal jeg da klare psykologistudie? - at jeg ønsker å ta årsenheten. For å finne ut om dette virkelig er noe for meg. Og dersom jeg ser at det kommer til å bli for hardt, kan jeg alikevel bruke året til noe annet. Jeg synes det er nyttig og spennende erfaring uansett, men det kan muligens bli litt dyrt(?).

Jeg er som regel den personen som alltid velger andre veier enn de rundt meg, og fullfører. Klarer og finner ut av ting jeg har lyst til. Mattestykker som vi sliter med på skolen, klarer jeg å finne ut av på egenhånd i praktikken. Så lenge jeg er interessert, finner jeg som regel ut alt rundt det.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

[JohnS]

Slutt å tro at du er spesiell eller "flinkere enn andre når du vil" og innse at du også må jobbe med ting du synes er kjedelig. Den eneste forskjellen mellom deg og alle de andre søkerne er at i motsetning til dem gidder du ikke gjøre ting som ikke interesserer deg. Du må kvitte deg med den mentaliteten. Kanskje krever det en liten pause etter VGS før du tar fatt i fagene på egenhånd.

[AnonymBruker]

Slutt å tro at du er spesiell eller "flinkere enn andre når du vil" og innse at du også må jobbe med ting du synes er kjedelig. Den eneste forskjellen mellom deg og alle de andre søkerne er at i motsetning til dem gidder du ikke gjøre ting som ikke interesserer deg. Du må kvitte deg med den mentaliteten. Kanskje krever det en liten pause etter VGS før du tar fatt i fagene på egenhånd.

Jeg vil vel tro at alle er flinke i noe når de først vil! Og jeg påstår for all del ikke at jeg er flinkere enn noen, men heller at jeg, som alle andre, faktisk kan klare det. Du trekker nå trådene litt for fort! Men pausen tar jeg selvfølgelig; tør jo ikke å sette meg rett på benken igjen slik som det er nå.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

[AnonymBruker]

Men takk for det uansett; det gjelder jo det samme for meg som alle andre. Å jobbe med å fullføre ting som interesserer meg. Forskjellen er bare at jeg ikke ser hvordan fagene skal hjelpe meg med det jeg ønsker å bli. Problemet ligger ikke i at jeg ikke forstår hva som skal til.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

[Rubies_]

Først må jeg si takk for et veldig informativt svar!:-)

Grunnen til at jeg ikke er motivert til å jobbe nå, er at jeg ikke ser grunnen i å lære om nynorskdebatten eller hvordan du lager krukker av leire (men dette kan jo bare være en forestilling jeg selv har). Klarer ikke å se hvordan dette kan ta meg videre. (Om man ser bort fra karakterene)

Sluker alt som omhandler psykologi, og en foredragsholder(snakket om psykolgistudie) sa at ut av alle interesserte i rommet, var det av meg hun følte hun fikk mest respons av, og som virket mest interessert i hva hu fortalte.

Men det er jo nettop derfor, som dere sier - jeg er dritlei på VGS, hvordan skal jeg da klare psykologistudie? - at jeg ønsker å ta årsenheten. For å finne ut om dette virkelig er noe for meg. Og dersom jeg ser at det kommer til å bli for hardt, kan jeg alikevel bruke året til noe annet. Jeg synes det er nyttig og spennende erfaring uansett, men det kan muligens bli litt dyrt(?).

Jeg er som regel den personen som alltid velger andre veier enn de rundt meg, og fullfører. Klarer og finner ut av ting jeg har lyst til. Mattestykker som vi sliter med på skolen, klarer jeg å finne ut av på egenhånd i praktikken. Så lenge jeg er interessert, finner jeg som regel ut alt rundt det.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

Jeg syns absolutt du skal prøve deg på årsenheten og se! Det er ingenting negativt med å prøve. Da kan du finne ut om psykologi er noe for deg. Det er mange hundre som studerer psykologi på årsenheten og det er ingen hemmelig at mange dropper ut. Men de har i alle fall prøvd. Og de har lært masse! Det er aldri bortkastet. Så skulle du finne ut at du ikke ønsker å studere psykologi videre, har du i hvert fall god kunnskap med deg videre, og det ser ikke så ille ut på CV-en heller, vil jeg tro. Og ja, du får ett år ekstra med studielån, men hva gjør det? Det er bare ett år! Det er like mange som bytter studie en eller annen gang i livet, som de som ikke gjør det. Ingen kan være helt sikker på at det de søker på etter VGS er det riktige. Man må jo bare prøve seg fram.

Psykologi er jo spennende. Men det er en vitenskap også, som betyr at ikke alt er sånn kjempeinteressant, men sånn er det med alle studier.

