Fedme

[AnonymBruker]

Så vidt jeg vet så sier jeg ingenting om årsak eller virkning. Jeg har ikke fortalt noen hvorfor de er blitt overvektig eller hvordan alle mennesker kan gå ned i vekt. Men jeg har genrelle gode råd. Du tar dette veldig personlig, det trenger du ikke, dette innlegget gikk ut til alle som kan finne noe fornuft i det. Uansett hvilke kort man har fått utdelt i livet så er man selv ansvarlig for hva man gjør med dem. Mine "dersom du vil ned i vekt" råd er også aktuelle for deg, kanskje bare ett eller flere. Jeg har heller ikke skrevet at man går ned i vekt ved å følge rådene mine. Det jeg skrev var at dette er råd DERSOM MAN VIL ned i vekt.

Når det gjelder din problemstilling med bruk av kortison så mener mange at

det er fullstendig mulig å gå ned i vekt for personer som kortisol, men noen må jobbe hardere med dette enn andre. Vet selvfølgelig ikke om dette gjelder deg

Siden du bruker kortison så lurer jeg på en ting, må man ikke være veldig nøye med kosthold siden kortison har som bivirkning at man går opp i vekt ?

Årsak og virkning var feil beskrivelse, og det beklager jeg, men du var veldig bastant på "spis riktig" og "beveg deg mer".

Jeg trener som sagt 5 dager i uken, og jeg spiser riktig, men likevel øker vekten, med en uheldig fettfordeling. Dette er veldig vanlig på kortison.

Det går an å gå ned i vekt med kortison, men det er sjeldent at noen får det til med høy dosering.

Med høy dose mener jeg 60-80 mg over lang tid.

Og det er riktig at man bør være nøye med kosthold når man går på kortison for å unngå større vektøkning enn nødvendig, siden en bivirkning også kan være økt sultfølelse.

Anonym poster: 5e3ebb7d8edcf7499ede20a8677c3608

[Supraspinatus]

Fedme må være psykologisk, tenker jeg. Ingen spiser mer enn de er sultne på med mindre de dekker et annet behov? Ergo er spørsmålet: er alle psykologiske utfordringer samfunnets problem, eller bør den enkelte hanskes med sitt eget liv?

Anonym poster: 9c24220839f08195df903949b840e35b

Sult er ikke en direkte psykologisk faktor. Det er hormonelt styrt. Sentralt står hormonene leptin og insulin. Jeg kunne sitert læreboken om hvordan det fungerer, men det er rett og slett for mye å skrive.

Kort fortalt styrer leptin metthet. Ekstrem overvekt er ofte grunnet at en er resistent mot leptinsignalet. Leptinresistens og insulinresistens henger tett sammen.

Dette innlegget beskriver veldig godt hva jeg tenker om fedme:

http://slowburnfitne...u-eat-too-much/

When this young man walks into a room, does anyone think “Wow – that is one tall kid! He must be eating too much!”

No. Of course not. We know that he has a hormonal disorder. And yes, he eats more food than a five foot tall kid of the same age. But he didn’t grow to be seven feet tall because he stuffed his face with excess calories.

But when an obese kid (or adult) walks into a room, does anyone think “Wow – that is one obese person! He must be eating too much!”

Yes. Everyone does.

Endret 13. mars 2013 av Supraspinatus

[regine]

Som så mye annet er det en kombinasjon.

Ser vi på den generelle samfunnsutvikling så har den gått i retning av mer og mer stillesitting (alt fra fjernkontroller til at "alle" har minst 2 biler) samtidig som vi har fått bedre og bedre råd og tilgjengeligheten til all verdens fristelser er stor. Alle byer og tettsteder har gjerne flere steder hvor det alltid er tilbud på boller, pølser, det er store poser med potetgull og store flasker med brus. Og som "alltid" er åpne.

Tror neppe vi kan si at dette er en planlagt eller villet utvikling - dvs. det er jo villet at "alt" skal bli enklere og at mat/snacks skal bli billigere. Men konsekvensen - mer fedme etc. er ikke "villet". Men det gjør at også samfunnet har et ansvar ifht. bekjempelse av fedme, gjennom f.eks. opplysning, men også tilrettelegging. Jeg forstår ikke at politikerne i Oslo f.eks. kan godta at nærmest annethvert lokale nedover paradegaten Karl Johan består av 7-11/Deli de Luca/Narvesen - som altså selger alt vi ikke trenger til en relativt billig penge. Store deler av døgnet.

Tilrettelegging handler også om sykkelveier, at det er enkelt å bruke kollektivtransport i stedenfor bil (men duverden for et ramaskrik det ble da Trafikkøkonomisk institutt mente at vi tåler å gå ca 2 km for å komme til stasjonen.....) at skoler/barnehager/fritidsaktiviteter legges sånn i fht. boliger at man ikke MÅ kjøre. Opplæring i ernæring hører også med her - så det er et paradoks at ungene knapt har heimkunnskap lenger, dette burde de hatt over flere år slik at de virkelig lærer om sunn/usunn mat og lønnsomheten ved det ene ifht. det andre.

Dette er politikk og samfunnsutvikling.

Samtidig har selvsagt den enkelte et ansvar for seg og sine valg - det er tross alt jeg som bestemmer om jeg skal kjøpe sjokoladen i "tre for to" varianter, eller en 5pk med boller nærmest på kjøpet når jeg kjøper en kaffe. Samfunnet kan jo ikke gå inn å bestemme at "du skal ha x og y til middag på dag z og ø, og du skal trene da og da". Det blir for enkelt å si "det er ikke min skyld, fordi......" og det med gener er i det store og hele bare tull og bambus - de fleste av oss blir feite fordi vi spiser for mye/feil mat (og jeg understreker de fleste - skjønner at en del medisiner har fedme som bivirkning). Vi blir heller ikke feite fordi vi har så mange psykiske problemer - for de fleste av oss handler det ikke om det. At vi muligens får problemer fordi vi har blitt feite er en annen sak.

Så svaret blir begge deler. Ja - samfunnet har en viss del av skylda, og Ja - det har vi på individ nivå også. Dermed må motangrepet settes inn på begge steder. Dessverre blir det mer og mer overlatt til oss selv - fordi politikerne ikke lenger er villige til å styre, eller innse at handlinger har også uønskede konsekvenser, og da kan det tenkes at de må ta upopulære valg. Viljen til å bruke penger f.eks. på opplæring i ernæring etc i skolen er liten - det må spares, i tillegg er det myyyye viktigere med lesing og regning.

Samtidig har selvsagt den enkelte