Jeg vil forøvrig påpeke at psykologi på høyere nivå ikke er likt det man har på videregående. Jeg hadde i hvert fall noe helt annet på videregående, enn den psykologien jeg studerer nå. Det er mye mer nøyaktig, og det er mer grundig. Og ikke minst; basert på evidens! Alt i psykologien skal jo ha bakgrunn i faktiske og valide studier og bevis.

[AnonymBruker]

Jeg går profesjonsstudiet i psykologi her i Norge nå. Spør gjerne dersom du har noen spm

Anonym poster: 7d16bd6360e9415f9dc9152449181086

[Gjest .-L-.]

Du vil nok innse at det er mye uinterresant i det du ender opp med å studere også. Man må bare, suck it up.

[AnonymBruker]

Men takk for det uansett; det gjelder jo det samme for meg som alle andre. Å jobbe med å fullføre ting som interesserer meg. Forskjellen er bare at jeg ikke ser hvordan fagene skal hjelpe meg med det jeg ønsker å bli. Problemet ligger ikke i at jeg ikke forstår hva som skal til.

Anonym poster: 05ea72cac020cd1772cc41d122403e05

Om du ser nytten av fagene på vgs eller ikke er knekkende likegylding. De handler om å "vise at du evner å tilegne deg kunnskap" og nå et mål. Ikke desto mindre hvis du selv synes selve jobben er uinteressant. Du skal vise at du er utholden, kan organisere hverdagen din, jobbe strategisk og bite tenna sammen. Det er ingen revolusjon at du har sett at vgs-fagene ikke har så mye med din yrkeskarriere også. MEN AKKURAT SÅNN ER DET PÅ UNIVERSITETET OGSÅ. Jeg har venner som har gått 5 år siving, og sier de egentilg ikke bruker noe særlig av studiene sine i jobben. Selv går jeg profesjonsstudiet i psykologi (tok selv om masse gørrkjedelige fag i to år for å komme inn i Oslo). Der må man, ikke i 3 år som på vgs, men i 6 år tygge seg gjennom milevis med knusktørre akademiske tekster, og det er INGEN lærer som tar ansvar for motivasjonen. Bare deg selv. Universitetet bryr seg ikke om du leser, ikke leser, dropper ut eller ei, lånekassen betaler så lenge du leverer resultater, eller krever det tilbake hvis du skulle slutte, uansett hva du måtte finne på.

Vi er vant til å være ganske bortskjemt i Norge, tro at alt "skal gi oss så mye", at jobben skal være en hobby som flere her nevner. Selvsagt skal du være interessert i det du til slutt jobber med! Men her er det faktisk et kompromiss. Du vil ha en jobb, en karriere som psykolog, og samfunnet vil ha deg som evner å gjøre gørrkjedelige ting lenge. Det er en trade-off. Hvis du ikke vil være med på den, sorry, da har ikke samfunnet den muligheten å tilby deg. Da får du finne på noe annet,

Jeg sier ikke dette for å være slem eller depressiv. Som andre her tror jeg du klarer alt du vil, men du må endre en holdning hos deg selv. Jeg har vært ganske sta og trodd jeg var så "unik og spesiell" selv (denne typen navlebeskuende måte å tenke om seg selv på lærer vi forresten mye om på psykologi, veldig typisk en del mennesker, men vitner egentlig bare om dårlig selvinnsikt, noe som er relatert til "kognitiv dissonans" og "den fundamentale attribusjonsfeilen" - søk det opp og start psykologstudiene i dag!). Sta og unik kan man også være i livet sitt, men akkurat utdanningssystemet kan du bare beseire ved å jekke ned din egen stolthet og "bite tenna sammen". Kanskje et friår er en god idé. Det hjalp ihvertfall meg til å jekke med ned litt. Første trinn er å IKKE bli fornærmet, irritert og bortforklare det jeg skriver her (forsvarsmekanisme, blokkering, fører til null utvidet forståelse), men å prøve å ta det til deg, se deg selv fra en annen vinkel.

Du kan! Det er jeg ikke i tvil om, du har store ressurser, fine og selvstendige tanker (og det er også viktig i alle studier etterhvert!). Men i første omgang må du ut å finne deg sjæl, motivasjonen, for så å vise samfunnet gjennom det tørre utdanningsspråket at du er utholdene nok.

PS! Den kandidatstudie-Danmarksløsningen har de lagt ned nå, ihvertfall fra BA i Trondheim - så to år i Danmark. Vet ikke om det er det samme i Lillehammer.

Lykke til!

Anonym poster: 7d9a5b5fb4e4f2975c05747b4fd09442